Tidslinje

Hva bøndene dyrket og hva folk levde av
Innenfor jordbruket var korndyrking viktigst. Bygg var det vanligste kornslaget på Østlandet, men noen ganger ble havre og bygg sådd sammen (blandkorn). Rug og hvete var luksuskorn som ble brukt til høytidsmat. Det var helst velstående gårder som sådde mye slikt korn, og da gjerne på åkre der klimaet var godt.

Åkeren ble pløyd med ard eller plog. En ard kunne være så enkel som en kroket trestokk, eventuelt med en hylse av jern ytterst på spissen. En plog snur jorda (iallefall de senere plogene); det gjør ikke en ard. På de minste gårdene måtte de greie seg med hakke, grev og spade. Redskapene var fortsatt laget av tre, men det hendte oftere at de fikk jernbeslag langs kanten. Treploger med jernbeslag kunne likevel ikke snu tykk grastorv, og de som ryddet ny jord måtte fortsatt bruke spade, hakke og rotøks.

Avlingene var små. Man regner med at tre foll var det normale i middelalderen. Man fikk tre ganger så mye igjen som man sådde. I våre dager er avlingene på over tjue foll. Det lave folltallet skyldtes at kornslagene var lite foredlet, og jorda ble dårlig bearbeidet. De samme åkrene ble brukt år etter år, og det ble gjødslet lite.

Kornet ble skåret med jernsigd, bundet i nek og tørket på åkeren før det ble satt i stakk eller kjørt på låven. På låven ble kornet tresket med sliul (en stokk til å banke løs korn fra aksene med) i løpet av vinteren. Kornet ble lenge malt på håndkvern eller dreiekvern. Det var kvinnfolkarbeid, og det var tungt arbeid. De malte bare for noen få dager om gangen. I løpet av
1200-tallet ble bekkekvernen kjent. Her ble kvernsteiner drevet rundt ved hjelp av vannkraft. Da ble det mulig å male mye korn på en gang, og maling ble mannfolkarbeid.

Evje var i middelalderen en gjennomsnittsgård i Bærum. I et normalår kunne de regne med å høste 25 tønner korn. Av det skulle de betale to og en halv tønne i tiende (kirkeskatt), og de måtte holde unna vel 8 tønner med såkorn til neste vår. Folkene på Evje hadde da igjen 14 tønner til matkorn. En regner med at et voksent menneske som får en vesentlig del av næringen fra melmat, trenger tre tønner havre i året for å greie seg nogenlunde, litt mindre hvis det er bygg. Utfra dette kunne Evje brødfø tre voksne og to-tre barn. Men da måtte landskylden og skatten (se nedenfor) betales med husdyrprodukter eller andre varer.

Husdyrholdet var viktig. Det ga næringsrik mat, og kyr, smør og huder ble dessuten mye brukt som betaling. Men husdyra var små, kyrne veide bare tredjeparten av vår tids kyr. Sulteforing om vinteren var vanlig. Hver ku kan ha melket 500 kg (liter) i året, og det ville gi ca. 20 kg smør. Av de 7–8 melkekyrne på Evje kan de på det meste ha fått 150 kg smør i året. I tillegg ble det litt slakt, huder og ull. Ulla gikk mest til egne klær. Hudene ble nyttet til alle slags skinn- og lærvarer og til tauverk.

Man har regnet ut at energien i den totale korn- og storfeproduksjonen for hele landet kunne gi 2000 kalorier per person per dag. Av dette regnet man med at 1580 kalorier kom fra melvarer. En slik kalorimengde ville snaut nok dekke dagsbehovet. Man regner med at en voksen arbeidskar må ha minst 2400 kalorier mens barn trenger en del mindre. Det var nok ofte nødvendig å spe på med mat fra fangst og fiske og annet en kunne hente i naturen.

