Bærum 1890–1980
Se beskrivelse av denne perioden nedenfor tidslinjen.
Klikk på de røde knappene på tidslinjen for å se beskrivelser av andre perioder.

Kartene nedenfor viser industri og noen av de større bedrifter som fantes i Bærum 18901980.
På kartene nedenfor kan man klikke på navnene ("Nordegg") for å komme til siden bedriften er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").
Bærum 1890–1980
Tilbake til Oversiktskart
over Bærum
Steinalder xxBronsealder
2000 fvt.
10 000 fvt.
E
u
r
o p
a
N
o
r
g
e
Jakt, fiske
og
sanking
,
xxxxxxxJernalder
Romertid

xxFolke-
xxvandringstid

Bærum var på det meste av 1900-tallet preget av stor befolkningsvekst, stor innflytting og stor byggevirksomhet. Befolkningen økte fire og en halv gang mellom 1890 og 1940. Stadig flere bodde i tettbygde strøk; 47% i år 1900 og 96% i 1970. Men det var store forskjeller innen bygda; Vestre Bærum hadde betydelig lavere befolkningsvekst og mindre tettbebyggelse enn
Østre Bærum.
Den store inn- og utflyttingen etter andre verdenskrig førte til det som er omtalt som en befolkningsutskifting.
I 1960 var 71% av bæringene innflyttere. "Tyngdepunktene" i Bærum ble også forskjøvet. Omkring år 1800 dominerte Bærums Verk, men etter hvert ble det "Jernbane-Bærum" som fikk de største sentrene.
Befolkningssammensetningen endret seg også mye. Mange velstående familier flyttet inn, og Bærum fikk mange gode skattebetalere. Både blant innflytterne og blant de innfødte hadde mange arbeid utenfor Bærum. I 1970 arbeidet 60% av de yrkesaktive utenfor bygda, de aller fleste i Oslo.

Næringslivet i Bærum endret seg, slik det gjorde i hele landet, fra industri til kontor og serviceyrker. Industri og håndverk hadde sin topp omkring 1940.

Jordbruksarealet holdt seg likevel noenlunde konstant frem til 1940, og det økte noe under andre verdenskrig. Bærum var i hele perioden fortsatt en skog- og jordbruksbygd med mange veldrevne gårder. Men i etterkrigstiden økte boligbyggingen voldsomt, jordvernet sto ikke særlig sterkt til å begynne med, og en god del dyrket mark forsvant.

Eksempel på endringene som skjedde i perioden kan man se på bilder fra Hosle i 1956 og 1980 nedenfor.

Gommerud skole
Bekkestua skole
Belset skole
Eikeli skole
Berger skole
Den ameri- kanske
skolen
Nasjonalisme vokser frem
Kommunisme
i noen land
Den engelske skolen
Moderne tid

Kartene nedenfor viser en del av idrettsklubbene og idrettsanlegg i Bærum 18901980. Man kan klikke navnene ("Lommedalen idrætslag") for å komme til siden klubben eller anlegget er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").
Kartene nedenfor viser skoler som fantes i Bærum 18901980. Man kan klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp. For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Lommedalen skole") for å komme til siden skolen er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").
Nadderud gymnas
Strand Kajakklubb
Idrettslaget Jutul
Bærum
skytterlag
Lommedalen Idrætslag
Bærums Werks Sporthforening
Bærums skiklub
Frem-31
Freidig (Tyrving)
Evje skole
Høvik Verk skole (eldste)
Snarøen Bruk
Bergvang
Middelskolen
Kilder:

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget

Iversen, Helge. (1979). Bærum gjennom tidene

Rik på historie

barumhistorie.no

Lokahistoriewiki

Mitt Bærum. (2020). Dinamo Forlag AS

Vigleik (Fossum IF)

Folk på flyttefot
Bærums befolkning økte fra ca. 6 000 i 1890 til ca. 80 000 i 1980. Særlig raskt økte befolkningen fra 1910 til 1930 og fra 1950 til 1970. I disse to periodene var det særlig innflyttingsoverskuddet som bidro til veksten. Men samtidig med at det var stor innflytting, var det også ganske stor utflytting. I 1954 var det nesten 5000 som flyttet inn, mens nærmere 3000 flyttet ut.
På 1970-tallet var det overskudd av utflyttere, fødselstallet var lavt, og folketallet stagnerte.

I 1920 var 60% av alle bæringer innflyttere. 18% kom fra Oslo.
Det var mange grunner til at folk flyttet til Bærum. En forklaring er at det ikke var plass nok i hovedstaden, og tomteprisene i Oslo og Aker økte. I Bærum var det plass til nye boliger, men også her økte tomteprisene etter hvert.
For mange var nok tanken på egen hage og landlige omgivelser tiltrekkende. Det viser navnene folk ga sine eiendommer. Det var Granbakken, Fuglesang og Dovre. Arbeidere som kom fra leiekaserner på Grünerløkka og Tøyen i Oslo etablerte seg på Fribo, Hilmarsheim og Fortuna.
Bærum lokket også med lav skatt. Mange, blant annet noen skipsredere, flyttet sine forretninger til Bærum for å spare penger.

I 1960 var 71% av bæringene innflyttere. I etterkrigstiden kom omkring 50% fra Oslo, 5-10% fra Oslos andre forstadskommuner og 40% fra andre steder i Norge, flere og flere fra byer. Antallet beboere fra utlandet var stadig økende og utgjorde i 1978 15%.

De som flyttet ut av Bærum dro til omtrent samme steder som innflytterne kom fra.

I etterkrigstiden frem til 1960-tallet var det overvekt av familier fra Oslo som flyttet til Bærum. De enslige som flyttet inn, var stort sett fra byer, og særlig fra bygder ellers i landet. Mange flyttet først til Oslo, stiftet familie her og flyttet så til Bærum. Etter 1960 kom flere enslige enn familier til bygda. På 1970-tallet ble utflyttingen større enn innflyttingen. Dette hadde trolig sammenheng med redusert boligbygging.

Endringene i flyttemønstret fikk konsekvenser. Andelen barn under 15 år økte fra 20% i 1946 til 27% i 1960. Vi fikk drabantbyer som krydde av barn, men som 1020 år senere hadde få barn. Eksempler er Eiksmarka på 1950-tallet og Rykkinn på 1970-tallet. På Rykkinn var det i starten 27% i de yngste årsklassene mens bare 4% var over 70 år.
De raske endringene i alderssammensetningen førte igjen til at noen områder plutselig fikk behov for å bygge barneskoler og idrettsanlegg, mens de samme områdene kort tid senere fikk helt andre behov.

Det var mange velstående familier som flytte til Bærum. Dette førte til at høyere og midlere sosiale lag ble mer dominerende. Bærum hadde landets høyeste gjennomsnittsinntekt og forholdsvis flere innbyggere med høy utdannelse enn noen annen kommune i Norge. En grunn til at de velstående søkte Bærum, var nærheten til hovedstaden og den flotte naturen. Stor etterspørsel førte igjen til høyre tomtepriser, som igjen gjorde at bare de med høy inntekt kunne etablere seg. Mange velstående førte også til at kommunens styringsorganer ble dominert av partiet Høyre.
Men Bærum besto langt fra av bare rikinger. Befolkningen var variert, og det ble lagt til rette for alle sosiale lag i bygda. Utbyggingen av Dønski og Rykkinn er eksempler på det.


Pendlerne
Mange av innflytterne, men også mange innfødte, arbeidet i Oslo. De var pendlere, et ord som først oppsto etter andre verdenskrig. I 1930 arbeidet 38% av de yrkesaktive (medregnet deres familier) utenfor bygda, de aller fleste i Oslo. I 1950 var andelen 55% og i 1970 60%. Men dette betyr ikke at antall arbeidsplasser i Bærum gikk ned. Tar vi det økende folketallet i betraktning, ser vi at antall som arbeidet i Bærum økte fra 7300 i 1950 til 13400 i 1970.

Bærum var ikke bare en soveby for Oslo. 62 % av bærumsboerne levde ikke av arbeid i Oslo på 1930-tallet. Det kom av at jordbruket og særlig industrien fremdeles stod sterkt i bygda. Jordbrukere, skogbrukere og tjenestefolk bodde og arbeidet i Bærum. Boligreisningen ga også arbeid til mange håndverkere, og servicenæringene økte. De som reiste på arbeid i byen arbeidet i handelsnæringen eller bankvesen, og over to tredjedeler var selvstendige næringsdrivende og funksjonærer. Dette plasserte pendlerne uforholdsmessig høyt på Bærums sosiale rangstige.
De som reiste ut av bygda om morgenen møtte arbeidere på vei til jobb i Bærum. "Blikktoget" brakte daglig fabrikkjenter østfra til blikkvarefabrikken i Sandvika.

I 1960 var det 54% av bæringene som hentet sitt utkomme i Oslo. 92% av bærumsbeboerne som jobbet innen finans og eiendom pendlet da til Oslo. Det samme gjaldt 70% av de som jobbet innen handel og omkring 50% av de som var i industri, administrasjon, tjenesteyting, samferdsel og bygg og anlegg. Bare innen jordbruket beholdt bygda godt over halvparten av yrkesutøverne. Bare 1% dro andre steder enn til Oslo, men etter hvert endret dette seg. Folk begynte å dra på arbeid andre steder i Osloregionen, til Asker, Ringerike og Drammensregionen.

Av de som reiste på arbeid inn til Bærum kom omkring 70% fra Osloregionen. Mange kom også fra Asker, Hole. Røyken og Ringerike. Blant de som reiste inn til Bærum var det flere i industri og bygg og anlegg enn i handel- og serviceyrker. Man kan derfor si at "nattbefolkningen" i Bærum hadde høyere sosial status enn "dagbefolkningen".

Det var store variasjoner innen bygda når det gjaldt arbeidsreiser ut av Bærum. På Eiksmarka hadde i 1952 81% av de yrkesaktive arbeid i Oslo, på Grav og Jar 67%, på Stabekk og Høvik 61% og på Tanum bare 31%.

Det var også variasjon når det gjelder arbeidsreiser innenfor bygda. For eksempel reiste omkring halvparten av folk på Rykkinn på jobb et annet sted i Bærum, mens bare en fjerdedel av Bekkestua-beboerne gjorde tilsvarende.

Gårdsdrift og landbruk
Jordbruksarealet gikk noe tilbake på første del av 1900-tallet, men det hadde aldri vært så mange mennesker i jordbruket som i 1930. Avlingene var større enn noen gang. Det var flere grunner til dette. Nærheten til byen ga et stort marked og stimulans til nyvinninger når det gjaldt redskaper, planteslag, gjødsling og organiseringen av arbeidet.

Antall storfe økte mye. Hovedtadsområdet og lokale tettbebyggelser i Bærum representerte et stort marked for melk. Bøndene leverte melka til meieriene, eller de kjørte den ut selv. De kunne reklamere med fersk melk morgen og aften.
Dyrene kjøpte bæringene av fedrifter som gjerne kom fra Hallingdal over Krokskogen. Økriholmen, Vøyenenga og meieriet i Lommedalen var vanlige steder de stoppet for å handle med bønder som kom fra hele Bærum og Asker.

Fôr til dyra måtte dyrkes på gårdene, men etter hvert ble også en stor del av fôret kjøpt. Særlig gjaldt dette etter at kraftfôr ble vanlig. En del av fôret de selv dyrket, både korn, høy og nye vekster, ble etter hvert solgt ut av bygda.

På første del av 1900-tallet utviklet Bærum seg til igjen å bli en bygd for dyrking av matkorn. I 1907 brukte bøndene 200 dekar (mål) til hvete, mens de i 1939 dyrket 2500 dekar. Statens kornforretning hadde gjort slik dyrking lønnsom.
Det var nå ikke lenger hensynet til bygdas egen matforsyning som styrte utviklingen; korn kunne importeres i vanskelige tider.

På første del av 1900-tallet ble det også satset mye på dyrking av grønnsaker, frukt, bær og blomster. Noen steder førte den store etterspørselen etter bær til at folk dro til skogs for å plukke blåbær istedenfor å hjelpe til på gården i onnene.
Vi fikk en mengde gartnerier og mindre hagebruk. Den første som drev med grønnsaker i stor stil var Valborg Løkeberg som drev Ekeberg. Store Stabekk, Levre og Gjettum var også tidlig ute. Ballerud gartneri var kjent for sin grønnsakdyrking som Johs. Faale hadde startet. Her ble det blant annet dyrket mye hode- og spisskål og gulrøtter. Faale deltok på jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 med 100 sorter grønnsaker. Oksenøen bruks gartneri drev stort, også i europeisk sammenheng. Andre arter som ble dyrket flere steder var kålrot, selleri, blomkål, persille, bønner, purre, rabarbra, sukkererter, tomater, neper, agurker og jordbær.
Frukttrær og bærbusker ble det dyrket mye av. I mellomkrigstiden var det på det mesten 78 tusen frukttrær og 74 tusen bærbusker i Bærum.
Grønnsaker, frukt, bær og blomster ble i stor grad solgt til byen, men alle de nye hageeierne i Bærum var også gode kunder hos gartneriene.

Mange av de største gartneriene er vist på kartet nedenfor avsnittet "Industri, håndverk og nye bedrifter" lengre ned på siden.

Norge ble rammet hardt av det internasjonale økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida.
På landsbygda var gjeldsproblemet det verste. Mange bønder hadde investert i bygninger og maskiner i de gode tidene rett etter første verdenskrig. Mange småbruk og arbeiderbruk som var opprettet ved lån, fikk problemer når pengeverdien sank og gjelda økte. Det ble mye tvangssalg, selv om mange hadde fått lånegarantier av kommunen.

Det var også en avsetningskrise for bøndene i Bærum i denne perioden; det var blitt stor konkurranse fra andre bygder om levering av varer i Oslo. Bønder og småbrukere måtte i denne perioden fortære mye av det de avlet selv, og de måtte utnytte utmarka godt.
Større gårder klarte seg relativt godt. De fleste hadde sin egen slåmaskin, og det fantes mange potetopptagere og selvbindere i bygda. Mange av gårdene som var blitt delt på 1800-talet ble utover 1900-tallet slått sammen igjen til store rasjonelle enheter.
Bærumsjordbruket overlevde krisen og urbaniseringen i mellomkrigstiden, men noen ekspansjon var det ikke snakk om.

Bærum har på mange måter fortsatt å være en jordbruksbygd, og det skyldes først og fremst den radikalt nye holdningen til vern av jord som trengte seg frem omkring 1970. Frem til slutten av 1960-tallet var ikke kampen om å bevare dyrket mark ansett som viktig. Ønsket om å fortsette boligbyggingen og urbaniseringen sto sterkt. Det var billigere å bygge på jorder istedenfor i skog, og skogen ville gjerne innbyggerne ha som sitt fritidsområde. Ut fra en økonomisk vurdering fikk man mer inn i skatteinntekter fra nye beboere, enn man tapte ved å legge ned noen gårder.
Omkring 1970 kom det frem nye holdninger som skyldtes at folk gradvis hadde fått mer kunnskap om økologi og om å verdien av å tenke på fremtidens matproduksjon. Det ble konfrontasjoner da den store utbyggingen av Rud-Hauger-området ble planlagt og vedtatt. Denne utbyggingen berørte 1300 dekar dyrket mark. Det som skjedde her, ble senere beskrevet av departementet som beklagelig og lite heldig!

