Bronsealder og jernalder i Bærum (ca. 10000 fvt.–1050 evt.)
Se beskrivelse av denne perioden nedenfor tidslinjen.
Klikk på de røde knappene på tidslinjen for å se beskrivelser av andre perioder.

Nedenfor ser vi kart over noen enkeltfunn og gravhauger fra bronsealder og jernalder i Bærum. Noen steder kan man klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp.
For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Kirkeby") for å komme til siden funnet/haugen er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden"). Plasseringen av funnene er unøyaktig.
Bronsealder og jernalder i Bærum (ca. 10000 fvt.–500 fvt.)
Veritas
Tilbake til Oversiktskart
over Bærum
Steinalder xxBronsealder
2000 fvt.
10 000 fvt.
E
u
r
o p
a
N
o
r
g
e
Jakt, fiske
og
sanking
,
xxxxxxxJernalder
Romertid

xxFolke-
xxvandringstid

Jordbruket i Bærum utviklet seg fra slutten av steinalderen og i bronsealderen. Bonden dyrket i tillegg til korn også kulturvekster som humle, hamp og lin. Etter hvert ble det også en utvikling fra redskaper og våpen laget av sten og ben til redskaper og våpen laget av metall. Utviklingen foregikk over flere hundre år, og de gamle steinredskaper ble brukt side om side med de nye. Perioden fra 1800 fvt. til 500 fvt. kalles bronsealder, men denne perioden er ikke så klart markert i Norge som ellers i Europa. Det er gjort få funn av bronsegjenstander. Årsaken er at hverken kobber eller tinn, som blandes til bronse, finnes i særlig utstrekning i Norge. Både råstoffer og ferdiglagete bronsegjenstander måtte derfor importeres. Bronsealdersmykkene som er funnet på Hamang (se bilde nedenfor) er derfor vitnesbyrd om at folk hadde direkte eller indirekte kontakt med andre land. Det er uklart om noe bronse også ble produsert i Norge.
Først i jernalderen, som er navnet på perioden fra 500 fvt. til 1050 evt., ble bruk av metaller mer vanlig. Jern ble importert fra Europa, men ble fra omkring år 0 også i stor grad fremstilt fra myrmalm i Norge. Myrmalm i høyereliggende strøk, opp mot fjellet, var best egnet. Ploger med jernbeslag og våpen av jern fikk stor betydning. Fra jernalderen har man også funnet kar laget av leire (se bilde nedenfor). Bruk av metaller bidro til store samfunnsendringer, blant annet til større skille mellom ledere og undersåtter og mellom fattige og rike. Samtidig med utviklingen av redskaper og våpen ble jordbrukerne mere bofaste, vi fikk de første gårdene. Mer om dette nedenfor.

Noe av kunnskapen om bosetninger og folks liv i bronsealder og i jernalder i Bærum bygger på enkeltfunn, utgravninger av gravhauger og studier av helleristninger og bygdeborger. Dessuten kan gårdenes navn, størrelse og beliggenhet fortelle mye. Dette skal vi se nærmere på før gårdsutviklingen omtales nærmer.


Enkeltfunn og gravhauger

Borøya
Hamang
Tanum 2
Røverkulåsen
Jong 1
Tanum 4
Furuset
Kalvøya 2
Vøyen
Kalvøya 1
Sollihøgda
Bryn.
Bjerkelunden
Tanum 3
Jong 2
Nordre Hauger
Burud
Annikhaugen
Kirkeby
Jordbru
Bjerketun
Nasjonalisme vokser frem
Kommunisme
i noen land
Høvikodden
Øvre Jonsrud
Moderne tid

Det er funnet en del gravhauger i Bærum, flere i vestre del enn i østre del. Det har vært mange flere, men disse har blitt ødelagt i forbindelse med etablering av ny dyrkingsjord, veier og bebyggelse.

Gravhaugene og redskaper, smykker og våpen man har funnet i haugene, forteller at det var et hierarki i samfunnet. Det må ha vært lederne, høvdingene, som fikk slike begravelser.