Brødkaker ble stekt på en langskaftet jernpanne (hellekaker) eller i asken (oskestump). Gjæret brød kjente man ikke til i middelalderen. Da bekkekvernen kom, ble det mulig å male mye mel på en gang, og flatbrødet gjorde sitt inntog. Det kunne lagres; man kunne bake mye av det på en gang, og arbeidet ble mer rasjonelt.

Hos storbonden vanket det lyst hvetebrød og saftig rugbrød til fest og store høytider. Alterbrødet ble også bakt av hvete.
Kjøtt, fisk og smør var ikke hverdagskost. På noen gårder spiste de en del fisk fra fjorden og fra elver og bekker. Litt vilt og fugl ble det også en gang iblant. Hos småfolk var det vel sjeldnere å se en kjøttbit på bordet, og det vesle smøret de hadde, gikk helst til å betale landskylden med. Hadde de litt til overs, måtte det være fristende å selge det. I tillegg til korn ble det dyrket kål, nepe, løk, erter og bønner. Ganske sikkert gjorde folk seg nytte av ville vekster. Bær, sopp, nøtter, urter og røtter var en god og næringsrik avveksling til grøten.

Saltmaten gjorde folk tørste. Festdrikken var øl (laget av korn) og mjød (laget av honning, kanskje krydret med mjødurt). Hverdagsølet var heller tynt, og noen brygget øl på mjødurt og kvann. Ellers gikk det i myse og skummet surmelk – fløten og ostestoffet ble skilt ut og brukt til smør og ost.

Kilder:

Martinsen, Liv og Vinge, Harald (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget

Iversen, Helge. (1979). Bærum gjennom tidene

Rik på historie

Norgeshistorie − Fra steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. Universitetet i Oslo

barumhistorie.no

Borgerkrig og union. Bøndene gjør opprør.
Fra midt på 1100-tallet til 1240 var det borgerkrig i Norge, der ulike stormannsgrupper kjempet mot hverandre. Blant annet sto det et slag i Oslo vinteren i år 1200 mellom Kong Sverres birkebeinere og Baglerne. Baglerne besto i dette slaget av bønder fra bygdene omkring Oslofjorden. Disse var blant annet misfornøyde med skattene kongen hadde pålagt dem. De hadde samlet en stor hær som var på vei mot Oslo. Kong Sverre hadde samlet sin hær, nær Oslo, og ville gjerne vite hvilke planer Baglerne hadde. Han skal ha fått melding om at Baglerne hadde samlet seg på Folanger/Folangr (Engervannet). Kongen red hit med et par mann for å spioneres. De bandt hestene i skogen ovenfor vannet, og Kong Sverre gikk alene ned til vannet. Der blandet han seg med sine motstandere som holdt rådslagning ute på isen. Etter at han hadde fått rede på slagplanen deres, red han med sine menn tilbake til Oslo. Dagen etter møttes de to hærene, og Baglernes bondehær led et stort nederlag. Forargede bønder fra Bærum fantes ganske sikkert i bondehæren, og noen av dem måtte nok late livet for kong Sverres birkebeinere. Veien Sverrestien har navn etter denne hendelsen.

I 1221 skal Birkebeinere ha vært i kamp med Ribbungene ved Fåbro. Ribbungene var en opprørsflokk som ble organisert i 1219 på restene av den gamle Baglerflokken.

Norge kom i union med Sverige i 1319 og fra 1380 med Danmark. Da gikk styringen av landet over fra kongens embetsmenn til lensherrene som fikk all militær og sivil makt. Lensherrene fikk skatteinntektene fra lenet som lønn. Det førte til at de prøvde å presse mest mulig ut av bøndene. Situasjonen kunne være temmelig fortvilet for bondebefolkningen.