Utover 1970-tallet ble mange jordbruksområder vernet. Det gjaldt også mindre produktive områder. Fra 1975 var det miljøverndepartementet som ga retningslinjer for bygging og bevaring. Departementet gikk lengre enn Bærums jordstyre, og det mente at utbygging skulle skje i skog med liten produktiv verdi. Det møtte selvfølgelig motstand fra dem som hadde skogen som næringsvei, fra friluftsfolket og fra de som syntes skogsnaturen hadde en høy verdi i seg selv.

Tar vi med familiene, levde 7% av befolkningen i Bærum av jordbruk rett etter krigen, mot bare 1% 24 år senere. Dette var en større nedgang enn nedgangen i areal skulle tilsi. Forklaringen er at jordbruket ble drevet på helt annen måte. Blant annet kom traktoren til bygda. Det var mangel på arbeidskraft i jordbruket. Det var konkurranse med andre næringer, og folk ville ha mer fritid. Med en traktor kunne bonden effektivisere arbeidet på gården og trengte ikke så mye folk.
Det ble dyrket mye fôrkorn som ble solgt. Andre fôrvekster og kjøtt ble også solgt. Hvete (brødkorn) var nesten helt forsvunnet etter krigen. Etter krigen mistet Bærum sin fremstående plass som gartnerbygd, utkonkurrert av jærbønder og andre.
Alt dette gikk først og fremst utover husdyrholdet, og på slutten av 1970-tallet var det bare seks gårder som drev med melkekyr i bygda. Uvilje mot å satse på melkekyr skyldtes også den store usikkerheten bøndene opplevde. Blir min gård den neste som blir ekspropriert til boligbygging? Man fikk mer igjen ved salg eller ekspropriasjon hvis man investerte i korn istedenfor dyr. En del bønder med jorder nær tettbygde strøk merket forsøpling, hærverk, unødvendig tråkk over jordene og støy som forstyrret dyra. Tidligere var husdyr viktig fordi de skaffet gjødsel. Dette behovet ble borte da kunstgjødselen kom.

Det var ikke alltid så lett å få neste generasjon til å overta gårdene, og ofte var det forpaktere som drev jorden videre. I 1969 var det 60 jordbrukere som helt eller delvis leide den jorda de drev.

Størrelsen på gårdsbrukene varierte mye. I 1949 var 41 gårder over 200 dekar, i 1969 var det 31. Antall mellomstore bruk og særlig antall småbruk mellom 5 og 20 dekar, var kraftig redusert. De fleste gårdbrukerne kunne i 1969 ikke leve av jorda alene, og for nesten halvparten av disse var ikke gårdsbruket viktigste levevei. Ektefelles inntekt kom godt med. Det ble sagt at en lærerinne er verd 13 kuer. Utleie av lagerplass og staller for ridehester hjalp også på økonomien.

Stabæk IF
Bærum Roklubb
Høvik
Idrettsforening
Jar IL
Snarøya sportsklubb
IL Jardar
Øvrevoll Hosle
idrettslag
Øvrevoll Ballklubb
Blommenholm og
Sandvika Tennisklubb
Grav og Voll idrettslag
Bærum
Seilforening
Haslum Idrettspark
Snarøen Curling Club.
Snarøya Curlinghall
Haslum Idrettslag
Vestfjorden seilforening (på Indre Vassholmen)
Nedenfor kartkanten
Nadderud idrettsanlegg
Vestre Bærum
Salongskytterlag
Vestre Bærum
Tennisklubb
Grane (Bærum
sportsklubb)
Bærums Verk
Haug skole
Økern (Økri) skole
Lommedalen skole
Høvik Verk skole (nyeste)
Fossum
Bjørum skole
Lysaker skole
Asker seminar
Skui skole
Høvik skole
Stabekk skole

Boligbygging og urbanisering

Boligbygging
Det som skjedde i Bærum mellom 1910 og 1920 ble kalt en forstadseksplosjon. Befolkningen økte med tre fjerdedeler og antallet selvstendige eiendommer ble nesten fordoblet. 1800 nye eiendommer ble skyldsatt (skattlagt). Gamle tettsteder ble utvidet, men mange nye kom til. De nye tettstedene var Ramstad, Store Stabekk, Øvre Voll, Malurtåsen, Vestre Haslum, Slependen, Løkke, Levre, Evje, Østre Jong, Bjørnegård og Tanum. Men det ble ikke bare bygget villaer for de velstående. Anton Tschudi bygget ut en "arbeiderby", også kalt Tschudimarka, med 700 mennesker på Haslum, og på Nadderud kom Egne Hjem. Det ble bygget mange hus med to leiligheter, og det var mange offentlige støtteordninger.
På 1920-tallet var byggevirksomheten noe mindre, men fortsatte en del steder, blant annet på Jar, Haslum, Vestre Løkeberg, Nedre Voll, Øvre Voll, Gjønnes, Nadderud, Ringstabekk og Avløs ("Kongolandsbyen" for sporveiens funksjonærer).
Valget av steder for utbygging hang sammen med kommunikasjonsmidlene. Foruten jernbanen kom det forstadsbane til Haslum i 1924 med forlengelse til Kolsås i 1930. Busser forbandt stasjonene på banene med resten av bygda, og pendlerne kunne bosette seg et stykke unna stasjonene. Da buss kom til Snarøya i 1921, ble dette delvis en pendlerforstad. Det samme gjaldt Skuiområdet.
På 1930-tallet var det mindre boligbygging, men nokså store forandringer skjedde på Nedre Voll, Jar, Gyssestad og Tanum.
Det gamle senteret Stabekk vokste raskt fordi det ble et knutepunkt for jernbanen og Gamle Ringeriksvei der bussen gikk over Bekkestua, Haslum og til Lommedalen.
Bebyggelsen fra 1890-tallet på Lysaker, Fornebu, Høvik, Solvik og Sandvika var preget av å ha velstående beboere. Eiendommene var store og dyre på grunn av nærhet til byen eller til togstasjonene. De hadde fin beliggenhet, ofte på en høyde med utsikt til sjøen. I kontraktene kunne de stå: "Der er anført, at der paa Parcellerne ikke maa opføres Kalkbrænderi, eller haves Dansehus, Øl- eller Brændevins-udsalg, offentlig keglebane eller Sygehus, ei heller Kobberslager-verksted eller lignende".
Lagåsen ved Lysaker var kanskje bygdas mest velrenommerte strøk.

I forbindelse med bolignøden under første verdenskrig garanterte kommunen for lån til bygging av bolig, men man måtte ha bodd i kommunen i to år for å komme i betraktning. Rett etter første verdenskrig reiste kommunen Vinderen husvillebolig og husvilleboligen på Bråten for å avhjelpe. En annen måte kommunnen bisto de boligsøkende på var å kjøpe opp jord og parsellere den ut.
I forbindelse med den økonomiske krisen i mellomkrigstiden ble det vanskelig for mange å betjene huslånene de hadde fått garanti for av kommunen. I 1929 måtte 88 familier gå fra husene sine og kommunen tapte 600 000 kroner.

Under andre verdenskrig ble det ikke bygget nye boliger, bare brakker for tyskerne. Men befolkningen økte med 2000 personer. Resultatet ble boligrekvirering.

Etter andre verdenskrig var det også stor bolignød. Folketallet økte svært raskt, både fordi de innfødte fikk mange barn, og fordi folk i Oslo og andre steder håpet at løsningen på deres boligproblem lå i Bærum. I en periode rett etter krigen måtte man ty til en ganske upopulær boligrekvirering, slik mange kjente fra krigstiden. Hus med ett rom og kjøkken skulle etter reglene huse minst to personer, to rom minst tre personer og tre rom minst fire personer.
Brakkene etter tyskerne på Lorangjordet ble tatt i bruk som boliger for husløse familier.
Det viktigste tiltaket var selvfølgelig at boligbygging ble satt i gang, og mer enn tre fjerdedeler av boligene i Bærum midt på 1970-tallet ble satt opp etter andre verdenskrig. De første 15 årene ble det bygget 10 000 leiligheter. I starten var det et problem at det på grunn av krigen var lite bygningsmaterialer tilgjengelig. Konflikten man fikk omkring bruk av dyrket mark og skog til boligbygging er omtalt under overskriften "Gårdsdrift og landbruk" lengre opp på siden.

Både kommunen og private sto for boligbyggingen. På 1950- og 1960-tallet var det forholdsvis pengesterke kjøpere som preget boligmarkedet. På 1970-tallet ønsket Høyre å begrense kommunens medvirkning i selve boligbyggingen, og det ble mange private byggherrer med stor innflytelse på hva som ble bygget.

Snart kom Husbanken med gunstige lånevilkår for boliger under 80 kvadratmeter. Kommunen hadde innflytelse på hvor stor del av boligene som skulle være husbankfinansiert og hadde rett til å fordele en del boliger.
Kommunen ønsket å tilgodese bygdas egne innbyggere ved boligbyggingen, og det skulle skje gjennom krav om tre års botid ved tildeling av leilighet gjennom kommunen, og ved øket bruk av husbankfinansiering. Ved Rykkinnutbyggingen på 1960- og 1970-tallet ble det krevd at halvparten av leilighetene skulle kunne finansieres med husbanklån.

Bærum Boligbyggerlag (BBL) ble startet i 1945 som et andelslag av boligsøkende. I 1964 opprettet kommunen og BBL et aksjeselskap, Bærum Tomteselskap, som skulle erverve arealer og bygge dem ut med tekniske anlegg for så å selge eller bygsle til interesserte. En rekke borettslag i bygda ble dannet ved hjelp av BBL.
Det var få som bygget alene, det vanlig var at man skaffet seg bolig gjennom byggelag og borettslag. Disse kunne være dannet ved at folk i samme bedrift slo seg sammen. Vi fikk for eksempel Det Norske Luftfartsselskaps blokker på Eiksmarka og Hærens Offisersforbunds byggelag på Lijordet.

Med det store presset på boligbyggingen så man fort at det måtte bygges tettere enn før og mer i høyden. Blant de første blokkene i Bærum var lavblokkene på Ramstadsletta som kom i 1946. I 1947 sto Det Norske Luftfartsselskaps blokker
ved Eik ferdige. Senere ble det bygget blokker på Nadderud, Haslum, Løkeberg, Jongskollen, Eiksmarka, Hosle, Dønski og innerst i Holtekilen. Tre steder preget blokkene tydelig landskapet. Det var blokkene på Østerås som kom på 1960-tallet, blokkene på Dønski fra 1968 og blokkene på Rykkinn fra 1970-tallet.
Omkring 1980 bodde nærmere en fjerdedel av befolkningen i blokk. Mange bodde også i rekkehus og kjedehus. Det var altså ikke bare frittliggende villaer i Bærum, slik noen utenfor Bærum har trodd. I 1970 var det bare 28% som bodde i villaer.

Lenge foregikk utbyggingen uten en samlet plan, boligområdene ble til gjennom utallige lokale reguleringsplaner. Bare Sandvika var omfattet av bygningsloven.

Utformingen av hus i Bærum gjennom tidene er grundig behandlet i boka Rik på historie (s. 91).

Urbanisering
De eldste sentrale stedene i Bærum, som Lysaker, Stabekk, Høvik og Sandvika, oppsto omkring jernbanestasjoner og veikryss. Med forstadsbanene vokste Bekkestua, Jar og Haslum fram. Etter krigen forandret bussene og særlig privatbilene noe av forutsetningene for sentrumsvekst. Veier og parkeringsplasser betydde etter hvert mer enn skinner. De nye folkerike boligområdene Eiksmarka, Østerås og Rykkinn fikk sine sentra. Steder som Jar og Lysaker, og i mindre grad Høvik, Stabekk og Haslum, fikk etter hvert merke at de ikke lå like gunstig til som før. Steder som kombinerte de forskjellige transportmulighetene, kom ekstra heldig ut. Sterkest vekst i etterkrigstiden var det på Bekkestua, med bane og to store kryssende veier, Bærumsveien og Gamle Ringeriksvei.

I generalplanmeldingen av 1979 ble 13 steder i Bærum kalt sentra. De var gruppert på flere nivåer etter hva de kunne tilby:
− Nærsentrene var laveste nivå. Dette var Jar, Hosle, Kolsås og Vøyenenga. Jar hadde for eksempel tre dagligvarebutikker, tre utvalgsforretninger, to frisører, to leger/tannleger, en bank, et postkontor og et fysikalsk institutt.
− Lokalsentra kunne gjerne skilte med flere butikker, særlig spesialforretninger, og flere typer tjenester. De hadde gjerne vaskeri/fargeri og kommunale tjenester som helsestasjon og bibliotek. Slike sentra fant en på Eiksmarka, Østerås, Lysaker, Stabekk, Høvik, Haslum og Rykkinn.
− To sentra i Bærum var i særklasse, nemlig Bekkestua og Sandvika.
Bekkestuas 27 forretninger, ti leger og tannleger, fem frisører, folkebibliotek og andre tilbud betjente store deler av befolkningen i østre del av bygda. Etter andre verdenskrig ble tyngdepunktet i Østre Bærum flyttet nordover fra Stabekk til Bekkestua.
Sandvika sto sterkt i Vestre Bærum. Stedet var et viktig knutepunkt for trafikken; det lå ganske nær kommunens største samling av industri og huset en stadig større kommunal og statlig administrasjon. Det hadde en mengde butikker, 21 bare i tekstil- og bekledningsbransjen i 1975. I 1978 fikk Sandvika sin første gågate.
På flere områder hadde Sandvika hele Bærum som oppland. Men også mange askerbøringer og ringerikinger, hadde Sandvika som sitt innkjøpssted. Folk fra Asker hadde sitt politikammer og sin arbeidsformidling der.

Bærum bygde etter krigen ut et tilbud i butikker og servicetjenester som gjorde bygda mindre avhengig av Oslo. Frem til krigen var det to banker i Sandvika, Bærums Sparebank og Bergens Privatbank (senere Bergen Bank). På 1950-tallet kom det filialer av Den norske Creditbank og Christiania Bank og Kreditkasse.

Organiseringen og styring av samfunnet
Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, men fra 1884 kunne menn med inntekt på over 500 kroner få stemme ved kommunevalg i Bærum. Kvinner fikk allmenn stemmerett ved kommunevalg i 1910, men kvinner kunne få stemme ved kommunevalg fra 1901 dersom de skattet av en inntekt større enn 300 kroner. På 1880-tallet økte interessen for politikk, kanskje særlig for de rikspolitiske sakene. Da det i 1905 var avstemning om statsformen i Norge, stemte flere for republikk i Bærum (28,3%) enn i resten av landet (21,1%).

