I dag er det mange av gårdeierne som ikke driver jorda selv, men har leid bort/forpaktet jorda.
Man kan klikke på markørene for hver enkelt gård på startsiden for å se mer om eierforhold.
Annen næringsvirksomhet
På 1800-tallet blomstret det opp sager, høvlerier og trevarefabrikker av mange slag i Lommedalen. De utnyttet kraft fra mange små fossefall i Lomma. Mange steder var elven blitt demmet opp, slik at man kunne regulere vannføringen og få større fallhøyde på vannet. Noen av aktivitetene (blant annet sager) ble også drevet med damp man fikk ved å fyre med ved og varme opp vann.
Fabrikkene produserte byggematerialer, kasser, møbler, husholdningsgjenstander og fritidsartikler som kjelker, ski og staver. Dessuten lagde de inventar til hyttebebyggelsen som kom etter år 1900. I 1934 var det ca. 150 hytter som sognet til dalen. Det var også et marked for trevarer utenom bygda.
Bøndene viste stor kreativitet på denne tiden.
Det sies at Lommedalen var et "Sunnmøre" i miniformat.
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å utnytte fossekraften fra Lomma til å lage elektrisk strøm, som kunne drive sagene og som ga lys. Først ute var Harald Løvenskiold som i 1893 startet en "lysmaskin" (et lite kraftverk) på Bærums Verk og fikk lys i støperi og verksted.
Hvis vi starter innerst i dalen og følger Lomma nedover kommer vi til følgende større virksomheter (som alle nå er nedlagt): Guribysaga, Åmotsaga, Johnsrudsaga og Johnsrud kasse- og trevarefabrikk, Lommedalen Trævarefabrikk, Bærums Verk saga, Bærums Verks Mølle, saga ved Vigfoss og Fossli skaftefabrikk (som lå ved en sideelv til Lomma). Sagene fikk etter hvert også høvleri. Navnene har endret seg noe gjennom tidene.
I tillegg til de nevnte virksomheten var det fra langt tilbake i tid og frem til nyere tid mange mindre, sager, møller, smier og snekkerverksteder. Eksempler er Smed Hans Hansen, Tangen Smie og Mekanisk Verksted og Bekke Smie og Mekanisk Verksted.
Flere steder i dalen var det i en periode (før og etter siste krig) pelsdyrfarmer. Eksempler er Krokskogen Pelsdyrfarm ved Rognlia, Åkerløkka Pelsdyrgård, Fearnley Gills Pelsdyrgård og pelsdyrfarmen på Nedre Jonsrud.
Gamle yrker som Hjulmaker og skomaker var en selvfølge å ha. Eksempler er Skomakerne Karl Magnussen, Trygve Asplund og Torvald Hansen Bjerke og Hjulmaker Ludvik Larsen.
En spesielt viktig næringsvei i Lommedalen var kullbrenning for Jernverket. For mange betydde dette, og annet arbeid for Verket, mye for økonomien, og det var en fast inntektskilde.
Kullbrennigen og sagene benyttet trevirke fra skogene. På 1600-tallet kom en ny konkurrent til skogsressursene, nemlig skogfinnene. De brant mye skog for å dyrke rug.
Andre arbeidsplasser som må nevnes er Lommedalens meieri, Lommedalen Handelsforening, Lommedalsbussen, Bærums verk Dørfabrikk, Østerby Trevarefabrikk, AS Bonna-Ski, Lommedal Skifabrikk AS og kraftverket ved Ørretfallet.
I dag er det lite igjen av aktivitetene som er nevnt ovenfor, men vi finner stor næringsvirksomhet konsentrert ved Mølladammen Næringspark. Dessuten har vi dagligvareforretninger, håndverksbedrifter, verksteder og servicebedrifter. Vannverket ved Aurevannsdemningen må også nevnes.
Slektsbånd og samhold
I Lommedalen har det vært sterke slektsbånd mellom gårdene. For eksempel hadde farmoren til Egill Bø (en kjent eggprodusent og forfatter) på Bø, søskenbarn på 16 andre gårder.
I dalen kjente også folk hverandre godt. Mange steder var det såkalte "bear-lag", grupper av gårder som ba hverandre til bryllup, barsel og begravelser.
For innflyttere var det viktig å vite at for å kunne kalle seg "lommdøling" måtte 3–4 generasjoner bakover i tid ha bodd i dalen. Alle andre innfødte var "lommedøler".
Det ble sagt at i Lommedalen var det slik at tjenestefolk og husbondfolk arbeidet og spiste side om side, bortsett fra på Øvre Jonsrud.
Sosialt viktig var Kaféer og møtesteder som Lommedalen Handelsforening og Lommedalens Meieri. Det har vært flere kaféer i dalen: Magnor turistkafé, Sportskafé og Lommedalen kafé. Videre var Solhaug en viktig møteplass.
Innenfor By var det en danseplass inne i skogen som ble kalt Slit-ut.
Foreningsliv står det mere om nedenfor.
