I 1603/1604 ble det funnet jernmalm med jernglans ved Kirkerudåsen og Eineåsen (Gommerudfjellet). Dette ga grunnlag for den første jernverksdriften i området. Malmen man fant var egnet til bruk i de første primitive smeltehyttene. Senere hentet man jernmalm med magnetitt fra områder ved Arendal og Kragerø. Denne malmen brukte man i de nye masovnene som etter hvert ble bygget. Se egen omtale av skjerp/gruve i Kirkerudåsen og egen omtale av skjerpene/gruvene i Eineåsen.
Skjerp er steder man lette etter malm og ikke startet permanent gruvedrift. Men forskjellen på skjerp og gruve kan være uklar
Øst for Lommedalen, i området mellom Helset og Fiskelaustjern, ligger også flere skjerp som Anna Krefting på Bærums Verk mutet, det vil si sikret seg retten til, i 1750. I fjellet her fant man både jernglans og magnetitt (mer om malmtyper nedenfor). Hvis det hadde vært drivverdig kunne dette vært en billig erstatning for malm fra Sørlandet, som det kostet mye å transportere.
Skjerp 1 ligger helt inntil stien fra Fiskelaustjern til Øverland, ganske nære Fiskelaustjern.
I skjerpet er det mye svovelkis.
Skjerp 2 ligger på åsen 3-400 meter lengre syd. Posisjon: 32V 585957E 664633N.
Skjerp 3 ligger ved stien fra Fikelaustjernet til Helset, nærmest Helset.
Mer om gruvedrift
Når de skulle ta ut malm fra en gruve/skjerp, måtte de først varme opp berget ved å tenne på ved som lå tett inntil. Deretter helte de på kaldt vann slik at berget sprakk opp. Så måtte arbeiderne gå på med hakker og spesialredskap mens dampen og vedrøken lå tett.
Det å bryte seg inn i et fjell var noe folk ikke likte å gjøre. Det var mye overtro knyttet til dette, i fjellet var det krefter de ikke rådde over. Arbeiderne ba bønner og korset seg før de gikk til arbeidet, og det måtte ikke bannes eller sverges under arbeidet.
Mer om jernmalm
Man kunne finne to typer jernmalm i fjellet. Det var jernglans (Fe2O3) og magnetitt (Fe3O4).
Når jernglansen ble oppvarmet med trekull, gikk den først over til en porøs form for magnetitt som var lett å smelte videre for å få ut jernet. Jernglans ble derfor brukt i de første smeltehyttene hvor man ikke klarte å opparbeide høy temperatur.
Senere begynte man å hente malm fra Arendal og Kragerø. Denne malmen inneholdt magnetitt. Men dette var en type magnetitt som ikke smeltet så lett. Den krevde mer oppvarming for å smelte, noe man fikk til i masovnene (i masovnene kunne temperaturen bli ca. 1200 grader). Man fikk da et renere, men noe sprøere jern som resultat.
Både jernglans og magnetitt består av jern som er bundet til oksygen. Når man blander slik malm med glødende trekull, vil kullet (karbonet) ta til seg oksygen fra jernet, og vi får tilbake rent jern, Fe, og karbondioksid, CO2:
Først reagerer karbonet med oksygen og danner karbonmonoksid: 2C + O2 → 2CO.
Så reagerer karbonmonoksid med jernmalmen: Fe2O3 + 3CO → 2Fe + 3CO2.
Kilder:
Natur og Kulturminner i Bærumsmarka. Utgitt 1991–1996 av Bærumsmarkas venner i samarbeid med Skiforeningen.
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag
Plakat ved skjerp
Opplevelser langs Lomma. Folder laget av Bærum Elveforum og Bærum kommune 2017
Hovedforfatter: Odd Tore Saugerud
Dons, Johannes A.: Hvor lå jerngrubene?
Dons, Johannes A. (1996). Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Cappelen Damm AS
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
ngu.no