Politiske foreninger i Bærum dukket ikke opp før på 1880-tallet. Høyre- og Venstre-foreningene ble dannet først. Frem mot århundreskiftet var Høyre og Venstre temmelig jevnbyrdige, men Høyre dominerte i Østre Bærum. I 1885 ble bygdas første sosialdemokratiske arbeiderforening stiftet. I 1902 ble det dannet arbeiderpartilag i Østre og vestre Bærum. Først fra 1904 kom Arbeiderpartiet med i kommunestyret, og klare skillelinjer kom frem i debattene.
Da arbeiderpartiet trådte inn, ble venstre kraftig redusert. Arbeiderpartiet gikk frem ved hvert kommunevalg i over 40 år. De hadde et stort organisasjonsapparat med mange kretslag, ungdomslag og kvinneforeninger. Dessuten hadde de oppslutning fra arbeiderforeningene ved bygdas store industrier ved Hamang papirfabrikk, Granfos brug, Bærums Verk og Høvik Verk.
Politikken i Bærum ble en tvekamp mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Andre partier som Venstre, Frisinnede og Bondepartiet var små, men hadde innflytelse i vippesituasjoner. Bondepartiet gikk alltid i valgsamarbeid med Høyre. Ved valgene i 1922 og 1925 var sosialistene delt i Arbeiderpartiet og Det sosialdemokratiske parti. (De som var mot at Arbeiderpartiet fulgte Moskvas kommunistiske linje, gikk ut av Arbeiderpartiet og dannet Det sosialdemokratiske parti i 1921. Norges Kommunistiske parti ble stiftet i 1923 da Arbeiderpartiet forlot Moskvalinjen).
Fra århundreskiftet til 1940 var det Høyre som var det dominerende partiet og som hadde ordføreren.

Partienes oppslutning varierte fra sted til sted i Bærum og endret seg over tid. På 1920 og 1930-tallet hadde Høyre stor oppslutning i valgkretsene Lysaker, Fornebu, Evje Øst med Blommenholm og Nedre Stabekk. Jar var ny valgkrets i 1937, og i denne mest typiske middelklasseforstaden fikk Høyre da 72% av stemmene. I den samme perioden hadde sosialistene stor oppslutning i kretsene Høvik Verk, Bærums Verk, Grav (med Egne Hjem), Fossum, Haslum og Evje Vest. Mot slutten av perioden gikk de noe tilbake på Høvik Verk og Grav der middelklassen hadde flyttet inn, men de gikk frem på Lysaker, Fornebu og særlig i spredtbygde strøk i vestre del av bygda.
Det var stor oppslutning om valgene gjennom hele mellomkrigstiden, og i 1937 var det 81% som benyttet stemmeretten. Dette sto i sterk kontrast til oppslutningen på 1800-tallet.

På listene til Høyre i 1903 sto det mange arbeidere. I 1935 var det ingen arbeidere, men mange direktører og disponenter. For Arbeiderpartiet var det en omvendt utvikling. Her sto det bare arbeidere på listene i 1903, mens det i 1935 var en sosialt allsidig gruppe som stilte opp til valg.

Bærum var delt i Østre Bærum og Vestre Bærum frem til 1951, og de valgte hver sine representanter. Denne delingen var ikke rettferdig i forbindelse med valg. Antall representanter som skulle velges var ikke i samsvar med folketallet. Dette bunnet i gamle regler fra en tid da blant annet skatteevne hadde betydning for antall representanter som skulle velges. Til å begynne med tapte arbeiderpartiet på den skjeve fordelingen, men senere tjente de på den. I 1936 var det en avstemning som endte med flertall for at delingen ble opphevet. Men først i 1951 valgte hele kommunen felles kandidater.
Det var særlig Vestre Bærum som var imot sammenslåingen, mens Østre Bærum var for. Det var stor strid om denne saken. Argumenter for sammenslåing var, foruten den urettferdige mandatfordelingen, at kommunikasjonene var blitt bedre, og at delingen var med å skape et kunstig skille. De to delene begynte på mange måter å ligne på hverandre. Men mange trakk frem historiske tradisjoner, og bygdepatriotismen var sterk i Vestre Bærum.
Tanum kirke og Haslum kirke lå i hver sin del av Bærum, og utgiftene til disse kirkene var forskjellige. Dette førte igjen til at skatten ble forskjellig i de Østre og Vestre Bærum, noe som folk opplevede som urettferdig.

Lensmannen hadde mange oppgaver (se Bærum 1940–1990), og arbeidspresset økte med flere mennesker i bygda. På 1930-tallet var det seks faste betjenter fordelt på Sandvika, Høvik, Stabekk og Lysaker. For å lette på arbeidet, slapp nå Lensmannen alle politioppgavene. Tidligere hadde kommunen overtatt veivedlikeholdet og kommunekassereren hadde overtatt en del skatteinnkreving.

Budsjettet til kommunen økte betydelig mer enn økningen i folketallet skulle tilsi. Utgiftene til kommunikasjoner, vann, kloakk og strøm ble store, og kommunen overtok i stor grad det private hadde stått for før. Dette syntes de fleste var fornuftig. I 1902 kjøpte kommunen det private Sandvikens vannverk som hentet vann fra Stovivannet. Grunneierne, som tidligere hadde stått for mye av veivedlikeholdet, syntes det var bedre å betale skatt, slik at profesjonelle kunne gjøre dette arbeidet. Ingeniørvesenet, helsevesenet og skolevesenet ble store. Det nye rådhuset, Bærumsbanen og Bærum sykehus sto som symboler på at Bærum hadde vokst seg stor og sterk.

Kommunen fikk etter hvert selv styring med mye, men det kom også krav fra stat og fylke som måtte følges. For eksempel forutsatte Arbeidervernloven av 1892 at kommunen oppnevnte fabrikktilsyn, og en kongelig resolusjon av 1902 fastsatte renhold av landets skoler, og at skolene måtte ha egne vaktmestere.
Under første verdenskrig påla staten kommunene å sette i verk prisregulering, husleieregulering og tvangsdyrking av korn.
Etter andre verdenskrig merket Bærum i enda sterkere grad at kommunene på mange måter var "statens forlengede arm". På en rekke områder bestemte staten hva slags virksomhet kommunene skulle drive og omtrent hvor stor den skulle være. Det gjaldt blant annet veibygging, skolevesen, sosial omsorg og trygd. Videre ønsket staten å plassere statlige institusjoner i kommunene. I 1972 fikk Bærum spesiallærerskole på Hosle.
Staten drev også en utjevningspolitikk når det gjaldt kommunenes økonomi. Her måtte en rik kommune som Bærum bidra mye.
Ikke bare staten, men fylket tok også over flere oppgaver fra kommunen; sykehusene og de videregående skolene var de viktigste. Da Bærum sykehus skulle etableres, ønsket kommunen et mindre arealbruk enn fylket.

De store skillelinjene i kommunestyret gikk på hvor langt man skulle strekke seg for å hjelpe de menneskene som hadde det vanskeligst. En typisk sak var om kommunen skulle kjøpe opp jord og parsellere ut gratis til de med dårlig råd. Sosiale ytelser som pleiehjem, barnehjem og pensjoner var alltid store saker. Men partiene respekterte hverandre, og i en del saker ga de hverandre støtte.

Pengene som skulle dekke utgiftene kom i stor grad fra skattene. På slutten av 1920-talle var det trange tider, og skatten kom opp i nærmere 15%. Det ble skåret ned på mange bevilgninger. Kommunen ble kritisert for å ha drevet for ekspansiv politikk, og for å ha tatt opp for mye lån på første halvdel av 1920-tallet.
Høyre var redd for å ha for høy skatteprosent fordi det kunne få de gode skattebetalerne til å flykte fra bygda.
Mange kommuner i Norge måtte ha statlig hjelp, men Bærum klarte seg ganske godt, siden mange gode skattebetalere ble værende.

På slutten av 1930-tallet ble økonomien gradvis bedre.

Kommunens involvering i kommunikasjon, boligutbygging, industri, skoleutbygging, fattigomsorg, helse og Fornbuutbyggingen er omtalt under andre overskrifter på denne siden.

Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Bærum fra nyttår 1941 ledet av en ordfører og en viseordfører oppnevnt av innenriksdepartementet. Bygda skulle ledes etter førerprinsippet, det vil si at ordføreren, A. Jahr, selv tok avgjørelsen i alle saker. Med seg hadde han et herredsting på 20 medlemmer som hadde en rådgivende oppgave.
Se egen omtale av krigen under "Bærum under andre verdenskrig" lengre ned på siden.

Etter krigen
Etter krigen hadde Bærum arbeiderpartistyre seks år til 1951. Ordfører var Leif Larsen. Leif Larsens vei i Sandvika er oppkalt etter han. Senere gikk høyre stadig frem og hadde 42% av stemmene i 1979. Høyre hadde spesielt stor oppslutning i gamle villastrøk som Jar, Høvik og Snarøya, men fikk også mange stemmer i nye strøk som Eiksmarka. Østerås og Hosle. "Vi trives i Bærum og stemmer Høyre" lød et valgslagord i 1959.
Arbeiderpartiet hadde størst oppslutning i Lommedalen og på Bærums Verk, Tanum, Skui, Gommerud og Dønski. På Bærums Verk fikk de 52% av stemmene.
Haslum, som flere andre steder i Bærum, gikk fra rødt til blått. Innbyggerne i Tscudimarka var "vanlige arbeidsfolk" og 70% stemte Arbeiderpartiet på Haslum i 1937. Men så kom nye hus i Åsterudskogen og på Østre Haslum, og i 1979 stemte 28% på de fire venstrepartiene.
Arbeiderpartiet og Høyre dominerte fortsatt i Bærum. Få stemte på Senterpartiet, Kristelig folkeparti og andre partier.

Bærum trakk med seg delingen i to valgsogn, Østre Bærum og Vestre Bærum, i etterkrigstiden, og det var fortsatt stor strid om det skulle fortsette slik. Noen pekte på at Bærum nå var blitt en samlet enhet med felles institusjoner, og at det var urettferdig at Østre Bærum hadde flere stemmeberettigede bak hvert kommunestyremedlem. Andre, særlig de fra Vestre Bærum, pekte på at Bærum fortsatt var en delt bygd, blant annet når det gjaldt Oslotilknytning. Det endte med lovendring, og delingen ble opphevet i 1951.

Gjennom hele 1970-tallet hadde Bærum kommune landets høyeste gjennomsnittsinntekt per skatteyter. Dette ga muligheter for å bygge ut barnehager, skoler, helsestell, kommunikasjon og eldreomsorg, men dette krevde flere ansatte. I 1975 ble også det politiske apparatet utvidet; kommunestyret fikk 71 medlemmer mot tidligere 57.

Transport og kommunikasjon
Den store boligbyggingen og etableringen av nye sentre var i stor grad en konsekvens av de nye kommunikasjonsmidlene og veiene som kom. Men de nye boligene skapte også et behov for kommunikasjon; det var en vekselvirkning.

Veinettet
Som vi har sett overtok kommunen mer og mer av arbeidet med veiene.
Da automobilene kom omkring år 1900, ble den gamle veistandarden altfor dårlig. I 1909 foreslo kommunestyret en nedre grense for veibredde på fire meter for bilveier. I 1915 ble samtlige bygdeveier, bortsett fra de bratte bakkene fra Tanum til Vøyenenga, åpnet for kjøring med motorvogner.

Alt i 1939 startet planleggingen av en ny Drammensvei med fire felt, men noen utbygging kom ikke i gang før i 1955.
Først i 1977 var firefelts motorveistandard fullført på hele strekningen gjennom Bærum og Asker.

Det var mange forslag i forbindelse med veibygging som ikke ble realisert. For ekseksempel lanserte Statens veivesen på slutten av 1960-tallet planer for å bygge en "lokal" firefelts motorvei fra Jar via Bekkestua og Sandvika til Slependen for å avlaste den nye Drammensveien (E18).

Jernbanen
På 1890-tallet reiste 800 personer daglig fra Bærum mot Oslo med jernbanen. Omkring 1921 reiste 5500. Den store økningen gjorde at statsbanen lå på etterskudd med utbygging og forbedringer. Antall avganger ble økt, men lokaltogene måtte vente på fjerntogene, og hvis noen av togene ikke var i rute, ble det kaos. Folk kalte jernbanene for Vestbanen, og et stående uttrykk var "Tiden går, Vestbanen står". Likevel innså de fleste at toget betydde mye for bygdas utvikling. Mange satte også pris på det sosiale som fulgte med, både inne på togene, på stasjonene og på bussturene til og fra stasjonene.

Egne Hjem hadde de spesielle problemer med togtider. Den første tiden måtte mange gå hele veien til byen for å komme på arbeid, fordi togene ikke gikk tidlig om morgenen. Senere ble det satt opp et morgentog som stoppet på Stabekk kl. 0615. Arbeiderne kom hjem om kvelden med tog til Stabekk kl. 20.05. Derfra var det minst en halv time å gå til boligen, der arbeid på tomta ventet.

I tillegg til stasjonene som fantes i 1890 (Lysaker, Stabekk, Høvik, Sandvika og Slependen) kom Blommenholm i 1910, og fra 1931 stoppet togene på Myra, Strand og Ramstad. Men nå var trafikken gått ned. I 1930 reiste bare ca. 3200 med toget til byen. Stoppestedet Jong kom i 1959.

Jernbanen ble opprinnelig anlagt som smalsporbane med en sporvidde på 1067 mm, men ble senere oppgradert til normalsporet bane med sporvidde 1435 mm. Det skjedde samtidig med at det ble anlagt dobbeltspor mellom Sandvika stasjon og Vestbanestasjonen. Åpningen av den nye banen skjedde 11. februar 1920.
Strekningen fra Vestbanen til Brakerøya ble i 1922 første statlige bane med elektrisk drift. For å skaffe strøm til banen ble Hakavik kraftverk ved Eikeren bygget. Alle disse oppgraderingene på begynnelsen av 1920-tallet var store og krevende prosjekter, men de var viktige. Da banen ble elektrifisert, ble det slutt på røyk og sot både inne i toget og for dem som bodde langs linjen. Dessuten ble det slutt på alle skogbrannene som damplokomotivene forårsaket.

Forstadsbanene
Bærumsbanen er nærmere omtalt under Bærumsbanens historie og Røabanen er omtalt under Røabanens historie.
Jernbanen dekket ikke behovet for pendlerreiser i alle de nye boligområdene som kom i Bærum. En komite foreslo i 1917 å anlegge en bane til Kolsås forbi Grini, Nordby og Nordli, med en fremtidig mulighet for forlengelse til Bærums Verk. En søndre linje ble foreslått som en forlengelse av Lilleakerbanen til Jar og Haslum.

Det var vanskelige økonomiske tider på 1920-tallet, men kommunen så hvor viktig bane kunne bli for utbyggingen av nye villastrøk, og anlegget var dessuten godt egnet som nødsarbeid. Lilleakerbanen ble forlenget til Bekkestua og Haslum i 1924. Høyre ment det ikke var behov for å forlenge banen til Vestre Bærum, fordi her hadde ikke så mange arbeid i Oslo. Men Høyre delte seg, forlengelse ble vedtatt, og Bærumsbanen sto ferdig fra Jar til Kolsås i 1930.

Allerede i 1941 ble det vedtatt å forlenge Røabanen frem til vestsiden av Lysakerelven, men mangel på arbeidskraft og materialer i krigsårene medførte at arbeidet ble utsatt. 22. desember 1948 åpnet forlengelsen, med en høy bro over Lysakerelva ved Grinidammen, til Grini stasjon. Forlengelsen til Eiksmarka og Lijordet kom i 1951, og i 1972 gikk banen til Østerås. Den nevnte mulige forlengelsen til Bærums Verk ble ikke aktuell.
På midten av 1970-tallet ble Røabanen oppgradert. Nye betongsviller og skinner ble lagt. I 1978 ble nye vogner levert. Dette var den såkalte 1300-serien av vogner som kunne kjøre både på de østlige og vestlige linjene, ettersom de hadde strømavtaker for både luftledning og strømskinne. Flere av Røabanens plattformer måtte ombygges og tilpasses de nye togsettene.