Foreningsliv
I mange år har Lommedalen hatt et aktivt foreningsliv. Eksempler er Lommedalen Kvinneforening, Lommedalen Husmorlag, Bærum og Omegns Hesteavlsforening, Lommedalen Skolekorps, Lommelerkene (sangkor), Lommedalen sangkor (opprinnelig Lauvsprett sangkor), Lommedalen vannførelag, Lommedalen kjøre- og rideklubb, Bærum Golfklubb, Lommedalen Golfklubb og Lommedalen KFUK/KFUM-speidere.
Se også aktiviteter som er nevnt under omtale av kirken.
Ungdomslaget Lausprett holdt til på Solhaug
Lommedalens Idrettslag (LIL) ble dannet i 1903 ved sammenslåing av skytterlaget blinken og skilaget Njord. Blinken var et salongskytterlag som ble stiftet i 1885. Det hadde skytterhus på Muserud. Njord ble startet i 1894 og drev skiidrett og annen idrett. Narve Bonna var et kjent medlem av LIL. Han imponerte med sin hoppstil, han "lå på tuppa" i større grad enn andre hoppere. Han er best kjent for sin andreplass (etter Tullin Thams) i OL i Chamonix 1924.
Lommedalen Vel ble stiftet 1922 på Solhaug. Vellet skulle "vareta kretsens interesser". Vellet skulle ta seg av saker som kommunen ikke tok seg av raskt nok. De tok inn kontingent fra medlemmene, de kunne ta opp lån, og de kunne søke om støtte fra Kommunen.
I 1922 var noen av de viktigste sakene å få en fast doktor i Vestre Bærum, få vei og husbelysning, få bilrute mellom Lommedalen og Sandvika og å få bedre telefonforbindelse med Sandvika. Saker vellet ble engasjert i senere er blant annet postgangen, vedlikehold av veier, planlegging av kapell/kirke, planlegging av Solhaug, snømåking og søppeltømming.
Postgang og postkontor.
Postgangen gikk lenge bare langs hovedveien, og post til for eksempel Skollerud og Burud ble lagt i åpen kasse på Handelsforeningen. Der kunne alle ta en titt mens de ventet på å bli ekspedert. Senere ble postruten utvidet.
Eget "brevhus" kom først i 1938 i leide lokaler på Lommedalen Kafé med Harriet Lillejordet som idealistisk bestyrer.
Under krigen var postgangen meget stor. Alle bestilte brennevinskvoten sin per post (rekommandert).
Til slutt ble det eget postkontor ved Lillejordet.
I dag (2022) er det Post i butikk på Rema på Bærums Verk. Se også Postvesnet
Skolen
Den første fastskolen i Lommedalen startet 1866, og den holdt til i to år på Nedre Bjerke.
Før fastskolen kom i gang, var det omgangsskole. Se egen omtale.
Krigen
Under verdenskrigen (1940–1945) var mange lommedøler aktive i hjemmestyrkene.
Milorggruppe 13313 hadde Lommedalen og omegn som sitt område, og besto av tre tropper (to tropper i Lommedalen og en på Bærums Verk).
Våpen måtte skaffes, og dette skjedde først og fremst ved at fly fra England slapp konteinere i fallskjermer over utvalgte slippmyrer i marka nattestid. Våpnene ble tatt vare på i våpenlagre som lå meget godt skjult. I forbindelse med disse aktivitetene ble mange hytter i marka benyttet. Holmevasshytta og L-steinhytta var blant hyttene der motstandsfolk holdt til. I disse hyttene var det også i en periode radiosendere.
I tillegg til Milorg var også folk fra "Pellegruppa" og Kompani Linge aktive i Lommedalsområdet.
Kirken
Lommedalen fikk egen kirke i 1995. Tidligere tilhørte Lommedalen først Tanum og senere Bryn menighet.
Gamle veier
Det har fra gammel tid gått flere ferdselsårer gjennom Lommedalen til Ringerike og videre mot Vestlandet. Den bergenske kongevei, Gamleveien, Bispeveien og Pilegrimsleden er kjente navn. Dette har bidratt til mye kontakt med omverdenen.
"En bygd i bygda"
Det at mange lommedøler jevnlig reiste til byen for å selge og kjøpe varer, samt aktivitetene på Verket, bidro til kontakt med omverdenen. Det har imidlertid vært lite innvandring av folk til Lommedalen, og dermed har den blitt mindre påvirket utenifra enn mange andre områder. Dette har vel også noe med at dalen, rent topografisk, ligger isolert. Lommedalen har ofte blitt kalt "en bygd i bygda" og har på mange måter tatt bedre vare på tradisjoner enn resten av Bærum. Blant annet holdt lommedalsdialekten seg uendret lenge i dalen. Det er ikke så veldig lenge siden de fleste der sa "tøngre" og "itte". Karakteristisk for Lommedalsmålet, til forskjell fra målet i
Østre Bærum, er -e i fortid i svake verb. I Lommedalen het det "hun kaste, hente, vente" mens det i Østre Bærum heter "hun kasta, henta og venta".