Da sysselmannen i Borgarsyssel (Østfold), Amund Sigurdsson Bolt, samlet bøndene til oppstand mot danskefutene i 1436, gikk Bærumsbøndene med ham. Hovedkravet var at tyske og danske embetsmenn måtte ut av landet, og skattetrykket måtte lettes. I 1437 kom det til forlik mellom opprørerne og riksrådet. Forliket var gunstig for bøndene, men det ble ikke overholdt av myndighetene. Året etter kom derfor et nytt opprør. Da var det telemarkingene, under ledelse av storbonden Hallvard Gråtopp, som samlet en krigerflokk og dro mot Oslo. Etter å ha plyndret og brent i Skien og på Brunlanes, fikk de med seg bønder fra Asker og Bærum på marsjen mot Oslo. Men opprøret ble slått ned med hård hånd, og bøndene måtte betale store bøter.

Kirken
Rikskongene innførte kristendommen, men de påla bygdefolket selv å bygge kirker og underholde prestene. De første kirkene var trebygninger, men etter hvert ble det bygget stenkirker. Slike kirker, med inntil en meter tykke vegger, var kostbare og vanskelige å bygge, men de var solide og brakte høy prestisje. I Bærum ble Haslum kirke og Tanum kirke bygget i sten på 1100-tallet. Noen av de gamle stenveggene står fremdeles, selv om bygningene er utvidet og ombygget.
En dendrokronologisk undersøkelse (undersøkelse av årringer) av to stokker som ble funnet over koret i Tanum kirke, viser at trærne var felt omkring 1125.

I middelalderen var det som foregikk i kirkerommet annerledes enn i dag. Det var trolig en døpefont et sentralt sted i rommet, det var noen benker langs veggene og en stol til biskopen. Men ellers måtte folk stå og høre en kort preken på morsmålet og en lengre messedel på latin. De færreste forsto latin, men likevel ble nok folk satt i en magisk høytidsstemning. De skulle korse seg, falle på kne og fremsi trosbekjennelse og bønner. I kirkerommet var det også trefigurer malt med sterke farger og med gull- og metallfargete lasurer. Disse skapte gjenskinn og fargespill i lyset fra lamper og vokslys i rommet. Dessuten ble det brent røkelse som ga en egen lukt i rommet.

Tienden ble innført tidlig på 1100-tallet. Bøndene skulle gi kirken tiendedelen av den årlige kornavlingen. Dette var den første og største skatten folk måtte betale. Sognepresten fikk en fjerdedel av tienden. Resten ble delt mellom bygdekirken, de fattige i sognet og biskopen i Oslo. Større inntekt hadde presten av prestegården og landskyld (avgift) fra prestebordsgodset (eiendommene som hørte til presteembetet).

I Vestre Bærum var prestegården Bjerke. I Østre Bærum er det usikkert hva som var den første prestegården.

Kirken mottok også jordarealer og andre gaver som sjelebot og betaling for sine tjenester, og den ble etter hvert en stor jordeier. Mye tyder på at eierforholdene i Bærum ikke lå så langt unna landsgjennomsnittet. Man regner med at omkring 1350 i Norge eide de kirkelige institusjonene 41 % av all jord. Kongen eide 7 % og adelen 15 %. Resten, 37 %, var eid av bønder. Noen bønder var små jordegodssamlere og eide flere gårder.
Tanum kirke eide etter hvert deler av nesten alle gårdene på Tanumplatået.

Også kongen la mye jord til kirken, særlig i den første kristne tiden da kirker og klostre ble grunnlagt. I en særstilling sto Mariakirken, som var knyttet til Kongsgården. Fra Håkon Håkonssons tid var prosten ved Mariakirken kongens kansler (leder for retsvesenet), og Håkon la mye gods til denne kirken.

Cisterienserklosteret på Hovedøya sto direkte under paven og er derfor ikke tatt med i noen av eiendomsoversiktene fra middelalderen. Men klosterets eiendommer må ha vært omfattende, for da klostergodset ble inndratt og lagt under Akershus slott i 1532, fulgte disse Bærumsgårdene med: Grav, Lysaker, Eik, Østern, Nordby, tre Stabekk-gårder, Fornebu, Nadderud, Høvik, Økern og Fleskum.