Biler og busser
De første automobilene kom omkring år 1900. I 1920 passerte det på dagtid i Sandvika og på Lysaker i gjennomsnitt én bil per minutt. I 1922 ble fartsgrensen satt til 24 kilometer i timen for personbiler og 15 kilometer i timen for lastebiler. Biltrafikken skapte selvfølgelig problemer. Mange klaget på støy, støv og bensinlukt. Ikke alle holdt fartsgrensene, og de første dødsulykken kom snart. Kjøretøyene fikk også hard medfart på dårlige veier (se ovenfor).

Automobilene revolusjonerte transporten, og noen var redde for at bussrutene som dukket opp ville utkonkurrere den skinnegående kollektivtrafikken. I 1913 ble det gitt tillatelse til at bussruten Kristiania–Drammen kunne passere bygda seks ganger om dagen. Snarøya fikk fast bussforbindelse i 1921, og kort etter kom en rute til Sandvika i gang, parallelt med toget. Lommedalen fikk bussforbindelse med Sandvika i 1923, og i 1928 kom bussruten via Gamle Ringeriksvei til byen i gang.
I 1930 var det kommet bussrute over Røa til Haslum, og det kom bussruter fra Sandvika til Tanum, til Smestad og til Sykehusene på Dønski.
Bussen fra hovedstaden til Sandvika konkurrerte med jernbanen. Bussen måtte vike, men isteden fikk vi de nye jernbanestoppestedene på Myra, Strand og Ramstad.

I folketellingen i 1910 ble et nytt yrke, automobileier, registrert på Lysaker. I 1936 finner vi 30 automobileiere, som nå heter drosjeeiere, i Bærum.

Dampskipene
På 1890-tallet trafikkerte dampskipene Sartor og Vesta Vestfjorden daglig med en rekke anløpssteder i Bærum. Båtene brukte i 1899 65 minutter fra Sandvika til Kristiania. Billettene var dyre.

I helgene om sommeren fraktet "pappabåtene" familiefedre ut til kone og barn som ferierte langs fjorden.

 

Industri
Bærum hadde lange industritradisjoner
. Se Bærum 1840–1890. På begynnelsen av 1900-tallet var Bærum en industrikommune å regne med. Kommunen lå langt fremme når det gjaldt antallet industriarbeidere, men den hadde en annen og mer mangfoldig industri enn mange andre kommuner i landet. Der hadde de en del steder startet opp med kraftkrevende elektrokjemisk industri. I Bærum produserte de mer forbruksvarer. Både industrien, men også håndverkerne, skulle dekke behovet til en kommune i vekst.
I perioden 1890–1946 arbeidet litt over en tredjedel av yrkesbefolkningen i Bærum i sekundærnæringene (som inkluderer Industri og håndverk). i 1930 arbeidet en tredjedel av disse i Oslo.

I 1922 takserte likningsnemnda 33 "verker og bruk" i bygda. Noen hadde en sterk posisjon over lang tid, andre hadde et kortere liv. Mange industribedrifter opplevde dessuten store omlegginger og spesialisering:
Glassverket på Høvik gikk over fra å produsere flasker, husholdningsglass, lampeglass og Norgesglass til å produsere blant annet lamper og lagerreoler i stål. Glassverket ble lagt ned i 1933, og øvrig produksjon ble flyttet til andre steder i 1974, da området ble solgt til Det Norske Veritas (DNV).
Granfos brug produserte opprinnelig tremasse og cellulose. Etter hvert produsert de også en mengde ulike papirtyper, men endte i mellomkrigstiden opp med å spesialisere seg på toalettpapir, duker og servietter. Bedriften ble lagt ned så sent som i 1981, og var da den eneste gjenlevende bedriften fra det industrielle gjennombruddet i Bærum.
Bærums Verk var ikke lenger et jernverk, men drev blant annet støperi (nedlagt 1964) og en stor dørfabrikk (1952–1978) som i en periode var Bærums viktigste arbeidsplass.

Andre store bedrifter tidlig på 1900-tallet var Sandvikens blikkvarefabrikk, Victoria linoleumsfabrik og Kalkmøllen på Franzefoss.

Omkring århundreskiftet endret mange bedrifter eierform og ble aksjeselskaper. Eierne var ofte økonomer.

Det var stor kreativitet når det gjaldt å sette i gang industri i Bærum. Som et eksempel kan vi se på Lommedalen. Det sies at Lommedalen var et "Sunnmøre" i miniformat.
På 1800-tallet blomstret det opp sager, høvlerier og trevarefabrikker av mange slag. De utnyttet kraft fra mange små fossefall i Lomma. Mange steder var elven blitt demmet opp, slik at man kunne regulere vannføringen og få større fallhøyde på vannet. Noen av aktivitetene ble også drevet med damp. Trevarebedriftene produserte byggematerialer, kasser, møbler, husholdningsartikler og fritidsartikler som kjelker, ski og staver. Dessuten lagde de inventar til hyttebebyggelsen som kom etter år 1900. I 1934 var det ca. 150 hytter som sognet til dalen. Det var også et marked for trevarer utenom bygda.
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å utnytte fossekraften fra Lomma til å lage elektrisk strøm, som kunne drive sagene og som ga lys.
Hvis vi starter innerst i dalen og følger Lomma nedover kommer vi til følgende større virksomheter (som alle senere ble nedlagt): Guribysaga, Åmotsaga, Johnsrudsaga og Johnsrud kasse- og trevarefabrikk, Lommedalen Trævarefabrikk, Bærums Verk saga, Bærums Verks Mølle, saga ved Vigfoss og Fossli skaftefabrikk (som lå ved en sideelv til Lomma). Sagene fikk etter hvert også høvleri. Lommedal Skifabrikk AS (Bonna) som ble bygget i 1939 må også nevnes, selv om den ikke lå ved en elv.
Den viktigste virksomheten var selvfølgelig jernverket ved Verksfossen (nedlagt i 1874).
Lignende aktiviteter var det ved de andre elevene i Bærum, ved Lysakerelven, Øverlandselven og Isielven/Sandvikselven.

Barnearbeid var vanlig mange steder. Lønnen til en fabrikkarbeider strakk ikke til, særlig der barneflokken var stor, og det gjaldt for mange å skaffe guttene arbeid så tidlig som mulig. Selv etter at Arbeidervernloven av 1892 kom, fortsatte en del barnearbeid. Loven forbød arbeid for barn under 12 år.
Om Snarøens Bruk fortelles det at for barna selv var det både stort og karslig å få begynne på bruket. Der var jo også de andre barna, og ingen ville bli holdt utenfor. Til å begynne med fikk de forholdsvis lett arbeid, som for eksempel å dra kutterflis til fyren eller å ta imot på stavsagen. Skjønt så lett kunne det jo ikke være for en gutt i småskolealderen å arbeide
10 timer hver dag. Det vanlige var at guttene begynte på bruket i 10−11-års alderen. Men det kunne også hende at de ble satt i arbeid mye tidligere. Noen skal ha begynt på bruket da de var seks år.

En del kvinner arbeidet også ved fabrikkene. Men blant Bærums nye fastboende var det mange kvinner som ikke var i lønnet arbeid. De aller fleste av disse var hjemmeværende, men gjorde ikke alltid så mye husarbeid. I 1930 var det 1314 tjenestefolk i Bærum, nesten bare kvinner. Det blir nesten en halv hushjelp per familie, hvis vi holder arbeiderfamiliene utenfor. Andelen kvinner som var i yrkesarbeid sank fra 45% i 1885 til 29% i 1960. Andelen arbeiderkvinner sank relativt mye, men samtidig fikk en del kvinner arbeid i butikkene, i skolene, de fikk etter hvert kontorarbeid, og de arbeidet som telegrafister.

Industri og nye bedrifter i etterkrigstiden
Industri og anlegg holdt en sterk posisjon med nesten halvdelen av jobbene i bygda fram til tidlig på 60-tallet. I folks bevissthet er dette kommet i skyggen av den nokså alminnelige oppfatning av Bærum som en soveby for Oslo.
Andelen av jobbene som var i Industri og anlegg falt ned til nærmere en fjerdedel på siste halvdel av 1970-tallet.
Bærum var ingen stor industrikommune målt i industriarbeidernes andel av hele befolkningen, men den var helt klart en industrikommune hvis vi ser på antall industriarbeidsplasser. I 1974 hadde bare 11 byer, og ingen landkommune i Norge, flere industriarbeidsplasser enn Bærum. En grunn til dette var at bygda hadde en industriell tradisjon. Lysaker og Sandvika hadde i over 100 år vært industristeder, med henholdsvis 10 og 34 bedrifter i 1961. Øst i bygda flyttet tyngdepunktet etter andre verdenskrig seg fra Lysaker til Fornebu som fikk mye verkstedindustri knyttet til flyplassen.
Sandvikastrøket dominerte i vest. Fra Sandvika nordvestover langs Ringeriksveien til Skui fantes også en rekke industribedrifter. Her drev Franzefoss Bruk sin kalksteinsbedrift, den eneste i bygda som fortsatt brukte lokale råvarer. Hamang papirfabrikk og Tomten representerte tradisjonen fra begynnelsen av århundret. I en egen veistump med det betegnende navn Industriveien lå en del nyere bedrifter. Det siste nye større industristrøket i bygda lå på Rud-Dønski-området. Hit flyttet for eksempel Sandvika Veveri i 1978 og ble en av 47 bedrifter på området. Veveriet lå tidligere på Haslum, som sammen med Avløs tidlig på 1960-tallet hadde hele 10 industribedrifter.

Tilbakegang for industrien på 1960- og 1970-tallet skjedde ikke bare i Bærum, men i store deler av landet. Spesielt for Bærum var imidlertid at det var en del uvilje mot plassering nye industribedrifter. Det passet ikke å legge industri i etablerte villastrøk. Det ble for eksempel store protester mot Sandvika Veveri på Haslum, som Petter Kafstad fra Arbeiderpartiet mente var en av i de peneste industribedriftene i Bygda. Men industrireising kom også i konflikt med nye boligfelt, friluftsområder og jordbruket. Resultatet var at man valgte å konsentrere industrien på noen få avgrensede områder, blant annet i Grini Næringspark og i Rud-Hauger Næringspark.
Det var lettere å plassere kontorbedrifter mere spredt i bebyggelsen. Særlig langs de store veiene, der det på grunn av støy og forurensning var lite attraktivt å bo, ble det etablert transportfirmaer, konsulentfirmaer, utleievirksomhet, lagre og kontorer for bedrifter. Bygda mistet mange arbeidsplasser i industrien, mens det kom svært mange nye kontorarbeidsplasser.
Industribyggingen i Bærum ble også hemmet noe av mangel på arbeidskraft. Industriarbeidere etablerte seg ikke i Bærum fordi boligene var dyre.

Store bedrifter som etablerte seg på 1970-tallet var blant annet Det Norske Veritas (DNV) (1970), Norconsult (1971) og Saga (1972).

Se oversikt over bedrifter på kartet nedenfor.

Håndverk
Økning i folketall og den store byggevirksomheten gjorde bygningshåndverkere etterspurt. Særlig gjaldt det tømmermenn, men også malere, murere, snekkere, blikkenslagere, elektrikere og rørleggere hadde mye å gjøre. Noen drev alene, men fler og fler slo seg sammen i småbedrifter. Det ble vanligere å være lønnsarbeider.

Håndverksnæringen var den eneste næringen der det fantes en stor innpendling til bygda. I 1930 var det omtrent like mange utenbygdsfolk som innenbygdsfolk som drev håndverk. Mange lokale håndverkere var redde for den store konkurransen utenifra, og ønsket at Håndverksloven skulle innføres. Denne loven skulle beskytte bygdas egne virksomheter, og innebar blant annet at håndverksmesterne måtte ha næringsbrev i kommunen. Andre mente det ville bli dyrere å bygge hus dersom loven kom, og at Stor-Oslo uansett nå var ett arbeidsmarked der håndverkere i Bærum kunne bli tilbudt jobb mange steder. Loven ble innført i 1931. Håndverkerne hadde organisert seg i Bærums Haandverkerforening og sto sterkt.

Arbeiderne organiserer seg
Se også Arbeiderbevegelsen i Bærum
På de store verkene viste eierne på mange måter omsorg for arbeiderne. Valentin Fürst på Snarøen bruk likte å se på seg selv som en eneveldig husfar. Han opprettet blant annet syke- og begravelseskasse for folk på bruket. Baron Wedel-Jarlsberg på Bærums Verk var også husfar så vel som arbeidsgiver. Han følte han hadde ansvar for at arbeiderne fikk det de trengte i livet, fra hus og mat til lege og underholdning. Den gamle proviantutdelingen varte helt til 1885. Til gjengjeld ventet verkseieren lydighet og lojalitet, også utenfor arbeidstid.

industriarbeiderne hadde imidlertid et hardt og farlig arbeid, og arbeidsgiverne stilte store krav.
Snarøen bruk jobbet de på slutten av 1800-tallet to skift, og dagen ble delt klokken seks om morgenen og klokken seks om ettermiddagen. På mange arbeidsplasser var det akkordarbeid som medførte stort arbeidspress. Ulykker skjedde stadig. Lønningene var dårlige, bortsett fra for spesialarbeidere som glassblåserne på Snarøen bruk. Usikkerhet om fremtiden var også stor. Som vi har sett skjedde det stadig omlegginger i produksjonen, og flere bedrifter ble nedlagt med påfølgende oppsigelser.

Arbeidernes levekår gjorde at de skjønte at de måtte organisere seg, dersom de skulle få til endringer. Men organisering forutsatte at de følte et felleskap. I de store bedriftene arbeidet mange sammen store deler av døgnet, de hadde felles opplevelser og de kunne snakke med hverandre. Mange steder bodde også arbeiderne fra en bedrift omtrent samme sted, der de stadig møtte hverandre utenfor arbeidstid og kunne ha sosial omgang.

Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) ble stiftet i 1899. LOs første tilknyttede arbeiderforening i Bærum ble stiftet av arbeiderne på Snarøens Bruk i år 1900. Høvik Glassarbeiderforening var også tidlig ute, sammen med arbeiderforeningen på Granfos brug. Ved Granfos brug var det en arbeidskonflikt 22. oktober 1902. Arbeiderne aksjonerte og knuste vinduer i protest mot oppsigelser og lønnskutt. De følte seg sterke fordi de hadde arbeiderforeningen og LO i ryggen.
Ved Snarøen Bruk og ved Høvik Verk var det arbeidskonflikter i 1904. Disse kan man lese om ved å klikke på lenkene Snarøen Bruk og Høvik Verk.

I mellomkrigstiden ble arbeidernes kamp skjerpet, og i årene etter 1920 opplevde Bærum mange bitre arbeidskonflikter. Det skyldtes både den økonomiske krisen som ble tung for mange arbeidere, og at arbeiderbevegelsen ble mere radikal. Begeistringen for den russiske revolusjon i 1918 preget også Bærum. Det ble en splittelse av Arbeiderpartiet. De som var mot at Arbeiderpartiet fulgte Moskvas kommunistiske linje, gikk ut og dannet Det sosialdemokratiske parti i 1921. Norges Kommunistiske parti ble stiftet i 1923 da Arbeiderpartiet forlot Moskvalinjen.