Befolkningsvekst i nyere tid
På 1970- og 1980-tallet var det stor boligutbygging rundt Bærums Verk, og på 2000-tallet kom utbyggingen av Trulsrudfeltet og Bjerkemarka i Lommedalen. Bare den innerste delen av dalen er i dag relativt uberørt av utbygging. Folketallet i Lommedalen var i 2016 ca. 11 000. Det ble et større mangfold av mennesker i Lommedalen.
|
Dette er en kort oppsummering av Bærums Verks historie. Mye av det som er omtalt her, er omtalt mer utførlig i de enkelte beskrivelsene man kommer til ved å klikke på markører på startsiden.
Litt om bakgrunnen
Kong Christian IV av Danmark-Norge ønsket å gjøre kongeriket selvforsynt med jern.
I 1603/1604 ble det funnet jernmalm (jernglans) i Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet, og dette ga grunnlaget for den første jernverksdriften i området.
Se egen omtale av gruvedriften og malmtyper.
I 1610 inngikk kongen en kontrakt med Paul Smelter fra Tyskland, som var kongens bergverksmann, om at han skulle bygge en smeltehytte på Vøyen. Jernverksdriften startet altså ikke der Bærums Verk ligger nå. Et par år senere ble det også bygget smeltehytte ved Gommerud. Det som foregikk i disse smeltehyttene, var en enkel form for jernfremstilling. Man fikk ikke høy temperatur, man fikk ikke flytende jern og kunne ikke støpe gjenstander som for eksempel kanoner. Man kunne bare lage ting ved å smi, det vil si banke med en hammer på oppvarmete jernstykker.
Landets første masovn, som skulle være mer effektiv enn de første smeltehyttene, ble bygget på Vøyen i 1621/1622. Denne masovnen fungerte imidlertid dårlig.
Fra 1624 til 1640 ble jernverksdriften overtatt av Jernkompaniet som var et privat jernverkselskap. Det var ikke lenger Kongen som sto for jernverksdriften.
Man hadde først stor tro på jernverksdriften, blant annet var jernbehovert økende på grunn av tredveårskrigen.
Men driften gikk likevel dårlig. Det var en stor flom i 1638 som ødela dammer og bygninger. Dessuten begynte det å bli mindre og dårligere malm å finne i lokalområdet. Driften ble nedlagt i 1640.
Gabriel Marcelis (Marselis) Bygget første Masovn der Bærums Verk ligger nå.
Den store nederlandske finansmannen Gabriel Marcelis (Marselis) ble eier av jernverksvirksomheten i 1641, og bygget opp jernverket der Bærums Verk ligger nå. I 1643 fikk han bygget en dobbel masovn der. I en masovn kunne man få høy temperatur (1200 grader) og fremstille flytende jern til støpning.
Med malm (magnetittmalm) som nå ble hentet fra fra Arendal og Kragerø, kunne man også fremstille renere jern. Det ble først laget kanoner, kanonkuler, spiker og stangjern, senere blant annet geværer, ovner, maskindeler, beslag, rekkverk og balkonger. Kanonene som ble produsert var ikke av beste kvalitet og kunne sprekke. geværsmedene var derimot godt fornøyde med Bærumsjernet.
Bærums Verk laget senere også Løkke bro i Sandvika (1829), Færder fyr (1857) og en del andre fyr og tårn på flystasjoner i Norge. Se egen omtale av støpning.
Stangjern ble laget ved at rujernet (råjernet) fra masovnen ble varmet opp og banket på med en hammer som kaltes stangjernshammer. Ved denne prosessen ble jernet seigere og smibart.
Malmen som tidligere ble hentet lokalt, var ikke så godt egnet for masovnen. Den nye malmen fra Sørlandet kom inn til Sandvika der folk i Malmskrivergården sørget for registrering og kontroll.
Jernverket hadde spesielle privilegier som gikk ut på at det hadde rett til å ta ut malm, rett til å importere fremmede varer tollfritt og rett til bruk av ressurser som skog og vann inntil en viss avstand fra Verket.
Marcelis skapte en levende bedrift. Men han var opptatt av fortjeneste, og noen mener han drev rovdrift på mennesker og ressurser. Store deler av skogen ble hogd ut og havnet i masovnen i form av trekull.
Etter 1660 ble trelasthandel en mer innbringende forretning enn jernverksdrift, og dette var en av grunnene til at Marcelis solgte Bærums Verk.
Familien Krefting. Verkets storhetstid
I 1664 kjøpte Johan Krefting, som hadde tyske aner, Bærums Verk.
Johan var kjent for å være en sterk og festglad mann. Det fortelles at han en gang kom til Akershus festning for å sone en dom for noe en slektning hadde gjort. Der ble han spent fast inne i en jernjomfru, en uthulet trestokk med jernpigger inne i hulrommet. Johan klarte å sprenge seg ut av denne, og senere ble ikke slikt utstyr benyttet på festningen.
Hans enke, Anna Krefting, født Felber, overtok jernverket da Johan døde. Hun styrte det fra 1674 til 1701. I hennes tid var det gode tider for verket. Hun lot bygge den første hovedbygningen på Verket. Hun eide også store områder i Bærum, Asker og på Ringerike. Mange av disse gårdene ble gitt som betaling for levert jern.