Haugene fra bronsealderen består ofte av mye stein og kalles gravrøyser. De ligger gjerne på høyder ett stykke unna dyrket mark og gårdsbosetning eller ved kysten. De fem Røysene på Risfjellet skiller seg ut i Bærum. De ligger med flott utsikt ved en gammel ferdselsåre over til Holsfjorden. Størrelsen på røysene tyder på at høvdinger eller storfolk kan ha vært begravet her. Arkeologene har en teori om at bronsealderrøysene ble lagt ved veifar eller nær kysten, slik at reisende kunne se dem, og slik bidra til de dødes ettermæle eller beskytte dem som reiste.

Andre hauger består i tillegg til sand, grus og stein også av en del jord. På Østlandet kan mange slike hauger dateres til jernalderen (ca. 500 fvt.–1050 evt.). Disse lå som regel nær bosetninger. Gravhaugene ved Tanum er de mest kjente.
Ved Kolsberg, nær Kolsås stasjon, ble det gjort utgravninger av gravhauger i 1971. Haugene er fra folkevandringstiden
(400 evt. 600 evt.). Tre gravrøyser på nabogården Hauger ligger like ved de utgravde røysene på Kolsberg. Til sammen har de utgjort et større gravfelt i vesthellingen nedenfor Kolsås. Funnene gir glimt fra dagliglivet til dem som bodde der på den tiden. Vevloddene forteller at de kjente veveteknikken og hadde klær som var lagd av vevde stoffer. Maten oppbevarte de i leirkar, sannsynligvis var også kokekarene av leire. Våpen antyder at det kunne være behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Et sverd som ble funnet er kanskje laget i Norge, men en glassperle som også ble funnet, må være innført fra andre land. Den forteller at folkene oppunder Kolsås direkte eller indirekte har vært i handelskontakt med Europa. Oslofjorden var en viktig handelsvei både i bronsealderen og i jernalderen.
Det var særlig i siste del av jernalderen, i vikingetiden (800 evt.–1050 evt.) at de gravlagte ble rikt utstyrt med redskaper, våpen av jern og smykker. Her er det flere funn i Asker enn i Bærum, kanskje fordi flere av gravhaugene er forsvunnet i Bærum.


 

Helleristninger
Noen av Helleristningene som er funnet fra bronsealder og jernalder i Bærum er vist på kartet nedenfor. Noen steder kan man klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp. For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Valler") for å komme til siden funnet/haugen er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden"). Plasseringen av funnene er unøyaktig.

Ved Gjettum og Dalbo ligger flere helleristningsfelt som er av de største samlingene av jordbruksristninger i Norge nord for Østfold. I motsetning til veideristninger (jaktristninger) som nesten bare består av ulike dyremotiver, består jordbruksristninger av motiver hentet fra bondens verden. Hester, kyr, mennesker, fotsåler, solkors, skålgroper, vogner og skip er typiske motiver. På menneskefigurene går ofte en overdrevet erigert penis igjen, og man regner med at ristningene har vært knyttet til en fruktbarhetskult. Jordbruksristninger er opprinnelig laget ved beite- og åkermark og dateres vanligvis til bronsealder (1800 fvt.–500 evt.).

De fleste av skipsfigurene i Norge stammer fra bronsealderen. Skipsfigurene ved Gjettum og Dalbo antyder at ristning av skipsfigurer har fortsatt et godt stykke inn i jernalderen, noe som gjør disse figurene ganske enestående. Ved disse lokalitetene kan man se endringer som skjer i skipsbyggingsteknikken relativt klart; fra bronsealderens skipsfigurer hvor skipene har dobbel stavn, de padles og har ikke styreårer, til en mer ”moderne” skipstype som ble rodd og hadde en enkel stavn. Disse skipene tror man er fra førromersk jernalder (500 fvt.–0).

Det er uklart hvordan helleristninger skal tolkes, og arkeologene har ulike oppfatninger. Det er foreslått at helleristningene var knyttet til ritualer og skulle gi kontakt med høyere makter, at de (dyretegningene) skulle gi jaktlykke eller at de kunne markere revir. På den ene siden kan båtbildene ses som uttrykk for maktgrunnlaget til høvdingedømmene på den skandinaviske halvøya: Kontroll over havgående skip med stort mannskap ga muligheter for lange reiser, nettverksbygging og tilgang til råvarer og eksotiske gjenstander. På den andre siden sto skipssymbolet også sentralt i myter og ritualer. Ofte finnes båtbilder i kombinasjon med solsymboler. Bilde av sola som seiler over himmelen i et skip går igjen.