De arbeidsløse klarte seg spesielt dårlig. Fra 1921 hadde kommunen organisert nødsarbeid for å avhjelpe arbeidsløsheten. Men lønningene ved nødsarbeid var lavere enn ved tilsvarende ordinært arbeid. Man mente det ville bidra til at arbeiderne ønsket å gjøre en ekstra innsats for å få ordinært arbeid. På den annen side ble det hevdet at kommunen kalte mye arbeid for nødsarbeid for å spare penger. Det var mange konflikter omkring dette, og det endte med at formannskapet i 1927 bestemte at det skulle gis full lønn for nødsarbeid.
De arbeidsløse i Bærum var også bekymret for at mange arbeidsgivere hentet billig arbeidskraft utenfra. Dette ble løst gjennom innføringen av Håndverksloven som er omtalt under overskriften "Industri, håndverk og nye bedrifter" ovenfor.

Bærum landbruksforening ble stiftet i 1910 for å verne om bøndenes interesser. Peter Øverland og Johs. Faale var sentrale personer. Men ikke alle jordbrukere hadde felles interesser, og i 1916 ble Bærums småbrukerlag stiftet. De større bøndene var ofte kornprodusenter og ønsket tollbeskyttelse på import for å få bedre priser. Småbrukerne var mer avhengig av innkjøp. De var derfor mer opptatt av samvirkebevegelsen for forbrukere.

Melkeprodusentforeningen ble stiftet i 1930 som en underavdeling av Østlandets melkesentral. Medlemmer av foreningen hadde bundet seg til å levere melk til meieriene, men det var noen bønder som fortsatt leverte direkte til forbrukerne. Foranledningen til at de fleste melkebøndene organiserte seg, var at bedre transportmidler og kjøleanlegg førte til at mange fjerntliggende bønder nå kunne levere fersk melk. Det ble overproduksjon, mer konkurranse, og prisene falt kraftig. Da vedtok stortinget en omsetningslov som innebar at prisene skulle utjevnes via sentraler (meieriene). Det var ingen tvang, men de som valgte å stå utenfor systemet, måtte likevel betale en utjevningsavgift. En del av disse organiserte seg i en motorganisasjon, Direkteleverandørenes forening, med hovedsete på Sem i Asker.

I 1929 ble Østre Bærum Landarbeiderforening stiftet som en underavdeling av Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Landarbeiderne kom sent i gang med å organisere seg, blant annet fordi det var vanskelig å definere arbeidsforholdene. Lønn kunne være skjult i form av mat og bolig, og arbeidsoppgavene varierte mye. Betalingen var lavere enn på mange andre arbeidsplasser, og arbeidstiden var lengre og mer ubekvem.
I et tarifforslag fra 1930 ønsket landarbeiderne ni timers arbeidsdag og seks dagers ferie i året. På Øverland og Nordhaug ble det oppsigelser og streik. Men jordarbeidernes aksjon var ikke særlig vellykket. Bøndene fikk tak i erstatninger for arbeiderne. Tre av de streikende ble dømt for ulovlig tjenestefravikelse, og seks mann fikk mulkt for å ha sjikanert "arbeidsvillige" (streikebrytere). Først etter 28 måneders konflikt på Øverland og Nordhaug, ble det forlik mellom partene.
Også på Nadderud forlangte arbeiderne overenskomst da organiserte arbeidere ble truet med oppsigelse. Her varte konflikten i 17 måneder.

Sosiale skiller
Middelstanden i Bærum besto først og fremst av funksjonærer og mindre næringsdrivende, og dette var den gruppen som økte mest på begynnelsen av 1900-tallet. En familieforsørger i denne gruppen kunne i 1910 tjene 2-3000 kroner i året. En tjenestejente tjente 250 kroner, pluss kost og losji som var verd omtrent det samme. Håndverkere, industriarbeidere og landarbeidere tjente 800 kroner i gjennomsnitt. Embedsmenn og en del private næringsdrivende tjente langt
over 10 000 kroner. "Jobbetiden" under første verdenskrig gjorde noen mennesker styrtrike. Budstikka skrev at det var
12 millionærer i bygda i 1929. Vi ser at det var store forskjeller på folk.

Flyttingen ut og inn av bygda bidro til en ny sosial sammensetning. Bærum beveget seg raskere mot et middelklassesamfunn enn resten av landet.

Vestbæringene, og særlig lommedølene, hevdet at de sto utenfor de sosiale motsetningene som fantes ellers i kommunen. Disse områdene hadde også hatt minst innflytting. Det fortelles at i Lommedalen spiste husbondfolk og tjenestefolk side om side, unntatt på Øvre Jonsrud.

På 1900-tallet, som på 1800-tallet, ble ofte de innfødte bæringene hengende etter sosialt. Kvinnene kunne ta huspost eller vaske tøy for middelklassen, mennene var ofte i arbeideryrker innenfor transport eller jordbruk. I mellomkrigstiden var det stor arbeidsløshet. De innfødte oppsøkte forsorgsvesenet forholdsvis oftere enn innflytterne.

Vi har tidligere sett at velstående mennesker dominerte på sjøsiden av jernbanen. Lagåsen ved Lysaker var, som nevnt tidligere, kanskje bygdas mest velrenommerte strøk. Her holdt skipsredere, vitenskapsfolk, kunstnere og forretningsfolk til.

Blant arbeiderne var det ikke så mange som var selveiere, men offentlige støtteordninger i form av lån og lånegarantier hjalp godt. En sjettedel av alle bæringer bodde i hus som var reist med slik hjelp i 1920.

I perioden fra 1900 til 1940 ser det ut til at særlig arbeiderne og de offentlig ansatte funksjonærene forbedret sin situasjon i forhold til andre. Skatteytere med lavest utgangspunkt økte inntekten mest på disse 40 årene. Det skjedde altså en viss utjevning.

Les mer om sosiale skiller under overskriften "Boligbygging og urbanisering" ovenfor på denne siden.

Fattigvesenet.
I 1898 ble det bestemt av Fattiggården på Dønski skulle hete Bærums fattig- og pleiehjem. Bruken av ordet "pleie" indikerte at man hadde fått et nytt syn på fattigdom.

Fattighjelpen gikk langsomt over mot et sosialvesen med en mengde ulike tiltak. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man fortsatt en del gamle understøttelsesordninger som fritt legetilsyn og fri kur og pleie på sykehus. Men så kom mange nye sosiale tiltak. En kretssykekasse kom i gang i 1911, og under første verdenskrig fikk skolebarna støtte til bespisning og tannlegebehandling. Kommunal alderdoms- og invalidepensjon ble innført i 1918, og Bærum var en av de første bygder i landet som fikk dette. Både stat og kommune bidro til pensjonen. På slutten av 1930-tallet kom også uføretrygd og morstrygd.

Kirken
I 1953 ble Østre Bærum menighet delt i to, Høvik og Haslum, slik at kommunen besto av tre menigheter (Vestre Bærum besto fortsatt). I 1978 var det åtte menigheter. Noen nye kirker ble bygget: Jar kirke (1961), Snarøya kirke (1968),
Østerås kirke (1974) og Grinilund kirke (1976). Haslum krematorium ble tatt i bruk i 1966.
Men folk besøkte kirkene sjeldnere. I 1974 hadde bare 28% av de voksne på Rykkinn noen gang vært til stede ved gudstjeneste eller altergang i Bryn kirke.

Skolen
Etter en pause i skolebyggingen ble det bygget flere nye skoler omkring år 1900. Det var Høvik skole (1897),
Tanum skole
(1900), Skui skole (1901) og Stabekk skole (1906). Etter stor innflytting til kommunen omkring første verdenskrig, ble mange skoler påbygget for å øke kapasiteten. Dette medførte at skolene fikk en blandet arkitektur;
på 1920-tallet ble hovedstadens stil importert. Eksempler er Stabekk og Høvik.

Omkring år 1900 reiste mange ungdommer til hovedstaden til private middelskoler og gymnas, men da skolene her ble kommunale i 1918, måtte Bærum etablere egne skoler. Stabekk gymnas kom i 1923, Valler gymnas i 1938, Eikeli Gymnas i 1960 og Bærum Handelskole (senere Dønski videregående skole) kom i 1962. I 1938 sto Yrkesskolen i Sandvika ferdig, Yrkesskolen på Rud åpnet i 1972, og Rosenvilde videregående skole etablerte seg i Brynsveien i 1978.
Før andre verdenskrig var Bærum en foregangskommune når det gjaldt yrkesopplæring, men med en økende middelklasse etter krigen, ble de teoretiske gymnasene viktigere.
I Bærum kom det også skoler med alternative opplegg. Forsøksgymnaset (19691982) satset blant annet på å utvikle elevdemokrati, og Steinerskolen benytter steinerpedagogikken etter Rudolf Steiner.
På Hosle kom Statens spesiallærerskole og Statens lærerskole i handels- og kontorfag i 1971.

Bærum hadde på første del av 1900-tallet mange ulike typer av skoler og flere var private. Det var forskoler til middelskolen, og det var pensjonatskoler som dekket et lengre skoleløp. Eksempler er Frøken Tharaldsens Pensionatskole, Frøken Ulstrups privatskole, Stabekk pensionatskole og Munchs Pensjonatskole.
Lærerinneskolen i husstell starte på Ringstabekk i 1909.
Før 1918 sluttet skoleåret i april. Senere var ikke lenger skoleåret tilpasset bondesamfunnets årsrytme.

De raske endringene i alderssammensetningen i bygda i etterkrigstiden førte til at noen områder plutselig fikk behov for å bygge barneskoler og idrettsanlegg, mens de samme områdene kort tid senere fikk helt andre behov.

Skolene under andre verdenskrig
En rekke skoler ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig. Lærere og elever ble overflyttet til andre skoler eller fant andre lokaler. Det ble også en del undervisning i private hjem.

Lærerne var aktive motstandere av nazifisering av skolen. De ville ikke være medlemmer av Norges Lærersamband (NL) som ønsket å legge om undervisningen i nazistisk retning. De ville heller ikke skrive under på noen lojalitetserklæring til de nazistiske skolemyndighetene. I mars 1942 ble 1000 lærere fra hele landet, hvorav tre fra Stabekk høyere skole, arrestert og sendt nordover til Kirkenes på tvangsarbeid på grunn av slike protestholdninger.
Elever fra Stabekk høyere skole var i en periode av krigen i lokaler på Jar skole. I mai 1942 kom lærerne fra Stabekk med krav om at deres arresterte kolleger måtte løslates. Dessuten erklærte de overfor elevene sine at de ikke støttet Norges Lærersamband. Dette ble tatt svært ille opp av skolemyndighetene. Resultatet ble at ministerpresident Vidkun Quisling møtte personlig på Jar skole, der skolen da hadde lokaler, og holdt en tordentale om lærernes manglende lojalitet. Lærerne ble så forhørt enkeltvis, og til slutt ble alle, bortsett fra to, sendt til Bredtvet fengsel i Oslo, der de satt i seks måneder. Rektor Hertzberg fikk beskjed om at han var permittert for resten av sin funksjonstid.
Da lærerne skulle løslates, nektet de fortsatt å skrive under lojalitetserklæring og å melde seg inn i NL. De ble dermed sagt opp fra sine stillinger.
Elever og foreldre ved skolen støttet lærerne. Etter at det viste seg umulig å få de oppsagte lærerne tilbake til skolen, aksjonerte foreldrene ved å tappe skolen for elever. Enkeltelever ble stadig tatt ut av skolen og skaffet undervisning på annen måte, og elever fra folkeskolen ble oppfordret om ikke å søke seg til
Stabekk. Til tross for mottiltak fra myndighetene, lyktes foreldrene. Ved krigens slutt var det bare 32 elever igjen på Stabekk, og dette var nesten bare barn av nazister.

Valler gymnas ble stengt av den tyske okkupasjonsmakten i 1944. Elever og lærere måtte da over på andre skoler, blant andre Grav, Evje og Høvik. Skolen mistet dessuten eksamensretten, fordi de nektet å bruke en ny lærebok i tysk.
Deler av skolen ble brukt som forlegning av Arbeidstjenesten (AT) fra 1942.

Kartet nedenfor. viser skolene som fantes i Bærum i perioden 18901980

 

Post, telefon og telegraf
Fra 1872 overtok jernbanestasjonene rollen som "postkontorer" etter de gamle skysstasjonene. Men etter hvert forventet folk at posten ble bragt hjem slik som i hovedstaden, og i 1916 var fire landpostruter opprettet. Men postlevering forutsatte at det var lett å finne frem. Veinavn og husnummer måtte innføres. Vellene presset på i disse sakene.

Telegrafstasjonene var, som de gamle postkontorene, knyttet til jernbanen. Større betydning fikk telefonen, som bygdas næringsdrivende var snare til å anskaffe. Allerede i 1884, bare fire år etter åpningen av telefonnettet i Kristiania, kunne flere bæringer snakke med hovedstaden. Snarøen bruk, Høvik Glassverk, og bonden og juristen på Dalbo, Thorvald Østbye, var blant de første som fikk apparat. Sogneselskapet tok i 1892 initiativet til å stifte Bærum telefonforening, en privat sammenslutning, som var i virksomhet til 1911. Foreningen hadde blant annet en telefonsentralVestre Haslum.
I 1909 tok Staten over. Året etter ble abonnentene i bygda knyttet til Stabekk sentral, og måtte ta rikstelefon til byen, dit de før hadde kunnet ringe lokalt. Dette ble dyrere og mer tungvint.
Senere kom flere manuelle sentraler i Bærum, og disse ble etter hvert automatisert. Fortsatt står hus etter sentralen i Lommedalen og sentralen på Skui.

På 1930-tallet kom telefonkioskene (se bilde).

Mer om Budstikka
Avisen ble grunnlagt som Asker og Bærums Budstikke i 1898, og Avisen kom ut hver onsdag og lørdag. Den fikk sitt nåværende navn, Budstikka, som offisiell tittel i 2004.

Trykkeriet lå til å begynne med i etasjen over bakeriet til Thomas Andersen i den gamle skysstasjonen, senere Sandvika Gjestgiveri. Etter et års tid flyttet virksomheten over i Wallegården. I 1925 kjøpte Asker og Bærums Budstikke den gamle Brambanigården, som var en trebygning. Huset ble omtalt som den gamle Budstikkagården. Den gamle Brambanigården ble revet i 1960, for å gi plass til andre byggetrinn av den nye Budstikkegården, som ble åpnet i 1961. Mesteparten av denne bygningen ble etter hvert tatt i bruk av avisen.

Budstikka vokste stadig, men det var ingen utvidelsesmuligheter i Sandvika. Etter flere års tomtejakt falt valget på Billingstad, der det nye avishuset sto klart i april 1983. Budstikkegården i Sandvika ble solgt til Bærum Sparebank.

Budstikka spilte en svært viktig rolle for det politiske liv i Asker og Bærum gjennom å åpne spaltene for informasjon og debatt. Den var dominerende som lokalavis den første tiden. På begynnelsen av 1900-tallet hadde den konkurrenter i blant annet Bærums blad (senere "Bærum og Askers blad" og "Bærum"), "Akershus Budstikke" og "Agitatoren".