16 av 23 gårder i Lommedalen har vært eid av Bærums Verk. Gårdene kunne igjen forsyne verket med gårdsprodukter som kom arbeiderne til gode. Det var sjelden de sultet, men fikk ikke alltid så mye penger. Mange av arbeiderne fikk også tilgang til en åkerlapp og beite for kyr. Videre var det fritt å jakte og fiske. Dermed ble de ganske selvforsynte. Alt dette gjorde at nedgangstider og uår ikke fikk så katastrofale følger som de ellers kunne fått.
Familien Krefting interesserte seg sterkt for Tanum kirke. I 1672 utvidet Johan Krefting kirken med et sakristi, mot at han fikk gravsted i kjelleren under sakristiet for seg og sin familie. Enken Anna bekostet blant annet galleriet for at Verkets folk skulle sikres plass i kirken.
I 1701 overtok sønnen til Johan og Anna, Hermann Krefting. Da han døde i 1712, overtok hans kone, Anna Krefting, født Vogt, også kalt "madammen på Verket". Hun styrte i 54 år fra 1712 til 1766! Dette var den andre enken som het Anna Krefting. Hun var bare 16 år da hun giftet seg med Hermann, men lærte fort. Hun var intelligent, og hun var blitt flink med økonomi og husholdning da hun overtok. I hennes tid ble Bærums Verk regnet for å være det største i landet. Hun møtte imidlertid også en del motgang på grunn av økonomiske nedgangstider, uår i landbruket, uthogging av skogen, brann og krig.
Hun lot bygge ny hovedbygning etter at den første brant ned i 1762.
Anna Krefting opprettet et eget råd, en slags bedriftsforsamling, som skulle ta opp konflikter ved Verket. Hun opprettet en fattigkasse som formidlet penger fra Værtshuset til de fattige, og hun startet skole for de ansattes barn.
I 1716, under "Den store nordiske krig", tok Anna Krefting imot svenskekongen, Karl XII, som ønsket forsyninger til sine soldater. Men Anna skal ha nektet kongen å få nøkkel til provianthuset. Hun bidro også til at bondesoldatene i Lommedalen fikk våpen.
Karl XII sto med sine soldater langt inne i Lommedalen, men ble forledet til å trekke seg tilbake. Se egen omtale. Soldatene trengte mat, varme og hester, og tok seg til rette på gårdene i bygda. Bjerke, Kirkeby og Trulsrud ble brent ned av de svenske soldatene. De fortelles at lommedølene "lukket øynene til mange svenske, både under fiendens annmars til Krokskogen og hans retirade etter slaget der". Lommedølene var altså i nærkamp med fienden. Se egen omtale
Anna Krefting sørget for at Tanum kirke i 1712 fikk en prekestol med akantus-utskjæringer og med familiene Krefting og Vogts slektsvåpen. Denne prekestolen, og døpefonten, ble skåret av Sven Bilthugger.
Da Anna Krefting døde i 1766, solgte arvingene Verket til et interesseselskap, som drev det frem til 1773. Etter Anna Kreftings død ble det bestemt at lommedalsgårdene skulle selges til brukerne.
Hermann og Anna Krefting ligger i krypten på Tanum kirke.
Conrad Clausen. Store reformer
I 1773 overtok Conrad Clausen driften. Han var da bare 19 år gammel og hadde et ungdommelig pågangsmot. Han hadde dessuten studert økonomi i utlandet og var en fremragende ingeniør. Han var preget av opplysningstiden, og han mente nye tiltak skulle baseres på kjemiens og fysikkens lover og ikke på overtro.
Han innførte nye driftsformer som gjorde at masovnen kunne brenne hele året og ikke måtte "blåses ned" når det ikke var nok vann i Lomma. Dette gjorde han ved å lage et damsystem som sørget for jevn tilførsel av vann. Han stilte også krav til trekullbrennerne for å få god kvalitet på kullet. Masovnen ble etter hvert betydelig forbedret, og på 1770-tallet var ovnen den beste i landet. Jernproduksjonen ble doblet i løpet av en 8-årsperiode.
Conrad Clausen satset også på stålproduksjon på Kjørbo som han eide. Stål var enda sterkere enn stangjernet, og man kunne lage blant annet stålfjærer til klokker. Stålet ble fremstilt ved å varme opp stangjern (som var ganske rent jern) sammen med kull, uten lufttilførsel. Da fikk man kullet (karbonet) til å blande seg med jernet og det ble stål (karbonstål). Se egen omtale (nederst på siden man kommer til)
Conrad Clausen sørget for at mange bygninger ble utbedret og nye ble bygget. Han hadde sans for at det så pent ut på Verket, og han plantet alleer. Han laget også en ny og bedre Verksskole.
Av mere spesielle tiltak han sto for, kan nevnes utsetting av reinsdyr til jakt og etablering av fiskekum i Sandvika.