Minsket folketall og sviktende inntekter etter svartedauden førte til at antallet prester ble redusert. Asker, Tanum og Haslum hadde før vært tre selvstendige kirkesogn, hver med sin sogneprest. I senmiddelalderen ble de slått sammen til ett prestegjeld med Askerpresten som felles sogneprest. Kirkene på Tanum og Haslum ble annekskirker. Denne ordningen varte til 1894.

Jordeiere, leilendinger, skatter, avgifter og arbeidsplikt
Mange gårder ble i løpet av middelalderen større ved at de la under seg andre gårder. Bøndene ble leilendinger, og eierne hevet landskyld (avgift), på samme måten som prestene hevet landskyld av prestebordsgodset. Leievilkårene ble fastsatt ved avtale mellom eieren og leilendingen, men leieforholdene var også regulert i lovene. Leietiden var som regel tre år. Etter hvert ble livstidsfeste alminnelig, men leieavtalen ble likevel fornyet hvert tredje år. Leilendingen hadde full bruksrett til gården med hus og "tilliggende herligheter". Krøtter og redskap holdt han selv. Han kunne nytte beite- og fangstrettigheter som lå til gården, og han kunne bruke av skogen "til gårds behov", altså til hustømmer, ved og gjerder.

Det er usikkert hvor langt tilbake leilendingssystemet går. Noen mener det begynte i vikingtiden, andre mener det var en driftsform som oppsto for å erstatte trelleholdet som ble avviklet tidlig i middelalderen. De største jordeierne i middelalderen var kirken, kronen (kongen), adel og annet storfolk. Landskylden til disse eierne ble betalt med jordbruksprodukter, og dette førte til at en stadig større del av jordbruksproduktene ble overført til grupper og institusjoner utenfor selve bondesamfunnet.

Nesøygodset, som lå i Asker, er et eksempel på en gård som eide flere andre gårder i middelalderen. Med betegnelsen "gods" menes her en samling jordeiendommer som en og samme eier fikk landskyld av. På 1600-tallet besto Nesøygodset av omkring 60 gårder og gårdparter i Asker og Bærum, men grunnlaget ble lagt allerede på 1300-tallet. Gården på Nesøya ble drevet som et vanlig gårdsbruk, men husene var kanskje litt mer standsmessige enn andre steder.

På 1200-tallet ble den gamle leidangsplikten omgjort til en skatt til kongen, leidangsskatten. Den ble stående uforandret til 1836. Arbeidsplikt av ulike slag lå også på bøndene. Kongen og hans ombudsmenn skulle ha skyss når de var ute i offentlige ærend, og bøndene pliktet å holde allfarveiene gjennom bygda i skikkelig stand. Denne ordningen ble ofte misbrukt.
Bruene skulle vedlikeholdes av dem som eide jorda på begge sider av elva. Eierne har antagelig forsøkt å skyve bruarbeidet over på leilendingene som var lite villige til å ta denne ekstra belastningen.
Videre måtte mange bønder levere ved til Akershus slott.

Som vi ser ble Bøndene etter hvert hardt presset med skatter, avgifter og pliktarbeid, og bøndene protesterte ofte.

Deling av gårder og nydyrking
Folketallet økte, og det ble behov for flere gårdsbruk og mer dyrket jord. Det ble ryddet nye smågårder i utkanten av de gamle bosetningsområdene, og mange av de gamle gårdene ble delt i to eller flere bruk. De nye gårdene finner vi helst på de kalde og fuktige leirslettene ned mot elvene og i ulendt terreng mellom de eldre gårdene.

Saltproduksjon
Det ble ganske sikkert produsert salt flere steder i Bærum. Saltvann ble kokt i store kjeler til saltet ble liggende igjen. Sarbuvollen het på 1700-tallet Saltbuevolden. Navnet skriver seg fra tiden frem til 1600-tallet, da salt ble fremstilt her. Sannsynligvis sto det her en saltkjele inne i en bu.