Avisen var en solid støttespiller for de konservative kreftene. Arbeiderledere ble regelmessig utskjelt.
15. oktober 1913 ble det holdt konstituerende generalforsamling i det nye aksjeselskapet selskapet AS Asker og Bærums Budstikke. Avisen gikk da over fra å være uoffisielt til å være offisielt organ for partiene Høye og Moderate venstre. Det ble nå en periode med mange harselaser over venstrefolk. Først på 1930-tallet ble tonen mer forsonlig.

Avisen ble en rendyrket lokalavis. I 1923 gikk avisen over til tre utgivelser i uken (mandag, onsdag og fredag). Opplaget nådde 3600 eksemplarer. Avisens opplag passerte 10 000 etter andre verdenskrig.

Fra 1960-tallet ble det stor åpenhet og andre politiske partier fikk slippe til i spaltene.

I 1969 ble det besluttet å utgi avisen fire ganger i uken, og da Aftenposten i 1971 lanserte "Vestsiden" i konkurranse med Budstikka, svarte lokalavisen med å komme ut fem dager i uken. Opplaget passerte 20 000.

 

Helsestell
Allerede fra 1875 fantes det privatpraktiserende leger i Bærum. I 1907 var det syv slike. I 1919 fikk kommunen sin første egen distriktslege.

Tidlig på 1900-tallet var det flere sykehus som kommunen bevilget penger til. Et sanatorium for tuberkuløse, Marie Plathes Minde, sto ferdig i 1907, Epidemisykehuset for difteri og skarlagensfeber ble åpnet i 1908/1909 og i 1910 fikk Fattiggården på Dønski en sykeavdeling.
Disse sykehusene som til sammen hadde 7080 senger, kunne ikke dekke befolkningens behov. I 1924 sto Bærum sykehus på Evje ferdig. Nytt sykehus, det vi ser i dag, åpnet i 1980. Martina Hansens Hospital åpnet i 1936.

Den førte tannlegepraksisen åpnet omkring år 1900.
Det første apoteket i Bærum kom i Sandvika i 1894.

Barnevernloven kom i 1896 og gjaldt barn med adferdsproblemer. I Bærum ble Bjerketun brukt som skolehjem for vanskeligstilte piker og senere til ungdomspsykiatrisk behandling. Pikehjem var det også på Høgevarde på Stabekk. Guttehjemmet på Wøyen gård var i drift fra 1918 til 1956, og her bodde det til enhver tid mellom 80 og 100 gutter. Guttehjemsbarna var lett gjenkjennelige i blå cordfløyelsbukser og med snauklippet hår. Høvik verk hadde sitt eget hjem for gutter som arbeidet på glassverket. Et kommunalt barnehjem, Lillehagen, ble åpnet i 1918.
Kvinnehjemmet på Grini var et hjem for såkalte "falne" og "løsaktige" kvinner, kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Emma Hjorths Hjem var en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Tokerud. Den var i drift fra 1903 til 1996.

Andre helseinstitusjoner som bør nevnes er Statens senter for epilepsi som flyttet til Solberg gård i 1911, og rekonvalesenthjemmet Godthaab fra 1925.
Sjømennenes helseheim
(nå Unicare Fram) på Rykkinn ble åpnet i 1951 for å gi et helsetilbud til sjøfolk.
Solvik bo- og behandlingssenter er fra 1961, Valler aldershjem ble etablert i 1966, Storenga sykehjem i 1967, Rykkinn bo- og behandlingssenter i 1971 (og 1974), Bærum Røde Kors Sykehjem i 1973, Capralhaugen i 1977 og Kolsåshjemmet bo- og behandlingssenter ble etablert i 1978.

Fornebuutbyggingen
Bærum var skeptisk fra første stund, da Oslo kommune la planer for å legge sin flyplass på Fornebulandet. Dette var bygdas flotteste tomter, og her bodde mange av de beste skattebetalerne. For at Oslo skulle få konsesjon på kjøpet, satte Bærum kommune opp en rekke betingelser. Det gjaldt utbygging av vei, vann og kloakk, sysselsetting av Bærumsfolk, hensyn til lokalbefolkningen og omfanget av flygingene. Bærum kommunen mente at nesten ingen av forutsetningene ble tatt hensyn til. Oslo kjøpte også et større område fra starten av enn først planlagt. Senere ble det ytterligere utvidelser.

1. juni 1939 ble Fornebu flyplass offisielt åpnet. Utbyggingen fortsatte i tyskernes regi gjennom andre verdenskrig. Flyplassen er nærmere beskrevet under Oslo lufthavn Fornebu og Flyplassen under andre verdenskrig.
For å forsvare flyplassen etter krigen hadde Heimevernet ofte øvelser på Fornebu. De bygget om en del av tyskernes gamle forsvarsanlegg. Se grå markører på Storøy (Fornebu), Snarøye og øyene utenfor

Flyplassen skapte mange problemer. Folk ble plaget av støy både dag og natt, enkelte friarealene langs fjorden kunne ikke brukes lenger, og biltrafikken skapte køer og forurensning. Mange var også redde for at en stor flyplass kunne bli et militært mål i en krig. Det hadde man sett under andre verdenskrig.

Det ble mange protester og konflikter i forbindelse med utbyggingen. Både kommunen og velforeningene engasjerte seg sterkt. Man mente blant annet at vedtatte planer ikke ble fulgt.
Protestene fikk følger. I 1960 ble det nedsatt et utvalg med representanter fra departementet, kommunen, Helsedirektoratet og Luftfartsselskapet. Resultatet var blant annet at det ble satt nye grenser for støy, og det kom bestemmelser om hvilken vei flyene skulle ta av og lande.

På 1970-tallet økte flytrafikken, og dette skapte enda mer problemer for beboerne og for biltrafikken. Det positive var at det ble nattforbud mot flygninger, og at man begynte å legge planer for ny storflyplass et annet sted på Østlandet.

Men flyplassen førte ikke bare med seg problemer. Byggingen av flyplassen og driften skapte mange lokale arbeidsplasser. Dessuten ønsket bedrifter som opererte internasjonalt å etablere seg nær Fornebu.

Sogneselskapet og velforeningene

Sogneselskapet
Bærum Sogneselskap ble stiftet i 1873 med bestyreren for Asker seminar, Erik Berg, som første formann. Det skulle "Virke for opplysning og allmennyttige foretak i Bærum". Selskapet var en videreføring av foreninger som oppsto på begynnelsen av 1800-tallet i en tid da det offentlige hadde liten innflytelse på lokalsamfunnet. Den gangen var det private sammenslutninger som tok initiativet til og organiserte aktiviteter. For eksempel satte Bærum og Asker Landboforening i gang innkjøp og utlån av landbruksmaskiner.

Opprinnelig hadde sogneselskapet svært mange ulike oppgaver. Selv etter at formannskapslover kom i 1837, og bygda ble mer sentralstyrt, tok det tid før kommunen overtok sogneselskapets oppgaver. Mange av selskapets oppgaver ble etter hvert også overtatt av vellene.

Sogneselskapet la til rette for etablering av mange foreninger, tok initiativ til å sette i gang Middelskolen og var pådriver for opprettelsen av Fattiggården på Dønski. Den arbeidet også for forbrukernes interesser, blant annet arbeidet den for å få billigere telefon, innføring av elektrisitet og bygging av forstadsbaner.

Sogneselskapet fikk etter hvert en del midler fra kommunen, men disponerte ikke mye penger. De kunne ta initiativet til Middelskolen, men drev den ikke.

Som nevnt ble oppgavene til sogneselskapet redusert etter hvert som det offentlige påtok seg flere oppgaver og vellene ble aktive. Omkring 1930 arbeidet det mest med å spre informasjon og holde historiske foredrag. Det tok blant annet initiativ til å få skrevet "Bærum En bygds historie" (1920). Selskapet meldte seg inn i Bærum folkeopplysningsråd i 1940.


Vellene

Velforeninger ble dannet fra omkring år 1900. Sandvika og Stabekk var først ute (1898). I 1938 var det blitt 42 velforeninger i Bærum. De representerte da halvparten av husstandene, først og fremst i villabebyggelsen.

Hovedoppgavene til vellene var fra starten blant annet å sørge for veibelysning, veivedlikehold, brøyting, vannforsyning behandling av kloakk og søppeltømming. Kommunen hadde bare ansvar for de større rodelagte bygdeveiene. Vellene tok noen steder initiativ til å etablere menighetshus, apotek og politistasjon, og de fungerte som pressgrupper for å forbedre bane, buss, post og telefon. Etter hvert ble det bygget egne velhus mange steder.
Vellenes fanesaker varierte en del fra område til område. I ytterkanten av kommunen som i Lommedalen og på Skui ble velforeninger stiftet forholdsvis sent. Her var det særlig bussforbindelse og telefonforbindelse man ønsket å forbedre. Flatens vells fanesak var "Å få lys i veiene som alltid hadde ligget i et egyptisk mørke".

Vellene fikk inntekter gjennom kontingent fra medlemmene, og ved at kvinneforeninger samlet inn penger gjennom ulike arrangementer. Vellene fikk også hele tiden kommunale bidrag.
Kommunen overtok stadig mer av vellenes oppgaver. Vannforsyningen ble tidlig tatt hånd om av kommunen, og etter hvert ble mer og mer av arbeidet med veiene overtatt. Her var det litt ulike holdninger innen vellene. Villaeierne ønsket lavere skatt og ville begrense det offentlige engasjement, mens i arbeiderstrøk var det motsatt.

Etter andre verdenskrig gjorde vellene en del nye erfaringer. Hvis vellene ble for store og boligene ble for ulike, hadde folk vanskeligere for å kjenne samhørighet med hverandre. Noen vel ble delt opp i mindre enheter. Videre spredte folk seg i fritiden over større områder. De var på aktiviteter og hadde venner langt utenfor lokalområdet. Det som ofte styrket samholdet i et lokalområde var når for eksempel ny blokkbebyggelse skulle bygges på stedet, når natur og miljø var truet eller når gamle ærverdige bygninger skulle rives.

Vellenes funksjon var i ferd med å endre seg. Det var ikke lenger veibelysning og veivedlikehold som var viktig, men mer og mer den innflytelse vellene kunne ha på vedtak i offentlige organer. Vellene hadde dannet en fellesorganisasjon, Fellesrådenes arbeidsutvalg fra 1947 og Bærum Velforbund fra 1958.
Kommunestyret bestemte i 1969 at vellene kunne få si sin mening i større reguleringssaker. Fra 1973 fikk de etter en ordning med Bygningsrådet rett til å uttale seg i slike saker. Seks år senere fikk så foreningene formelt en stilling som lokalbefolkningens representanter overfor kommunen, med rett til å bli orientert på et tidlig tidspunkt om disposisjons- og reguleringsplaner samt større byggesaker.

Handel
Frem til andre verdenskrig foregikk ganske mye handel utenom de profesjonelle landhandleriene. Det var skreppekarer og kremmere som reiste rundt og tilbød pynte- og bruksgjenstander, det var fedrifter fra Hallingdal og andre steder som solgte dyr og diverse matvarer, og det var bøndene i bygda som leverte melk og tilbød kjøttvarer, poteter grønnsaker og mye mer direkte til forbruker.

Fra 1870-tallet hadde antall landhandlere økt sterkt, og disse hadde et bredt utvalg av varer. Men med en voksende befolkning med mange velstående familier ble det behov for et større utvalg av varer; det ble behov for spesialforretninger. Julie Randers-Christiansen solgte klær i Randersgården i Sandvika fra 1897, og dette var en av første spesialforretningene. Etter hvert kom det forretninger som spesialiserte seg på elektriske artikler, bygningsartikler, bøker og kjøtt- og pølsevarer. Det store flertallet av forretninger frem til første verdenskrig var kolonialforretninger og landhandlerier. I 1936 var det 300 bedrifter som drev detaljhandel. Men varene butikkene solgte kom ofte fra hovedstaden. På den måten var handelen avhengig av storbyen.

Mange butikker etablerte seg på samme sted i håp om å få flere kunder. I 1905 hadde Sandvika 10 forretninger, Stabekk syv og Høvik/Høvik Verk seks.

I mellomkrigstiden fikk man også en del "frihandlere" som hadde fått tillatelse til å selge kull, koks, ved, melk og kioskvarer som frukt, sjokolade, brus og alkoholsvakt øl. Kioskvarer ble solgt på steder der friluftsfolket, som var en økende gruppe, kom på besøk. Siggen på Høvik var kjent for sitt salg av kioskvarer. Noen håndverkere tjente også penger på friluftsfolket fordi det ble behov for ski og annet utstyr. Lommedølene tjente penger på å sette opp hytter til friluftsfolket.

Samlagene (brennevinssamlagene) var utsalgssteder i landets byer der det ble omsatt spritholdige drikkevarer. De måtte ha kommunal godkjenning. Slike samlag var i drift i årene fra 1871 til 1916, da brennevinsforbudet ble innført. Men de gjenoppsto etter opphevelsen av forbudet, og de var i drift fra 1928 til 1938.
Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll i 1922. Etableringen skjedde som en konsekvens av reglene i forbudstiden da det var brennevinsforbud. Navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge. Etter hvert kjøpte staten ut de private eierne, og siden 1939 har Vinmonopolet vært et fullt ut statlig foretak.
I 1938 overtok Vinmonopolet alle aktiva og passiva i de norske samlagene, og har siden hatt enerett på salg av vin og brennevin over disk i Norge.

I 1922, under Forbudstiden (1916–1927) da det var forbudt å omsette brennevin i Norge, var det en del hjemmebrenning og smugling. Det ble blant annet avslørt at badehuset på Strand ble brukt som lager for sprit som var levert av smuglerbåter på fjorden. Strand lå forholdsvis isolert til, men en dag hadde noen gutter observert mistenkelig mye biltrafikk ned mot husene, og de hadde funnet en masse kanner i båthuset. Da politiet slo til, ble det funnet 2730 tiliters kanner med sprit, 113 kasser brennevin og portvin, 12 888 sigaretter, tre halve kasser sigarer og tre revolvere.
Smuglerne på denne tiden var utspekulerte. Smuglervarene ble flyttet fra biler over i båter som kjørte innover fjorden. Disse båtene var raskere enn båtene til tollerne, og tollerne fant aldri båtene igjen. Båtene ble nemlig senket på bunnene av fjorden etter at motorene var fjernet. Senere ble båtene hevet, motorene ble montert, og alt var klart for nye oppdrag.

Lommedalen Handelsforening med butikkutsalg ble startet på Øvre Haug i 1876. Dette var en forening som skulle arbeide for forbrukernes interesser. Handelsforeningen var arbeidernes eget aksjelag for innkjøp og videresalg av varer. I 1879 ble butikken flyttet ned til Lommedalsveien. I 1914 ble det bygget et nytt butikklokale i mur. Dette er nå revet.
De fleste i Lommedalen handlet i Handelsforeningen. Men med bedre kommunikasjon med Oslo og økt konkurranse, ble det vanskelig å drive butikken. Den ble avviklet i 1967.
Andre steder i Bærum kom det også etablert handelsforeninger, og i 1905 hadde kommunen seks av fylkets 11 kooperative forretninger. Det var kanskje spesielt mange i Bærum fordi der her var det mange tettbygde områder med folk som ikke hadde så mye midler.

Etter andre verdenskrig økte handelen i Bærum mye. I 1975 lå omsetningen på 57% av Oslonivå som var et høyt tall sammenlignet med mange andre forstadskommuner. Det kom også mange nye matvarer etter krigen. Didrik Walstad solgte de første bananene omkring 1950.