Enkelte likte ikke den unge eierens tiltakslyst. Hammersmeden skoftet for eksempel i protest, og ble satt i arrest på Kongsberg. Mange ble imidlertid positive til Clausen når de så resultatene av hans virksomhet.
Conrad Clausen døde bare 31 år gammel.
Det fortelles at Portnerboligene ble laget med kontor og hvilerom for at Conrad Clausen skulle ha et sted han kunne trekke seg tilbake fra sin vakre kones festligheter. Hans kone giftet seg på nytt kort tid etter at Conrad døde.
Frederik Julius Kaas
Conrad Clausens enke giftet seg med Frederik Julius Kaas som ble ny verkseier i 1787.
Peder Anker. Bærums Verk ble en del av Bogstadgodset
Peder Anker, den første norske statsminister (under Sverige), kjøpte Bærums Verk og drev dette fra 1791 til 1824. Verket ble da slått sammen med Bogstadgodset. På den måten fikk man bedre utnyttet ressurser som vannkraft og kullved. Krokskogen var nå kraftig uthugget, og i Nordmarka (under Bogstad) var det lettere å finne trær til trekullproduksjon.
Peder Ankers bedrift besto av masovn og stangjernshammere ved Bærums Verk, Fossum Verk, stangjernshammer ved Hammeren i Maridalen og Hakadals Verk. Han gjenopptok driften av Sognsvannsgruvene for å få god malmblanding til jernverkene.
Ankerveien ble bygget i perioden 1791–1793. Peder Anker sto bak denne og mange viktige veier i Norge.
Det var en alminnelig oppfatning på Bærums Verk at en bedre prinsipal (eier) enn Peder Anker hadde de ikke hatt. Arbeidet ble, om mulig, hardere og mer krevende enn før under ham, men det ble mer av den engelske tobakken, man drakk søndags-ettermiddagskaffe i alle hus, og de fleste hadde minst ett måltid ferskmat i uken.
Herman Wedel Jarlsberg og sønnen baron Harald Wedel Jarlsberg. Masovnen blir slukket for godt.
Da Peder Anker døde i 1824, ble grev Herman Wedel Jarlsberg, Peder Ankers svigersønn, eier av jernverkene. Han var en mektig mann som satt med store eiendommer og var leder av Unionspartiet på Eidsvoll. Ved hans død i 1840 ble driften overtatt av enken, grevinne Karen.
I 1840 ble det sultevinter. Kornet frøs om høsten over store deler av landet, og importen var utilstrekkelig. Fra skogsplasser kom halvdøde folk ned til Verket for å tigge om mat. For siste gang på Bærums Verk blandet man mose og bark i brødet.
11 år senere kom kolerapesten og tok flere liv. På loftet på Rulla står fortsatt likkister fra denne perioden.
I 1853 ble Bogstadgodset delt mellom sønnene til Herman Wedel Jarlsberg, og Harald fikk Bærums Verk. Dette var baron Harald Wedel Jarlsberg som styrte Verket frem til 1897, og som fikk bygget den nye hovedbygningen (Slottet). Han var også ordfører i Bærum kommune seks ganger.
Wedel Jarlsberg eide nå både Nordmarka og de skogseiendommene som tidligere tilhørte Sørkedalsgodset, dessuten Hakkadals Verk. Verdien av dette var antakelig ikke så stor som man ville tro, fordi trelastprisene hadde gått mye ned. Det ble sagt at baronen på Bærums Verk bare hadde arvet en sosial posisjon, en ridehest og en stor gjeld. Men han eide på 1860-tallet en sjettedel av Bærums jordareal. Dessuten var han ordfører seks ganger mellom 1848 og 1967.
I Harald Wedel Jarlsbergs tid, nærmere bestemt 22. mai 1874, ble masovnen "blåst ned" for siste gang. En viktig grunn til dette var at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder.
Flere forhold gjorde det vanskeligere for Bærums Verk å klare seg økonomisk utover 1800-tallet. Etter Napoleonskrigene var over, og Norge ikke lenger var en del av Danmark, var det ikke så lett å eksportere jern til Danmark. Det ble slutt på tollfrihet på salget. Derimot ble det fritt frem for svenskene å selge sitt jern tollfritt til Norge, og svensk jern kunne konkurrere med det norske.
Etter hvert ble det også mer lønnsomt å lage trelast av skogen enn å lage trekull til jernproduksjon.
Virksomheten ble nå lagt om til å bare være jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Det ble benyttet utenlandsk jern og skrapjern som råstoff. Det mekaniske verkstedet drev med videre bearbeiding av produkter fra støperiet. Det ble laget alt fra maskindeler og elektriske komfyrer til håndgranater. Dermed fikk en del av arbeiderne nytt arbeid.
En del av de som hadde hatt arbeid knyttet til kullbrenning for Verket, kunne etter hvert få arbeid knyttet til sagbruksvirksomheten.
Deler av masovnen på Verket ble stående (men fylt igjen) som en del av støperibygningen, og er i dag, til tross for ombygning, bevart som et minne fra jernverkstiden. Se bilde under omtalen av masovnen.
Løvenskioldfamilien. Store endringer skjedde på Bærums Verk.