Skålgroper er runde fordypninger, 5–10 centimeter i diameter, som er hugget inn i fjell. Man er usikker på hva skålgropene skulle tjene til, og hva de symboliserer. Noen mener at de kan være fruktbarhetssymboler, da de nesten alltid ligger i nærheten av dyrket mark. En hovedteori er at de er offerskåler som man for eksempel helte blod eller annen væske i. Det er også foreslått at det rituelt ble malt mel i skålgropene fordi de fleste er funnet i nærheten av åkre. Siden påfallende mange skålgroper rundt omkring i landet, også i Bærum, vender mot soloppgangen, har man kanskje villet hilse den nye dagen.
På Vestlandet la man for ca. 200 år siden blåbær i skålgropene for å få hell i bærplukkingen. Kan denne tankegangen være levninger etter gammel overtro? I tidligere tider fylte man kanskje også noe i skålgropene for å få noe igjen.

Kilde: Bjørn Christian Edvardsen i artikkelserien Månedens kulturminne


De bygdeborgene som er funnet i Bærum er vist på kartet nedenfor. Noen steder kan man klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp.
For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Vestre bygdeborg") for å komme til siden borgen er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden"). Plasseringen av funnene er unøyaktig.
Bygdeborgene lå på topper i bratt terreng nær bosetninger og ofte nær ferdselsårer. Man har ment at borgene ble etablert i folkevandringstiden (400 evt.−600 evt.). Dette var en urolig tid både i Europa og Norge. Trolig er borgene betydelig eldre.

Den rådende teori er at bygdefolk kunne søke tilflukt i bygdeborgene når gårdene deres ble angrepet. Det har imidlertid vært en del diskusjon om bygdeborgenes rolle. De kan også ha vært kultsteder, der bygdefolket samlet seg ved spesielle anledninger. Og de kan ha vært utsiktsposter der bål ble brent når angrep truet. Det er mulig å ha øyekontakt mellom to eller flere bygdeborger.

Flere av borgene har vært befestet med steinmurer og trolig med spisse trestokker som var plassert slik at det ble ekstra vanskelig å forsere murene. Vi finner gjerne vannkilder i nærheten av borgene.
Det var ressurskrevende å etablere en bygdeborg og å eventuelt bemanne den med et vakthold. Bygdeborgene viser at det har vært godt organisert samarbeid mellom ættene i en del områder.
Jordbrukerne blir bofaste
Kartet nedenfor vise en del av de større gårdene i Bærum, før gårdene ble delt. Ved hjelp av fargekodene kan man se når man tror gårdene kan ha blitt etablert. Man kan klikke navnene ("Guriby") for å komme til siden gården er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").

Det er knyttet stor usikkerhet til tidspunktene gårdene ble etablert, men navnene vi ser på gårdene på kartet ovenfor kan fortelle mye om alderen. (Klikk på lenkene på kartet for å se omtale av den enkelte gård nedenfor).

Enkle naturnavn som Eik, Li, Ås og Nes er gamle navn, men kan ikke alltid knyttes til bestemte tidsperioder. Det enkle gårdsnavnet By betyr gården, og ble ryddet tidlig innerst i Lommedalen.

Heim-navnsom Fossum (foss og heim) og Bergheim er gjerne fra eldre jernalder (500 fvt.–550 evt.). Heim-navn ble i gammel tid brukt for å betegne et større område slik vi bruker ordet bygd i dag.

Vin-navn som Stovi, Ringi, Dæli, Isi, Grini, Bryn, Østern, Økern, Løken, Vøyen og Grav (opprinnelig Gravvin) er også fra eldre jernalder. "Vin" betyr gresslette/beite. Vi finner vanligvis ikke "vin"-stavelsen i navnene i dag. Men "i" i Stovi stammer fra "vin" og gårdsnavnet Bryn kommer av "bru" og "vin". Ordet "vin" har blitt redusert til "n". Løken het opprinnelig Leikvin, og kan ha vært et gammelt kultsted der man også møttes til leik og idrett. Det er 14 vin-gårder i Bærum, hvorav bare tre i Østre Bærum.