Det er usikkert hvor stor saltproduksjonen var i Bærum, og hva saltutvinningen betydde økonomisk. Noe salt gikk til eget forbruk, og noe ble solgt eller byttet i andre varer. En del gårder betalte dessuten landskyld med salt. Kvaliteten på det hjemmelagde saltet kunne variere. Importert salt var bedre, men det var dyrt. Salt trengtes det mye av til konservering. Kjøtt og fisk som skulle lagres lengre tid måtte enten saltes, tørkes eller røkes. Man tilsatte gjerne også salt til mat som ble tørket eller røkt. Smør måtte tilsettes mye salt, ellers ville det fort bli harskt.

Kalkbrenning
Man trengte kalk til byggingen av Tanum kirke og Haslum kirke, og det indikerer at det kan ha vært produksjon av murkalk i Bærum allerede på 1100-tallet. De første dokumenterte kalkleveransene man kjenner til ble gjort i 1528. Kalken fra Bærum ble ikke bare brukt lokalt, men også i Osloområdet og sørover langs kysten. Store byggeprosjekter som kirker, klostre og Akershus festning hadde behov for kalk. Det er registrert 28 kalkbrudd i Bærum.

Produksjon av murkalk foregikk ved at man varmet opp kalkstein i en spesialbygget ovn. Man fikk da et pulver. Dette kunne man senere blande med vann slik at man fikk en deigaktig masse, kalkmørtel, som man kunne bruke som bindemiddel mellom steiner når man bygget for eksempel borger og kirker. Massen stivnet etter hvert og ble steinhard. Kalkstein finnes det mye av i Bærum. Vi kan i dag se mange groper i terrenget der kalkstein har blitt brutt.

Det kom etter hvert såkalte bondekalkovner ved mange gårder i Bærum, og salg av murkalk ble en viktig inntektskilde. Vi kan finne rester av slike ovner flere steder. Ved Ringi er det rekonstruert en slik ovn.

Se også Mer om kalkbrenning

Svartedauden
Svartedauden var en pest som opprinnelig kom fra Østen og som via Europa kom til Norge. Trolig var det et engelsk skip som brakte epidemien til Bergen sommeren 1349. Det kan også ha vært et annet utbrudd på Østlandet omtrent samtidig. Denne pesten tok livet av omtrent en tredjedel av befolkningen i Norge. Mange gårder ble liggende øde i Bærum. Se kartet nederst på siden.

Svartedauden var en type byllepest, og den var svært dødelig. Den skyldtes en bakterie som kunne overføres fra lopper som hadde sittet på infiserte rotter. Sykdommen kunne også smittes direkte fra rotter til mennesker og mellom mennesker. Folk var ikke ukjente med slike epidemier fra før, men svartedauden var trolig verre enn de tidligere.

Det fulgte flere pester senere, men man har lurt på om disse epidemiene alene kan være årsak til at nedgangstiden varte så lenge. I Bærum er det ikke tegn til ny oppgang før godt etter år 1500, og det tok enda 200 år før bygda nådde samme folketallet som før 1350. Klimaforverring i perioden kan ha bidratt. Den tette bosetning i Bærum kan også ha spilt en rolle. Kanskje har det vært flere mennesker enn naturgrunnlaget kunne tåle. Bruksdelingene og de mange smårydningene tyder på at all brukbar åkerjord var utnyttet. Områder som før hadde vært brukt til slått og beite var blitt bosatt. Det må ha vært lite å gå på i dårlige år. Viltet var også blitt hardt beskattet, og skogen var mer eller mindre ødelagt av lauving, beite og hogst. Det gikk mye ved til saltkoking og kalkbrenning.