Da baron Harald Wedel Jarlsberg døde i 1897, arvet svigersønnen Carl Otto Løvenskiold, Bærums Verk. Bedriften gikk videre i arv fra far til sønn som het Harald og Carl Otto annenhver gang. I dag (2023) heter eieren Carl Otto Løvenskiold. Han er født i 1953 og er femte generasjon Løvenskiold på Verket.
Etter storbrannen på øvre del av Verket i 1924, var det bare Gassbygningen som ble stående. Fyrhuset, som i dag er kafé (bakeri), ble bygget samme år som brannen. Fyrhuset ble brukt til å damptørke materialer.
Det kom nytt moderne støperi med elektrisk smelting i 1957. Dette ga bedre kvalitet på produktene. Støperiet ble nedlagt i 1964, og driften lagt om til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Dette hadde sammenheng med at det ble mindre behov for støpte jernovner etter at elektrisiteten slo gjennom, og at det var kostbar strøm til driften av støperiet.
Dørfabrikken, som ble startet i 1952/1953, vokste jevnt, og den var i en periode Bærums viktigste arbeidsplass. Den ble flyttet til Telemark i 1977/1978.
Den store boligutbyggingen i området på 1980-tallet gjorde det mulig for ekteparet Løvenskiold å etablere et litt annerledes handelssenter i 1985. I Elvegangen er de fleste husene bygget i nyere tid, og området fikk Byggeskikkprisen i 1988.
I dag (2023) er Bærums Verk (Butikker, verksteder, gallerier, skulpturpark og serveringssteder) en del av virksomheten Løvenskiold-Vækerø.
Løvenskioldene var opptatt av skogforvaltning. Den første Carl Otto Løvenskiold sørget for både å begrense hugsten og dessuten å plante ny skog. Dette var nytt. Han startet opp den første planteskolen omkring år 1900 i området ved Mølladammen.
Mer om 5 generasjoner Løvenskiold på Bærums Verk
Slekten Løvenskiold stammer fra Tyskland. En av forfedrene reiste til Norge omkring 1650. Han ble adlet og tok navnet Løvenskiold.
Carl Otto Løvenskiold (1839–1916) ble gift med sin kusine Elise Wedel Jarlsberg som var datter til baron Harald Wedel Jarlsberg (se ovenfor).
Han arvet Bærums Verk gjennom sin kone.
Han var utdannet sjøoffiser, men var mer interessert i politikk. Han var Norges statsminister i Stockholm i 1884 og var senere stortingsrepresentant i tre perioder. Han fikk bygget herregården Vækerø i 1881.
Harald Løvenskiold (1868–1934) ble gift med Dorothea Christine Blom.
Han var forstmann (utdannet i skogbruksfag). Mye ble modernisert på Verket i hans tid. Han fikk blant annet bygget elektrisitetsverk, og etter det mekaniske verkstedet brant i 1923, fikk han bygget snekkerverksted.
Carl Otto Løvenskiold (1898–1969) ble gift med Henny Størmer.
Han var også utdannet forstmann. Han flyttet inn i Hovedbygningen (slottet) i 1928.
Bygningen ble pusset opp og parkanlegget ble satt i stand. Han fikk bygget nytt støperi i 1936 og han fikk bygget Badet. Han sørget også for å få utgitt Boken "Bærums Verks historie", skrevet av Yngvar Hauge.
Harald Løvenskiold (1926–1994) ble gift med Ingjerd Andvord.
På begynnelsen av 1960-tallet satte ekteparet Hovedbygningen (slottet) i stand, etter at det var nedslitt av mangel på vedlikehold. De bodde på Bjerke (Diket) før de flyttet inn. Dørfabrikken og Handelsstedet Bærums Verk ble etablert i hans tid.
Carl Otto Løvenskiold (1953–) ble gift med Lise Ramberg.
De bor nå (2023)
på "Slottet". Deres to sønner heter Harald og Carl Joachim.
Carl Otto Løvenskiold er konsernsjef og eneeier av Løvenskiold – Vækerø som igjen eier byggevarekjeden Maxbo og bedriften Bærums Verk. Han har sørget for at Bærums Verk er blitt et handels- og håndtverkssenter med særpreg.
Lise og Carl Otto Løvenskiold har utviklet skulpturparken på Bærums Verk.
Jernverkets betydning
Bærums Verk ble en stor bedrift som fikk stor betydning. Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum i en periode var involvert i, og var direkte avhengig av, driften ved Bærums Verk. Til driften trengtes blant annet kullbrennere, kullkjørere, malmkjørere og ovnsarbeidere. Men jernverket resulterte også i mange andre arbeidsplasser i bygda. I 1865 viser en folketelling at Bærums Verk var det stedet i Bærum der det bodde flest mennesker. 400 mennesker hadde sitt daglige utkomme ved Verket da det ble nedlagt. Vi skjønner at nedleggelsen fikk store konsekvenser.
Leveforholdene
I omtalen av Verksgata er det beskrevet hvordan arbeiderfamiliene hadde det da Verket gikk for fullt.