Stad-navn som Ramstad, land-navn som Øverland og seter (set)-navn som Furuset er gjerne fra

yngre jernalder (550 evt.–1050 evt.). Slike navn er det få av i Bærum. Kanskje det ikke ble etablert så mange gårder, og at det ikke var så stor økning i folketallet i denne tidsperioden.

Rud-navn
som Burud og Nadderud kom først i forbindelse med befolkningsøkningen i begynnelsen av middelalderen, altså etter jernalderen. "Rud" betyr rydning.

Man kan også se på gårdenes størrelse og beliggenhet når man skal vurdere alderen. De gårdene som er store og som ligger på den beste jorda, ble ofte etablert tidlig.

Man tror at i Bærum går fast bosetning tilbake til førromersk jernalder (500 fvt.– år 0.), og kanskje kan den spores tilbake til bronsealderen og yngre steinalder (Vøyen). Opphavet til den faste gårdsbosetningen mener man å finne i flyttjordbrukets sentrale boplasser. Man tenker seg at flere familier opprinnelig samarbeidet om å utnytte et begrenset geografisk område. Dette var gruppens territorium hvor folk flyttet rundt mellom flere åkre og boplasser. Etter hvert har en sentral boplass blitt et midtpunkt og samlingssted for hele gruppen. Der ble det bygget hus, og der ble folk gravlagt. Etter hvert som det ble flere mennesker, ble det nødvendig å utnytte næringsgrunnlaget mer effektivt. Mindre grupper flyttet ut fra sentralboplassen for godt og bygget egne faste gårder i utkanten av territoriet. I sin tur ble hver av disse gårdene sentrum for en krets av nye gårder.

I tidligere forskning ble det lagt stor vekt på klimaendringer som en vesentlig årsak til framveksten av den faste gårdsbosetningen i Norge. En plutselig forverring av værlaget på overgangen mellom bronsealderen og eldre jernalder skulle ha gjort sutt på en periode da buskapen kunne gå ute året rundt og folk hadde behov for bare enkle boliger. Det kjøligere klimaet skulle ha tvunget folk til å gå sammen om de arbeidskrevende oppgavene å sanke vinterfôr til dyrene med enkle redskaper, dyrke åkrene mer intensivt og bygge solide hus til folk og fe. Alt dette kunne dårlig forenes med flyttjordbruket, og bøndene måtte bli bofaste.
Nyere forskning har ført til at man delvis har forlatt denne teorien. Pollenanalyser tyder på at klimaet forandret seg langsomt gjennom flere hundre år. Folk har gradvis tilpasset seg de nye forholdene. Gjennom pollenanalyser og arkeologiske undersøkelser er det dessuten påvist at gårdsbosetningen går lenger tilbake enn tidligere antatt. I de beste jordbruksstrøkene i Sør-Norge har utviklingen mot fast gårdsbosetning begynt før klimaskiftet gjorde seg alvorlig gjeldende. Det kjøligere værlaget kan ha påvirket en utvikling som allerede var i gang, men det har ikke vært den første årsaken til omleggingen.
En avgjørende årsak kan heller være at folketallet stadig vokste i varmetiden. Det ble nødvendig å gå over til andre driftsmåter som ga større utbytte fra samme areal. Man begynte å rydde faste åkre, bearbeide jorda bedre og kanskje gjødsle den. Kombinert med systematisk brakklegging, hvile for åkeren, ga dette bedre utbytte enn flyttjordbruket gjorde.
Det har også vært diskutert hvorvidt jernet har hatt betydning for framveksten av gårdsbosetningen. Dersom det er riktig at fast bosetning går tilbake til tidlig jernalder, kan jernet ikke tillegges noen avgjørende rolle. Det første jernet i Norge var kostbar importvare og ble helst brukt til smykker og småting. Folk lærte å utvinne jern av myrmalm, men først etter Kristi fødsel kom det fart i den hjemlige jernutvinningen. Fra da av fikk jernredskapene betydning for jordbruket og har sikkert hatt mye å si for den kraftige bosetningsekspansjonen som fant sted i de følgende hundreårene. Dyrkingsmetodene ble stadig forbedret etter man blant annet fikk jernbeslåtte ploger.