I 1963 var mer enn 95% av matvarene som ble fortært i bygda også kjøpt inn der. Når det gjelder en del andre varer, det som ble kalt utvalgsvarer, var dekningen betydelig lavere, men økende.
For hele Bærum var dekningsgraden for dagligvarer i 1973 på 87%. Det var altså ikke slik ar Bærumsfolk handlet mest i i Oslo. Det var også en del Oslofolk som handlet i Bærum, særlig arbeidere som pendlet til bygda.

Nå begynte også kjøpesentre å dukke opp. Eiksmarka Kjøpesenter, vanligvis kalt Eiksmarka senter eller Hesteskoen, ble etablert med 12 butikker av Christian Fredrik Scheel i 1953. Dette var et av de første kjøpesentrene i Norge.

Det skjedde etter hvert en del endring når det gjaldt forretningenes eierforhold og avhengighet. Stadig flere forretninger ble underavdelinger av store forretningskjeder. Andre ble avhengige av grossister i byen som sikret seg rett til å levere varer. Mer av handelsnæringen ble altså styrt fra kontorer i Oslo.

Elektrisiteten kommer
Elektrisk strøm ga lys i husene og i gatene og var en ny kraftkilde for industrien. Det første stedet i Bærum som fikk elektrisk lys, var Feriehjemmet på Hamang i Sandvika. Det skjedde i september 1904. Kraften kom fra AS Glommens Træsliberies Elektricitetsværk (GTE) som året før hadde anlagt en 90 km lang overføringslinje fra sin kraftstasjon på Kykkelsrud ved Askim via Kristiania, Bærum og Asker til Christiania Portland Cementfabrik i Slemmestad. Bærums første elektriske veibelysning ble tent på strekningen fra Bjørnegård til Sjøholmen 15. mars 1905. Samme år ble Glommens fordelingsnett i Bærum utvidet til Stabekk og Blommenholm, og videre til Fornebu i 1906.

Også to andre private elektrisitetsverk leverte strøm i Bærum, begge i regi av godseier Harald Løvenskiold. Bærums Verk hadde hatt elektrisk lys til eget bruk siden 1893, da det ble installert en turbin og utstyr til å belyse støperiet og verkstedet, hovedbygningen og Verksgata. I 1915 bygde Bærums Verks Elektrisitetsverk (BVE) ut Hammarfallet, senere kalt Spikerbrukfallet, i Lomma, med Glitredammen som inntaksmagasin. Dette kraftverket var i drift uavbrutt til 1975. Etter restaurering og utvidelse med en ny turbin, ble stasjonen igjen satt i drift i 1982.
Kraften fra BVE forsynte områdene østover til Kolsås, sørover til Hauger og Vøyenenga, vestover til Horni og nordover til Bærums Verk, Rykkinn og Isi. I 1917 ble nettet utvidet til Staver og Sollihøgda.
Da det ble anlagt en ny kraftstasjon ved Aurevann i 1918, ble også Lommedalen, Øverland og Haga tilknyttet.
BVE bygget ut til sammen ni kraftstasjoner langs Lomma i løpet av perioden 1915–1939.
Fossum Bruk
fikk elektrisk lys i 1913, takket være en liten generator som var koblet til sagturbinen. Stasjonen ble utvidet i 1914, og Løvenskiold begynte å selge kraft. I 1917 åpnet en ny kraftstasjon ved Grini Mølle. Forsyningsområdet omfattet Fossum og Eiksmarka, Huseby og Sørkedalen.
I 1922 hadde de tre elektrisitetsverkene ca. 3000 abonnenter og industrien tok ut en tredjedel av energien.

I 1947 ble det inngått en avtale som sikret at kommunen overtok GTEs forsyningsnett med samtlige transformatorstasjoner i Bærum. Kommunen overtok også Bærum Elektrisitetsverks (BEVs) forsyningsnett. Bærum Elektrisitetsverk (BEV) startet sin virksomhet i Finstadgården i Sandvika i 1955. De fikk kraft via Statskraftverkenes transformatorstasjon på Hamang, egenproduksjon fra kraftverkene i det felles eide Asker og Bærum Kraftselskap, samt kjøp av mindre kvanta fra Akershus Elektrisitetsverk og tilfeldig kraft over Samkjøringens kraftbørs.
Bærum Elektrisitetsverk (BEV) endret navn til Bærum Elverk i 1974. I 1983 endret Elverket navn til Bærum Energiverk, fordi man ikke lenger bare var opptatt av elkraft. 1994 kom et nytt navneskifte til Bærum Energi AS. En egen fjernvarmeavdeling, forløperen til Bærum Fjernvarme AS, ble etablert i 1986. I forbindelse med utbyggingen av Sandvika vest, valgte Bærum Energiverk å bygge et fjernvarme- og fjernkjøleanlegg som sto klart på Hamang i 1988 (femte bilde ovenfra på siden man kommer til når man klikker på lenken).

Bærum Energiverk fusjonerte med Asker Elverk i 1996 og dannet Energiselskapet Asker og Bærum AS (EAB).​

Foreningsliv, kultur og fritid,
Midt på 1800-tallet var fritid forbeholdt et fåtall mennesker. Men arbeidsdagen ble etter hvert kortere, og fler og fler fikk tid og overskudd til å gjøre andre ting enn nødvendig arbeid. Folk engasjerte seg tidlig i politiske foreninger, økonomiske interesseorganisasjoner og i religiøse, humanitære og sosiale organisasjoner. Kvinner var særlig engasjert i misjonsforeninger, sanitetsforeninger, husstellforeninger og mødreforeninger.
Avholdssaken ble viktig omkring år 1900 og ble knyttet spesielt til arbeiderbevegelsen. De første avholdslagene kom på Fossum i 1890 og på Høvik Verk i 1897.

Ungdommen deltok i ungdomslag, og her ble også avholdssaken viktig. Ungdomslaget Lauvsprett i Lommedalen hadde mange kulturelle aktiviteter. Laget ble startet som Lommedalens ungdomslag med 60 medlemmer i 1894. De hadde egen boksamling, hornmusikk, sangforening, teatergruppe og kveldsskoler. I de første 50 årene hadde laget mer enn 800 møter, fester og utflukter. Det ble fremført mer enn 90 skuespill.
Mange av medlemmene i laget ble senere aktive i styre og stell i Bærum. Lauvsprett var opptatt av å styrke nasjonale følelser, og laget var positivt til landsmål (nynorsk). Lagets lover ble skrevet på landsmål.

Man så etter hvert en del kulturmotsetninger i Bærum. Bygdebærum sto mot forstadsbærum. Ungdomsbevegelsen i Bærum var for eksempel en bygdebevegelse som hadde front mot den inntrengende bykulturen. Kulturmotsetningene kom ellers frem blant annet i målstriden. Bærum Riksmålsforening ble stiftet i 1909 og fikk etter kort tid nesten 3000 medlemmer. Bærum mållag ble etablert i 1913 på initiativ fra Halvdan Koht og fikk etter noen år 90 medlemmer. Lommedøler og andre bygdefolk fant allierte i arbeiderbevegelsen når det gjaldt å fremme et mer folkelig mål. De fikk flertall i kommunestyret for å endre navnet Sandviken til Sandvika, til tross for at 40 av 41 stemte for å beholde navnet Sandviken i en avstemning som velforeningen gjennomførte.

Etter andre verdenskrig ble det et rikt kulturliv i bygda. På søndager ble det arrangert parkkvelder. På Strand og i Bjerkelunden ved Bekkestua ble det satt opp scener slik at folk kunne få gratis underholdning. Folk kunne også treffes på kafeer som Svingen konditori på Stabekk eller Inger's Drive-In på Høvik. Løkke restaurant og Sandvika Gjestgiveri var møtesteder i Sandvika. På ØvrevollStallkroa.

Kultur ble formidlet gjennom teatervirksomhet og kinoer. Det står mer om dette under Kinogården i Sandvika, Festsalen på Stabekk og Stabekk kino. Filmer ble også produsert i Bærum. Norsk Film AS opprettet i 1934 et filmatelier på Jar. Teaterfremføringer og annen kulturvirksomhet foregikk også på mange skoler, for eksempel på Stabekk gymnas og Valler gymnas.
En stor kulturbegivenhet i bygda var åpningen av Henie Onstad kunstsenter i 1968. For den yngre garde var det en stor kulturbegivenhet at Kalvøyafestivalen startet i 1971.

Den første kommunale folkeboksamling ble åpnet på Stabekk i 1909. Senere samme år ble det åpnet bibliotek i Sandvika. I 1972 fikk Eiksmarka filial sine nåværende lokaler i det nybygde Velhuset. På Høvik ble bibliotekstjenestene samlokalisert med andre offentlige funksjoner og åpnet i 1977 i Høvik Menighetshus. Hovedbiblioteket på Bekkestua åpnet fire år senere.

I Bærum åpnet flere mindre museer: Evje skolemuseum (1898), Ovnsmuseet på Bærums Verk, Samvirkemuseet (1980), og Lommedalsbanen (1981).

Mange dyrket friluftsliv. De nye bærumsbeboerne ble ivrige turgåere både sommer og vinter. Det gikk skibusser til Steinskogen, Lommedalen og Sollihøgda. I marka dukket det opp serveringssteder som Gupu, Furuholmen, Brunkollen, Kampen og Muren.
Det var et aktivt badeliv ved fjorden om sommeren. Populære steder var Rolfstangen, Sjøflyhavna, Strand, Sarbuvollen, Kadettangen og alle øyene. Før flyplassen kom var Torvøya en av de aller mest populære badestedene, og det gikk ferge ut dit.
På denne tiden gikk kloakken urenset rett i fjorden, det ble lukt og grumsete vann, og det ble etter hvert mindre populært å bade. VEAS, Vestfjorden Avløpsselskap, ble etablert på 1970-tallet og forholdene bedret seg.

Bærum under andre verdenskrig
Folk merket okkupasjonen på mange måter. Allerede ved krigsutbruddet i Europa i 1939 ble det innført rasjonering på mel, kaffe og sukker, senere på poteter og de fleste andre matvarer. Mange holdt høns, griser og andre husdyr.
Det ble forbud mot å bruke radio, begrensninger på reiser innenlands og påbud om å alltid ha legitimasjonskort med seg. Myndighetene ville nazifisere foreningslivet, og mye foreningsvesen ble nedlagt. Blant annet ble idrettsklubbene, speiderne og fagforeningsvirksomheten hardt rammet.
Arbeidslivet var kanskje det som fungerte mest normalt; folk gikk på arbeid om morgenen.

Mot slutten av krigen vokste det illegale arbeidet raskt. Bare innenfor den militære del av Hjemmefronten, Milorg, var det våren 1945 flere hundre unge bæringer. Organisasjonen hadde fem grupper innenfor område 1 (Bærum) i avsnitt 3 (Asker og Bærum) i distrikt 13 (Oslo og Akershus). Lommedalsgruppa hadde for eksempel nummer 13313. Den bestod ved frigjøringen av 141 mann og 23 lotter.
90 bæringer falt under krigen. Omtrent en tredjedel av dem døde i kamp, en tredjedel omkom på sjøen og en tredjedel kom aldri tilbake fra fangenskap.

Det som skjedde med styringen av kommunen, jordbruk, skolevesen og boligbygging under krigen er omtalt under andre overskrifter på denne siden.
Kamphandlingene i 1940 er omtalt under Trefning ved Skui skole.
Krigsminnene vi finner i Bærum i dag, kan man hente informasjon om ved å klikke på det grå markørene man ser når man starter på oversiktskartet og velger et område.

Kolsås leir
En mer detaljert beskrivelse står under Kolsås leir.
NATO, North Atlantic Treaty Organisation, ble etablert i 1949. I 1952 kjøpte NATO ca. 150 mål av Kolsbergmarka
fra Kolsberg, og byggingen av Kolsås leir startet. I 1954 ble leiren tatt i bruk av NATOs nordkommando, som siden 1951 hadde holdt til i Oslo.

Leiren består av store anlegg både ute i dagen og inne i fjellet under Kolsåstoppen. I fjellanlegget er personell og utstyr til en viss grad beskyttet mot atomangrep. Detaljer om dette anlegget var, og er fortsatt, hemmelige.

I 1958 var det totalt 800 ansatte, og disse kom fra mange land. Det fortelles at noen av de utenlandske militære mannskapene fikk "ødemarkstillegg" når de oppholdt seg i Norge. Menige og befal bodde for det meste på Kolsåsanlegget. Offiserene og deres familier leide ofte eneboliger, rekkehus og større leiligheter andre steder i Bærum.

NATO satte på mange måter sitt preg på lokalsamfunnet. Bjørn Frodahl har skrevet en artikkel om det "fotavtrykket" NATO satte. Her skriver han blant annet om kjøpesterke amerikaner som sørget for god omsetning i norske butikker, om norske piker som falt for utenlandske soldater, om nordmenn som lærte å spille baseball og om hvordan NATO forsøkte å informere lokalbefolkningen om sin virksomhet.

I 1994 ble nordkommandoen flyttet til Jåttå ved Stavanger, og Akershus kommandantskap overtok Kolsås leir.