Bærums Verk hadde tidlig en god skole
I 1773 ble det fast skole på Bærums Verk for barna i den nærmeste omegnen. Det var den første faste skole i Bærum. Ellers i Lommedalen var det lenge omgangsskole. Se egen omtale.
Foreningsliv
Det var et aktivt foreningsliv på Verket, og de fleste familier var medlemmer i flere foreninger.
I 1849 var den politiske aktivisten Marcus Thrane på besøk hos arbeiderne på Bærums Verk. Resultatet ble en arbeiderforening med godt over 100 medlemmer, men dette ble ingen kamporganisasjon. I protokollen fra 1859 står det: "Vår forening har den lykke å kunne berømme våre husbonder. Ingen klager over hårdhet og ubøyelighet fra deres side."
Flere foreninger ble stiftet andre steder i Bærum, men de gikk i oppløsning da lederne for Thranitterbevegelsen ble arrestert i 1851. Etter dette var arbeiderbevegelsen uorganisert frem til ca. år 1900, da fagforeninger knyttet til Arbeiderpartiet ble startet i Bærum.
Se mer om arbeiderbevegelsen i Bærum
I 1891 ble Bærums Verk Musikkorps stiftet, initiert av verksherren baron Harald Wedel Jarlsberg. Korpset var et viktig kulturtilbud for Verkets arbeidere og deres familier. Korpset er fortsatt aktivt, og er et av landets eldste korps.
1. påskedaksmorgen, så lenge frøknene Wedel Jarlsberg levde, spilte Bærums Verk Musikkorps salmer fra Frøkenutsikten.
Bærums Verk Idrettsforening ble stiftet 1896 på "Rulla" og het da Bærums Verks Sporthforening.
De første årene ble det satset mest på langrenn og hopp. Fotball kom inn i 1919, men eget stadion, Petra stadion ble åpnet først i 1945. Den lå rett nord for Glitredammen, på østsiden av elven der det er mange plantede bjørketrær i dag. Senere kom Gommerudbanen som ble bygget på dugnad etter at godseier Løvenskiold hadde avgitt tomt.
Klubben vokste sterkt etter at boligutbyggingen på Rykking kom. Nå ble basketball populært, og på 1980-tallet tok klubben 5 kongepokaler og 6 seriemesterskap. I Eineåsen kom et flott lysløypeanlegg for langrenn.
Helset IF ble startet i 1986 og fikk stor tilslutning fra den store boligutbyggingen omkring Verket. De har satset mye på fotball, håndball og barneidrett. Foreningen ligger nå (2022) under paraplyorganisasjonen Lommedalen Idrettslag (LIL).
Av andre foreninger kan nevnes Bærums Verk Vel (stiftet 1937), kvindeforening, husmorlag og søndagsskole (på Lokalet", senere i Lommedalen kirke).
På 1950-tallet ble det startet en "ulvunge"-gruppe på Bærums Verk. Etter hvert ble dette til en speidertropp som holdt til på Toppenhaug. De reiste på turer, blant annet påsketurer til Bolkesjø, der de lå i telt. De hadde også, sammen med andre speidertropper, helgevakter på Grønland i Vestmarka. Der serverte de kaffe, ertesuppe og mineralvann til skigåere.
Se også aktiviteter som er nevnt under omtale av kirken.
Sosialt miljø
Et sosialt samlingssted på Bærums Verk var fra gammelt av Værtshuset. Her stoppet folk som var på gjennomreise til Ringerike, og hit kom lokalbefolkningen.
Frk. Harriet, en av baron Wedel Jarlsbergs ugifte døtre, var meget sosialt interessert og tok initiativ til bygging av Lokalet. Det ble bygget omkring 1915. Det har vært forsamlingslokale for Bærums Verk. Her holdt mange foreninger møter, og det ble arrangert blant annet basarer, fester, kinoforestillinger.
Helt fra 1700-tallet har det vært tradisjon å holde sankthansfest på Verket. Det var maistang, danseorkester, barneleker og fyrverkeri. På Conrad Clausens tid var Christianiasosieteten også med på feiringen. Det ble også i en periode avfyrt salutt, men dette ble det slutt med etter at en kanon, fylt med krutt og dynamitt, ble sprengt.
Harald Løvenskiold tok opp igjen den gamle tradisjonen med sankthansfest etter 1945. Stedet for festen ble etter hvert flyttet til området ved den nye Gommerudbanen på Rykkinn. Løvenskiold sto for arrangementet og betalte utgiftene. Det ble laget et mobilt dansegulv som kunne demonteres og settes sammen der man ønsket å ha det. Bærums Verk Musikkorps spilte selvfølgelig til dansen.
Det var også store festligheter i forbindelse med jul og nyttår. Om nyttårsgildet hos prinsipalen (verkseieren) i 1783 fortelles det: "Da kom 20 sleder fra byen med fakler og bluss, det var dans og ulvejakt, kanefarter og middag om kvelden der hytteknekter sto for bordet i bergmannsdrakter."