Gamle veier og pilegrimsleden
I middelalderen var Bærum på mange måter en avkrok. Det var lite trafikk til eller gjennom bygda. Mesteparten av ferdselen vest- og sørover fra Oslo gikk med båt, eller over fjordisen om vinteren, til traktene omkring Slependen.
Gjennom bygda var det i gammel tid en viktig ferdselsåre fra Lysaker gjennom Østre Bærum og Lommedalen til Krokskogen. Omkring kirkene og storgårdene var det flere velbrukte veier.
Få hadde hest, og frem til slutten av 1700-tallet var de vanligste veiene tråkket av mennesker.

De gamle veifarene gjennom Bærum har også pilegrimer fulgt. Ingen vet i dag nøyaktig hvor pilegrimene vandret. De benyttet de veifar som lå der i middelalderen, og som de mente var hensiktsmessige å følge. I dag har en del veifar fått betegnelsen Pilegrimsled. Betegnelsen er ny og ble ikke brukt i middelalderen.
Pilegrimsleden fra Lysaker til Haslum og videre gjennom Lommedalen ble ferdig merket i 1997.
Tunsbergleden starter i Larvik og går 110 kilometer nordover mot Tanum kirke og Haslum kirke i Bærum. Denne ble ferdig merket i 2021.

Fra Oversiktskartet over Bærum kan man komme til områdekart der gamle veifar har grønne markører. Her kan man blant annet finne pilegrimsled, kirkeveier, gamle hulveier og seterveier.

Her er noe av veifarene man kan finne:
Pilegrimsleden mellom Tanum og Haslum
Kirkeveien ved Tanum
Haugkleiva ved Tanum
Gammel vei ved Ringi
Gamle Jarenvei
Gammel vei til Ringerike
Pilegrimsleden og middelaldervei i Hosleområdet
Pilegrimsleden og middelaldervei i Lommedalen
Kirkeveien fra Sørkedalen til Haslum kirke
Pilegrimsleden og middelaldervei i Gravområdet
Pilegrimsleden og middelaldervei i Jarområdet

Bærum vokste jevnt fram til midten av 1300-tallet. På 1300-tallet stagnerte veksten, da var selv den skrinneste jorda tatt i bruk. Jordbruket var fortsatt den eneste næringsveien av betydning, og ressursene var presset til det ytterste.

Bygdesamfunnet ble styrket og utvidet. Folk samlet seg til gudsdyrking og til å løse praktiske oppgaver i fellesskap, eller de sloss side om side for å forsvare seg og sitt. Ved fremveksten av kongedømmet og kirken, ble bygdene innlemmet i et større fellesskap som ga beskyttelse og vern, men som også krevde gjenytelser. Skatter, avgifter og pliktarbeid synes å ha vært en temmelig stor belastning for folk i Bærum i middelalderen.

I 1349 ble hele landet hjemsøkt av pest og død; svartedauden satte på noen få tiår bygdene hundrevis av år tilbake. Bærum ble rammet hardt, kanskje fordi de hadde utnyttet naturressursene maksimalt før krisen satte inn og hadde lite å gå på.

Senmiddelalderen var nok en hard tid på mange måter, men folk hadde etter svartedauden i alle fall rikelig med jord til åker og beite. Etter en lang nedgangsperiode, kom det ny vekst. Men den bygda som ble gjenreist i løpet av 1500- og 1600-tallet, var langt fra den samme som ble rammet av katastrofen i 1349. Like etter år 1700 var det igjen like mange mennesker og bosteder i Bærum som det hadde vært i høymiddelalderen, men arealene var annerledes fordelt og bygdesamfunnet hadde endret seg. Da var mange av de største gårdene blitt enda større og mektigere i areal og rikdom. De hadde lagt under seg ødegårder. På den annen side var det forholdsvis flere mennesker som bodde på småplasser og i stuer uten jord.
Mange av bøndene eide ikke lenger den gården de bodde på. De var blitt leilendinger og betalte leieavgift til storfolk og kirken.