Bærum Kajakklubb
Øvrevoll Galoppbane
Combihallen
Rykkinnhallen
Bærumshallen
Hoslehallen
Eikeli gymnas
Østerås skole
Eiksmarka skole
Dønski vgs
Gjettum skole
Hauger skole
Levre skole
Rud vgs
Rosenvilde vgs
Snarøya skole
Grav skole
Steinerskolen
Haslum skole
Hosle skole
Hosletoppen skole
Blommenholm skole
Ramstad skole
Jar skole
Stabekk gymnas
Bjørnegård skole
Jong skole
Tanum skole
Ringstabekk skole
Frøken Tharaldsens Pensionatskole
Frøken Ulstrups
privatskole
Stabekk pensionatskole
Munchs Pensjonatskole
Lærerinneskolen i husstell
Høvik Glassverke
Granfos brug
Det Norske Veritas (DNV)
Sandvikens blikkvarefabrikk
Victoria linoleumsfabrik
Lomma.
Her kan man se bedrifter nederst på siden man kommer til
Lysakerelven. Her kan man se mange bedrifter
Hamang papirfabrikk
Tomten
Grini Næringspark
Her kan man se mange bedrifter
Rud-Hauger
Næringspark

Her kan man
se flere bedrifter
Sandvika Veveri
Saga
Norconsult
Bjørum sag
Bull
Danfoss
Haakon Ellingsen
Sandvika dukkefabrikk
Flebu
Lisa (syltetøyfabrikk)
Bærum meieri
Ringvold sag, høvleri og teglverk
Slependen Kalkfabrikk
Stål og Stil
Albert Olsens
smie
Brødr. Michelsen
Asplan Viak
Radionette
Glassmester C. A. Hansen
Brødrene
Berntsen
Sandvikens Jernindustri (Kjettingen)
Møller og Ringstad Kjemiske Fabrikk
Nilsens Limfabrikk
Elektrokontakt
Fornebu
Koksaverkstedet
Pottemakeri
Lautom
Energiselskapet
Kodak
Verkstedene ved
Avløs stasjon
H. G. Kristiansen & Co.
Spikerbrukfallet kraftverk
Krokskogen pelsdyrfarm
Åkerløkka pelsdyrgård
Fearnley Gills Pelsdyrgård
Nedre Jonsrud pelsdyrfarm
Lommedalen
Blikkenslageri
og Stillasutleie
Østby trevarefabrikk
Nordegg
Hønseriet på Grorudenga
Asfaltverk
Lommedalens Meieri
Franzefoss Pukk
Dørfabrikken
Støperi
Trevarefabrikken
LOG
Fossum Bruk
Fossum pukkverk
Mustad fabrikker
Franzefoss
I Lommedalen lå også (utenfor kartet):
Vestre del av Bærum
Østre del av Bærum
Vestre del av Bærum
Østre del av Bærum
Vestre del av Bærum
Østre del av Bærum
Oversiktsbilde fra Hosle 1956. Kilde: kart.1881
Oversiktsbilde fra Hosle 1980. Kilde: kart.1881
Oksenøen Bruk
Høglund gartneri
Bryn gartneri
Løksa gartneri
Solli gartneri
Borkenholm gartneri
Jensens gartneri
Heggeli gartneri
Ramstad gartneri
Høytørking 1935.
Kilde: Bærum bibliotek
Gammel traktor (Ferguson 1947)
Bildet er ikke fra Bærum.
Kilde: digitaltmuseum.no
Malin 1983. Vi ser Henry Malin, fremdeles smed hest. Kilde: Bærum bibliotek
Bærum Meieri og Handelsforening 1904. Det var dagligvareforretning til venstre og meieri til høyre.
Kilde: Bærum bibliotek
Lommedalen meieri hentet i en periode melken ute hos bøndene. Bildet er tatt i 1924. Kilde: Bærum bibliotek
Gartneriet på Ballerud 1925.
Kilde: Bærum bibliotek
Ramstad gartneri 1952. Sett fra sydvest. Kilde: Bærum bibliotek
Skuibakken
Solberg- bakken
Presterud Veksthusgartneri
Store Stabekk blomstergartneri
Omkring år 1900 ble mange hus bygget i dragestil og sveitserstil. Huset ovenfor, Drageslottet, er ombygget i dragestil. Det er trolig tegnet av Holm Hansen Munthe, arkitekten bak Frognerseteren restaurant.
Kilde: Viktoria Wettergreen
Stasjonsbygningen i Sandvika fra 1872 er bygget i sveitserstil. Bildet er tatt i 2019. Foto: Knut Erik Skarning
Mange flotte villaer ble bygget på Lagåsen ved Fornebu. Her ser vi Villa Leveld 1980. Huset ble bygget omkring år 1900.
Arkitekt var Magnus Poulsson.
Kilde: Bærum bibliotek
Lijordet. Rekkehus og småhus omkring Lijordeveien (veien med sving som går gjennom bildet) 1961. Vi ser Nadderudveien bak til høyre.
Sett fra syd. Kilde: Bærum bibliotek
Villabebyggelse. Stasjonsbyen for arbeidere ("Kongo") 2017. Husene ble bygget omkring 1924 ved Valler. Husene er senere endret en del. Kilde: kart.1881
Kommunelokalet. Bildet er tatt i 1984. Kilde: Bærum bibliotek
Bildet er tatt foran Kommunelokalet i 1904. Herredsstyret (kommunestyret) er samlet. Kilde: Bærum bibliotek
Bildet er tatt foran Kommunelokalet i 1905 i forbindelse med folkeavstemningen om union med Sverige. Kilde: Bærum bibliotek
Bærum herredstyre (kommunestyre) 1965.
Kilde: digitaltmuseum.no
Det nye rådhuset fotografert i 1950. Bare østfløyen er ferdig. Helmergården (til venstre for tårnet) og Vila Søven (til høyre for østfløyen) står fortsatt, men ble senere revet.
Kilde: Bærum bibliotek
Ovenfor: Bærum Rådhus 1969. Alle fløyene er på plass.
Kilde: Bærum bibliotek
Sandvika stasjon 1960. Vi ser stillverket (som styrer sporvekslere og signaler) til venstre og den gamle stasjonsbygningen til høyre. Kilde: Bærum bibliotek
Stabekk stasjon omkring 1915.
Vi ser Stabekk Landhandel (senere bokhandel) i midten.
Til høyre for landhandelen ser vi huset som er kjent som Stabekk Kro. Foran, ved toglinjen, ser vi det lille huset som var den første stasjonsbygningen fra 1884.
Kilde: Sars, Michael og Nordheim, Reidar. (1974). Stabekk, en historikk. Vestre Stabekk vel
Myra stoppested 1940. Toget kommer fra Oslo. Vi ser også Marstrander bro som ble bygget av NSB i 1925. Kilde: Bærum bibliotek
Haslum stasjon 1929. Den første A-vogna kommer inn på stasjonen.
Kilde: Bærum bibliotek
Bekkestua stasjon 1972.
Kilde: Bærum bibliotek
Eiksmarka stasjon 1954. Vi ser Niels Leuchs vei til høyre. Bygningen midt på bildet er likeretterstasjonen.
Kilde: Bærum bibliotek
Vogn 104, type 1916 (Skabo, Westinghouse, HKB verksted), opprinnelig tilhenger, ombygget til motorvogn med midtinngang i 1918. Kilde: digitaltmuseum.no
Vogn 503, type 1946 (Skabo, NEBB).
Kilde: digigitalmuseum.no
Buss nr. 2 i Lommedalen er klar for start. Fra venstre: Eivind Johnsrud, Johan Krydsby og sjåføren Gunner Krydsby som startet selskapet Lommedalsbussen. Bildet er fra 1920. Kilde: Bærum bibliotek
Sartor var en av rutebåtene som gikk fra Oslo til Snarøya. Vi ser Akershus festning i bakgrunnen. Kilde: Bærum bibliotek
Industri, håndverk og nye bedrifter
På figuren nedenfor ser vi hvordan ulike næringsveier har utviklet seg i Bærum i perioden.
Kilde: Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840–1980. Universitetsforlaget
Noen fabrikker holdt stand fra eldre tider. Vi ser Granfos brug 1958. Fossen ligger til høyre på bildet. Vi ser også tømmer som skal brukes i papirproduksjonen. Kilde: Bærum bibliotek
Nye fabrikker kom til. Vi ser Hamang papirfabrikk Bygningen ble reist i 1907. Bildet er tatt i 2019. Foto: Knut Erik Skarning
Etter hvert dukket det opp store kontorbedrifter. Vi ser Det Norske Veritas (DNV) 1982.
Den gamle Hovedbygningen (Slottet) ser vi midt i bildet. Kilde: Bærum bibliotek
Vinderen husvillebolig fotografert en gang etter 1920. Kilde: Bærum bibliotek
Lagåsen ved Fornebu var et strøk for eliten.
Her ser vi
Sole. Bildet er tatt i 2018.
Foto: Knut Erik Skarning
Her bodde arbeidere ved Høvik Verk.
Vi ser Hadeland foran og Sverige bak.
Bildet er tatt i år 1900. Kilde: Bærum bibliotek
Jar kirke 1979. Kilde: Bærum bibliotek
Snarøya kirke 2018.
Foto: Knut Erik Skarning
Østerås kirke 2019.
Foto: Knut Erik Skarning
Grinilud kirke 1959. Kilde: Norske Kirker
Haslum krematorium 1970. Vi ser inngangen til det store sermonirommet. Kilde: Bærum bibliotek
Flere skoler ble i denne perioden ombygget, påbygget eller revet til fordel for helt ny og større skole. Tanum skole er et eksempel på det siste. Den ble bygget i år 1900. Bildet er tatt i 1915.
Kilde: Bærum bibliotek
Nye Tanum skole sto ferdig i 1972. Bildet er tatt i 2001. Kilde: Lokalhistoriewiki
Bak huset på Midttun ligger dette murhuset som er den første automatiske telefonsentralen i Lommedalen.
Kilde: Telenor Kulturarv.
Foto: Domaas, Stein
Skui telefonsentral 1938.
Kilde: digitaltmuseum.no
TelefonsentralenVestre Haslum. Bildet er tatt på stabburet på Nedre Haga hvor sentralen oppbevares.
Budstikkagården 1970. Sett fra nordøst.
Kilde: Lokalhistoriewiki
Bærum kommunale pleiehjem. Bildet viser murbygningen som kom i år 1900.
Kilde: Bærum bibliotek
Marie Plahtes Minde. Sett fra syd. Bildet er tatt i 2020. Foto: Knut Erik Skarning
Det gamle Bærum sykehus fra 1924 fotografert i 1983. Kilde: Bærum bibliotek
Martina Hansens Hospital 1951.
Kilde: Bærum bibliotek
Godthaab fotografert omkring 1943.
Kilde: Bærum bibliotek
Sjømennenes Helseheim.
Kilde: Prospektkort
Emma Hjorths hjem. Bildet er fra 1928.
Kilde: Lokalhistoriewiki
Pleiehjem for epileptikere 1950. Pleiehjemmet ble etablert på Solberg gård. Kilde: Bærum bibliotek
Flyplassen 1947. Vi ser veksthusene på Oksenøen Bruk nede til venstre.
Kilde: Bærum bibliotek
Bildet er tatt i 1958 og viser området der de første bygningene ved flyplassen ble reist. I 1958 var terminalbygningen det huset vi ser midt i bildet. Det ble bygget i 1940. Vi ser kontrolltårnet helt til venstre på bildet. Kilde: Bærum bibliotek
Slik så det ut på området i 1964. Vi ser den nye Terminalbygningen midt i bildet.
Kilde: Bærum bibliotek
Oversiktsbilde fra 1936. Planeringsarbeidet er i gang. Nede til høyre ser vi Fornebutjernet. Vi ser veksthusene på Oksenøen Bruk til venstre.
Kilde: Bærum bibliotek
Flyplassen under andre verdenskrig (1940). Her ser vi de tyske flyene har parkert ganske tett.
Kilde:
Guhnfeldt, Cato. (1990). Fornebu 9. april. Wings Forlag A/S (s. 262)
Fjell måtte fjernes. Bildet er fra anleggsarbeidet i 1936. Kilde: Bærum bibliotek
I 1939, da flyplassen ble åpnet, var bare dette runde huset helt ferdig. Det fungerte som terminalbygning (ekspedisjonsbygning), kontor og restaurant. Kilde: Nasjonalbiblioteket
Eiksmarka Kjøpesenter omkring 1960. Det var telefonkiosk rett over veien. Ukjent kilde
Telefonkiosk. Bildet er hentet fra boken
Rik på historie
(Bærum kommune).
Spikerbrukfallet kraftverk 2017.
Foto: Knut Erik Skarning
Henie Onstad kunstsenter 2019.
Foto: Knut Erik Skarning
Eiksmarka bibliotekfilial 2019.
Foto: Knut Erik Skarning
Løkke restaurant 1983. Kilde: Bærum bibliotek
Inventar fra Evje skolemuseum 2019.
Foto: Knut Erik Skarning
Furuholmen 1963. Kilde: Bærum bibliotek
Badeliv på Rolfstangen 1965.
Kilde: Bærum bibliotek
Ungdomslaget Lausprett holdt til på Solhaug. Bildet er tatt i 1969. Kilde: Bærum bibliotek
Stabekk skoles musikkorps, Smågardistene, spiller i Bjerkelunden 17. mai 1965.
Kilde: Bærum bibliotek
Scenen for Kalvøyafestivalen. Bildet er tatt i 2022. Foto: Knut Erik Skarning
Kinoen i Kinogården i Sandvika 1959.
Kilde: Bærum bibliotek

Idrett
Vi har tidligere sett at Bærum skytterlag (1861) og Bærum skiklub (1885) var de første idrettsforeningene i bygda. Andre kom til senere: Høvik Idrætsforening (senere Høvik idrettsforening) (1896), Bærums Werks Sporthforening
(senere Bærums Verk IF) (1896), Lommedalen Idrætslag (senere Lommedalen Idrettslag, LIL) (1903), Vigleik (senere Fossum IF) (1908), Grane (senere Mode og Bærum sportsklubb) (1910), Stabæk IF (1912), Bærum Roklubb (1917) Freidig (senere Tanum Idrettslag og Tyrving) (1922), Idrettslaget Jutul (1930), Frem-31 (1931), Bærum Kajakklubb, (1935), Strand Kajakklubb (1936), Grav og Voll Idrettslag (1947), Snarøya Tennisklubb (1971) og Vivil Handicapidrettslag (VIVIL IL) (1978).

Skyting, fotball, friidrett og roing var tidlig store sommeridretter, men frem til mellomkrigstiden var Bærum særlig langt fremme når det gjaldt skisport. Solbergbakken (1888) og senere Skuibakken (1928) var kjente hoppbakker. Det fantes også en mengde mindre bakker. Noen er omtalt på andre sider på dette nettstedet (barumhistorie.no).
Mode
, Høvik og Stabæk var de dominerende klubbene innen bandy og ishockey, og var blant landets beste.
Kjente toppidrettsutøvere innen skisporten var blant mange andre Thoralf Strømstad, Narve Bonna, Harald Økern,
Karl Hovelsen
og Martin Kampen. Flere kjente utøvere er nevnt under de enkelte idrettsklubbene. Se kartet nedenfor der man kan klikke på lenker til klubbene.

Nytt på 1960- og 1970-tallet var at man bygde idrettshaller og svømmehaller og dermed åpnet for nye idretter. Nadderudhallen kom i 1968, Combihallen ved Bjørnegård ungdomsskole i 1971 og Hoslehallen i 1975. Stabæk IFs håndballag, basketballklubber, Bærumsvømmerne og Bærum Stupeklubb hevdet seg i toppen i Norge.

Idrettsklubbene arrangerte renn og andre aktiviteter. Blant annet sto Stabæk IF for Blåveisrennet i mange år, og Tyrving arrangerte Tyrvinglekene, Norges største friidrettsstevne for barn og ungdom. Skolene arrangerte også idrettsaktiviteter. Valler gymnas sto for Vallermarsen som var en 30 kilometers turmars mellom skolen og By i Lommedalen.

Se kartet nedenfor.

Det var tre norske nazister som ikke ville overgi seg da krigen var slutt. Det var Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Henrik Rogstad, alle medlemmer av Quislings regjering. Bildet er tatt i maidagene i 1945, da disse tre var fanger på Skallum. Fotografen var en fangevokter. Kilde: Bærum bibliotek
Det var et stort vakthold rundt gården, og et stort norsk og utenlandsk pressekorps hadde møtt opp. Til slutt, 11. mai, kom Riisnes ut med hendene over hodet og overga seg til milorgjegere fra lommedalstroppen 13.313, ledet av gruppesjef Jens Wulfsberg. Lie og Rogstad ble funnet døde inne i hovedbygningen. Slik falt nazistenes siste skanse i Europa.
Kolsås leir 1987. Kilde: digitaltmuseum.no
Kilde: Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie.
Bærum 1840–1980. Universitetsforlaget
Lommedalen Handelsforening 1938.
Kilde: Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen −
en bygd i bygda
. Kulturutvalget i Bærum
Tilbake til startsiden for tidslinje
Norderhaug
Hosle skole
Eikeli videregående skole
Griniveien
VIVIL IL
Teleplan
Statens lærerskole i handels- og kontorfag
Statens spesiallærerskole
Snarøya Tennisklubb
Til toppen

 

Vensås
Guriby

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vensås
Vensås
Vensås