Den store boligutbyggingen
I perioden 1984–1990 ble det bygget ca. 2000 nye boliger med plass til 7000 mennesker på området. 500 av boligene var i blokker og 150 boligtomter skulle selges til selvbyggere. Halvparten av boligene var i den rimelige prisklassen og husbankfinansierte.
Før utbyggingen bodde det bare ca. 100 mennesker i området, og utbyggingen innebar store forandringer. Det ble lagt stor vekt på at området skulle bli et "levende" område", ikke bare en "soveby". Man bygget på erfaringer fra Rykkinnutbyggingen. Det ble ansatt et eget ombud, Kirsten Koht, som blant annet skulle arbeide med å forebygge sosiale problemer.
Det store handelssenteret som ble laget skilte seg fra andre sentre. Det var ikke ett stort hus som inneholdt alle butikker, men en blanding av mange småhus og en litt større bygning, støperibygningen. Alle hus har historiske røtter.
Motsetninger mellom Lommedalen og Bærums Verk?
Mange innflyttere på 1980-tallet og utover ble fortalt, med et smil, at det var et viktig å skille mellom folk fra Lommedalen og folk fra Bærums Verk. Professor Gudleiv Bø skriver om dette i en artikkel som heter "Da det moderne kom til folk langs Lomma". Bø setter spørsmålstegn ved hvor stort skillet var, men starer med å fortelle at skolebarna på Bærums Verk sa til Lommedalsbarna: "Lommedæl'n høl − no' for seg sjøl", og de ble svart: "Bærums Verk − filler og herk".
Bø peker på mange mulige årsaker til forskjellene, og trekker blant annet frem at Bærums Verk hadde industri, både under jernverkstida og i tiden etter, mens Lommedalen var en jordbruksbygd. Lommedølene var riktignok knyttet til jernverket med kølabrenning og deltidsarbeid, men det var mer heltidsarbeid for de som bodde rundt Verket. Dette førte til at pengehusholdning kom tidligere til Bærums Verk. Det ble også muligheter for å få opplæring i arbeidet og å skifte arbeid. Det ble sosial mobilitet, det var ikke gitt at man fortsatte med samme yrke som sin far. Videre ble Bærums Verk preget av at det kom fagfolk utenifra, også fra andre land, til jernverket. Bø diskuterer flere årsaker til mulige forskjeller. Se referanse til artikkelen nedenfor.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 54 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Kilder:
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag
Bærums Verk, i går, i dag, i morgen. Bærums Verk IF
Bakken, Thor Chr. (red). (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget
Elisabeth Høvås. En historie om Bærums Jernverk
Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen: en bygd i bygda. Kulturutvalget i Bærum
Koht, Halvdan. (1924). Bærum. En bygds historie 1. Utsendt fra Kommunehuset
Koht, Halvdan. (1924). Bærum. En bygds historie 2. Utsendt fra Kommunehuset
Trulsrud, Halstein og A. Morgan Olsen. Foredraget "På kryss og tvers i Lommedalen". Holdt på Lommedalen og Bærums Verk seniorsenter 2008
Kirkeby, Kjell. (1972). Lommedalen Vel 1922–1972. Utgitt av styret for Lommedalen Vel
Haug, Randi Harriet. (1971). Fra leilending til selveier i Bærum. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 13
Olsen, John H. (2005). Lomma var Vestre Bærums første kraftkilde. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 45
Bø, Gudleiv. (2014). Da "det moderne" kom til folk langs Lomma. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 54
A. Morgan Olsen. Foredrag holdt på Lommedalen Seniorsenter. 2017
Opplevelser langs Lomma. Folder laget av Bærum Elveforum og Bærum kommune 2017 Hovedforfatter: Odd Tore Saugerud
Bernt Kristian Børresen. Forfatter.
Hope, Svein Ola. (2015). Vårt Rykkinn. Berger og Rykkinn Vel
Christensen, Jan (redaktør). (1996). Idrettsglede gjennom 100 år. Bærums Verk idrettsforening
Jacobsen Jacob. (1992). Paul Smelter og Bærums Verk. Vest for byen. 7. Asker og Bærum historielags skrifter
Kirste, Arnstein (redaktør). (2002). Vest for byen 9. Asker og Bærum historielag
Artikkel av John H. Olsen: En farende bakersvend ved Bærums jernverk i 1860-årene
Nilsen, Karl (redaktør). (1986). Vest for byen 6. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Martin Trulsrud om Trekullbrenning i gammel og ny tid
Artikkel av Thor Anker: Av jernets annaler
Haugum, Ole. (1936). Jordbunnsforholdene i Bærum. Norges Landbrukshøyskole
Dons, Johannes A. Hvor lå Jerngrubene?
industrimuseum.no
baerumsverk.no
Lokalhistoriewiki. (Om Arbeiderbevegelsen i Bærum)
Bærums Verk Musikkorps
lovenskiold.no
Wikipedia (Om Carl Otto Løvenskiold)
Hope, Svein Ola. (2021). Fyrmesteren. Årbok for Asker og Bærum historielag
nr. 61. Kan studeres på Bekkestua bibliotek
|