Gårdene hadde i jernalderen ikke store sammenhengende jorder, men mange små åkerlapper og beiter som lå spredt.

Opprinnelig var en gård et sted der en ætt hadde tilhold. Senere, mot slutten av jernalderen, ble det rolig vanligere med bare en familie på hver gård. Hver gård kunne ikke brødfø ætten som stadig ble større.

Det har vært diskutert om det fantes en opphavsgård for Vestre Bærum, eller kanskje for hele Bærum. Det kan man aldri få fastslått sikkert. Det er foreslått at opphavsgården kan ha ligget ved foten av
Kolsås, kanskje i nærheten av Kolsberg. Navnet kan ha vært Bergheim. Uansett fikk vi etter hvert flere gårder, såkalte sentrumsgårder, som igjen ble utgangspunkt for en krets av nye gårder. Eksempler på gårder man tror var sentrumsgårder er Tanum, Berger, Ås, Valler og Stabekk.

Organisering av samfunnet
Opprinnelig var ætten viktig. Ætten var ikke bare en økonomisk enhet, men en sosial enhet som ga beskyttelse og støtte.
Som følge av tettere bosetninger, utvikling av jordbruket, nye redskaper og effektive våpen, ble samfunnet organisert annerledes. Vi fikk småkonger som styrte småriker, og vi fikk Herader (ikke det samme som herreder/kommuner som kom på 1800-tallet). Asker og Bærum hørte i en periode til småriket Vingulmork som trolig var en samling av bygder rundt Oslofjorden. Herad var den administrative enheten for rettsvesen, religion, krigsvesen og forvaltning for en bygd som sognet til samme tingplass og kultsentrum.

Vikingetiden på slutten av jernalderen var en urolig tid, også i Bærum. Daner og andre vikinger herjet i Viken. Dessuten var det ofte strid mellom småkongene omkring Oslofjorden. Unge menn, også fra Bærum, måtte da stille som krigere. Det folk fikk igjen for å tjene sin konge, enten det var småkonger eller senere en rikskonge, var først å fremst beskyttelse mot inntrengere. Men det tok lang tid før kongene hadde mulighet for å utføre denne oppgaven.
Kongen innførte et leidangsystem der grupper av bønder, skipsreider, måtte gå sammen om å utruste langskip med mannskap, våpen og mat. Asker skipreide omfattet Vestre Bærum, Røyken og kanskje Hurum. Østre Bærum dannet en skipreide sammen med Aker. I forbindelse med leidangen kom det også i stand et varslingssystem med vardebrenning, store bål som ble tent på godt synlige topper.

Arkeologene diskuterer om nye teknologier endret samfunnet, eller om samfunnet måtte forandre seg for å kunne ta i bruk ny teknologi. Tradisjonelt har innføringen av jordbruket blitt sett på som den avgjørende faktoren for samfunnsendring, men dagens arkeologer legger større vekt på metallteknologi, sjøfart og nye verdensbilder.

Kristning
innføringen av Kristendommen i Norge foregikk fra omkring år 1000, og det var rikskongene som sto for innføringen. Kristendommen var ikke ukjent i Viken før dette. Det kom mange kjøpmenn fra Europa til Viken, og folk fra viken var selv ute på handelsferder og vikingtokter. De kom hjem og fortalte om Kvitekrist som skulle være så mye mildere og mektigere enn andre guder. Rikskongene innførte kristendommen delvis med makt, og benyttet den nye religionen som et middel i rikssamlingskampen. De måtte vinne de lokale lederne, eller erstatte dem med andre, kongetro folk. Bygdehøvdingene var både politiske og religiøse ledere. Når en leder offisielt tok kristendommen som sin religion, var det et bevis på at han underordnet seg rikskongen. Og der stormannen gikk foran, gikk folket etter. Det skal ha vært Olav Haraldsson som gjennomførte kristningsverket, organiserte kirkebyggingen og skaffet prester. Kanskje tok det tid før folk helt fikk tak i hva den nye religionen inneholdt, men den stod sterkt fordi den var anerkjent av dem som hadde makt. Kirken vokste raskt frem og fikk stor innflytelse på samfunnslivet. Den ble en ny samfunnsmakt ved siden av kongedømmet.
I Bærum er et av de eldste tegnene på at kristendom ble praktisert, et bronsekors som er funnet ved Grorud. Korset er fra middelalderen (ca. 1050 evt.–1537 evt.).







Beltespenne i bronse som ble funnet ved Hamang. Den lå under en svær stein i en ur i åsen ovenfor gården. Den var ikke en del av en gravrøys, og den var kanskje gjemt der. Spennen er nå på Historisk Museum i Oslo. Kilde: Unimus
I en gravhaug ved Tanum fant man blant annet disse leirkarene fra jernalderen. Form og dekor viser at haugleggingen har foregått omkring
300 evt. Foto: Oldsaksamlingen.
Bildet står i Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget og i Unimus
Tanum 1
Dalbo
Gjettum
Burud 1
Burud 2
Gjettumbråtan 1
Gjettumbråtan 2
Jong
Bjerkelunden
Valler
Helleristning fra Dalbo-feltet.
Kilde: Kilde: Akershus fylkeskommune
Tjuvenborgen
Vestre bygdeborg
Borgen på Gråmagan
Borgen på Lille Kolsås
Den best kjente bygdeborgen lå på denne toppen, Gråmagan, på Kolsås. Sett fra sydøst. Foto: Odd Tore Saugerud
Bronsekrusifiks funnet på Vestre Grorud. Korset ble båret i en snor rundt halsen. Det er fra
middelalderen (ca. 1050 evt.–1537 evt.), og symboliserer en ny periode med ny religion (Kristendommen).

Kilder: Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen: en bygd i bygda. Kulturutvalget i Bærum.

Kulturminnesøk
Søndre Berger 2020. Den opprinnelige gården Berger var en sentrumsgård. Flere gårder har blitt fradelt denne. Foto: Knut Erik Skarning
By
Åmot
Vensås
Guriby
Trulsrud
Haug
Eine
Krysby
Muserud
Skollerud
Grorud
Helset
Brenna
Isi
Bjørum
Frogner
Skui
Kveise
Horni
Stovi
Butterud
Ringi
Bjerke
Holo
Staver
Furuset
Tandberg
Brekke
Økri
Berger
Gommerud
Belset
Bryn
Løken
Kolsberg
Hauger
Vøyen
Rud
Dønski
Grini
Hamang
Bjørnegård
Ås
Jong
Tokerud
Tanum
Haug
Helgerud
Levre
Evje
Løkke
Kjørbo
Gyssestad
Valler
Dæli
Fleskum
Gjettum
Solberg
Nes
Avløs
Løkeberg
Ramstad
Høvik
Blommenholm
Stein
Skotta
Haslum
Øverland
Garlaus
Haug
Hosle
Nadderud
Gjønnes
Skallum
Ballerud
Stabekk
Fornebo
Store Oksenøya
Snarøya
Oust
Fossum
Dæli
Østern
Grini
Eik
Nordby
Ås
Haga
Voll
Grav
Jar
Lysaker
Bjerke
Vøyen. Kan være fra Yngre steinalder
(4000 fvt.–1800 fvt.)
Eldre jernalder
(500 fvt.–550 evt.)
Yngre jernalder
(550 evt.–1050 evt.)
Middelalder
(1050 evt.–1537 evt.)
Gårder ryddet i :
Kilder:

Martinsen, Liv og Vinge, Harald (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget

Iversen, Helge. (1979). Bærum gjennom tidene

Rik på historie

Norgeshistorie - Fra steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. Universitetet i Oslo

barumhistorie.no

Jan Henning Larsen
Professor emeritus ved Arkeologisk seksjon ved Universitetet i Oslo.

Sleiverud
Børskrakk 1929
Arbeidsledighet
"De harde 30-åra"
Tilbake til startsiden for tidslinje
Bygdeborger
Til toppen

 

Burud
Vensås
Hellerud
Kirkeby
Guriby
Guriby
Guriby

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vensås
Vensås
Vensås
Jonsrud