Til toppen

 

 

 

Bærum 1840–1890
Se beskrivelse av denne perioden nedenfor tidslinjen.
Klikk på de røde knappene på tidslinjen for å se beskrivelser av andre perioder.

Ny industri som ble etablert på 1800-tallet. Alle de gamle sagbrukene, jernverkene, kvernene/møllene, kalkovnene, teglverkene og saltkokeri er avmerket på kart nederst på siden Bærum 1537–1840, og er ikke tatt med her! En del av den gamle industrien fortsatte på 1800-tallet.
På kartet nedenfor kan man klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp. For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Guribysaga") for å komme til siden industrien er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").
Bærum 1840–1890
Tilbake til Oversiktskart
over Bærum
Steinalder xxBronsealder
2000 fvt.
10 000 fvt.
E
u
r
o p
a
N
o
r
g
e
Jakt, fiske
og
sanking
,
xxxxxxxJernalder
Romertid

xxFolke-
xxvandringstid

På 1800-tallet økte antallet mennesker i Bærum fra ca. 3000 til ca. 9000. Dette var en raskere økning enn vi har sett tidligere. Først var det i utkant-Bærum befolkningsveksten var størst. Der kunne det fortsatt ryddes en del jord. Senere var det i de sentrale områdene, også kalt "Jernbane-Bærum" at folketallet økte mest.
Vi så under Bærum 1550–1840 at det etter hvert ble innført nye metoder i jordbruket, og dette førte til større avkastning. På andre halvdel av 1800-tallet økte matproduksjonen blant annet fordi landbruksmaskiner kom for fullt. Matvarer ble eksportert og importert, og det var nok å få tak i. Men ikke alle hadde råd til å kjøpe disse varene. Det hang igjen sammen med at ikke alle klarte å skaffe seg arbeid.
Mot slutten av 1800-tallet startet nye industrivirksomheter i Bærum, og dette ga en del arbeidsplasser. Samtidig reiste en del mennesker til Kristiania og Amerika.

Denne perioden, da Norge for alvor gikk fra naturalhusholdning til salgsjordbruk og fra førindustrielt samfunn til industrisamfunn, kalles ofte "det store hamskiftet". Ordet hamskifte er hentet fra dyreriket og betyr at et dyr, for eksempel en slange, river av seg det ytterste hudlaget (hammen) og fremstår som nytt.

Granfos brug
Ringvold teglverk
Guribysaga
Snarøen bruk
Høvik Verk
Sandviken kalkfabrik og teglverk
Sandvikens Blikvarefabrik
Kampebråten Kalkfabrik
Nasjonalisme vokser frem
Kommunisme
i noen land
Vøyen Mølle
Moderne tid

Kartet nedenfor viser en del av setrene i Bærum. Noen var nedlagt allerede tidlig på 1800-tallet. Man kan klikke navnene ("Vensåsseter") for å komme til siden seteren er omtalt (eller en gård der seteren er nevnt). NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på"Tilbake til startsiden").
Skoler i Bærum på 1800-tallet. Man kan klikke på røde knapper for å se bilder. Husk å klikke en gang til for å lukke bildene som dukker opp. For øvrig kan man klikke på selve navnet ("Lommedalen skole") for å komme til siden skolen er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden").
Bjørum sag
Haslumseter
Haugsvollen
Jonsrudkampen
Dæliseter
Barlinddalen
Vensåsseter
Gupu
Gravsvollen
Østernseter
Evje skole
Høvik Verk skole (eldste)
Snarøen Bruk
Bergvang
Middelskolen
Kilder:

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget

Iversen, Helge. (1979). Bærum gjennom tidene

Rik på historie

barumhistorie.no



Løkebergseter

Nordre Hauger (89) var i 1850 en ganske gjennomsnittlig gård i Bærum. Gården var i 1851 på 113 dekar (mål) innmark,
40 dekar havn, 40 dekar hjemmeskog og 1/4 rett til 150 dekar allmenningsskog. De sådde 67 tønner havre, 1 tønne bygg, 3/4 tønne rug og 1/4 tønne hvete, og de satte 68 tønner poteter, Gården kunne fø 2 hester, 6 storfe og 810 sauer.

Av produktene på gården ga poteten mest næring i forhold til åkerstørrelsen, mens havren sikkert tok det største arealet. Antakelig hadde de noe korn å selge, selv om det meste gikk med på gården. De tjente nok en del på potetsalg også, men først og fremst var det høy, melk og kanskje slaktefe som ga kontanter.

På de større gårdene dyrket de mer hvete og rug. Hvete krevde mer gjødsling og grøfting, men ga flere foll og en høyere pris når den ble solgt. Her hadde de kanskje også råd til hestehold.

De aller minste brukene og husmannsplassene dyrket poteter, havre, litt bygg og noe gress. De hadde kanskje en ku og et par sauer.

Ser vi på jordbruket i Bærum som helhet gjennom 1800-tallet, økte produksjonen av både korn og poteter, særlig i første halvdel av århundret. Vi ser da bort fra at britene blokkerte korntilførselen fra Danmark i forbindelse med Napoleonskrigene, og at det på samme tid var dårlig kornhøst. Produksjonen av poteter økte mye på 1800-tallet.
Etter hvert ble det satset mer på fedrift. Husdyrhold kunne gi inntekt i form av penger når melk og kjøtt ble solgt. Kunstig eng til fôr var derfor i ferd med å fortrenge en del av kornarealet. Det var særlig antall storfe som økte. Bæringene drev lite med oppdrett av kalver selv, og på den måten sparte de fôr. Nye kyr skaffet de seg først å fremst gjennom fedriftene som kom til bygda om høsten fra vest og nord. Antall gris og høns økte også, antall hester økte fordi dette var viktige arbeidsdyr, men antall sau gikk ned.
Fra omkring 1850 var det stor satsing på å forbedre kyrenes yteevne. Store eiendomsbesittere satset på nye raser som Telemarksdyr. Den gjennomsnittlige melkeevnen økte fra omkring 1400 liter per år i 1860 til 1650 liter i 1875.

Mindre satsing på korn skyldtes også at kornprisene ble lavere. Mye billig korn ble importert. Bruken av det kornet man fortsatt dyrket, endret seg også. Bygg og havre ble i større utstrekning brukt til andre formål enn menneskeføde, blant annet til dyrefôr.

Noe av det viktigste som skjedde i landbruket på andre halvdel av 1800-tallet var at maskinene gjorde sitt inntog. Det var først og fremst slåmaskiner, men også treskemaskiner (treskeverk), radsåmaskiner og korntørkemaskiner. Med to hester foran en slåmaskin kunne de på Øvre Voll i 1855 skjære to mål på en halv time. Men maskinene var dyre. Selskapet for Norges Vel ga tidlig lån til landboforeningen som kjøpte en slåmaskin som så sirkulerte på gårdene mot en passende avgift. I 1890 fantes det 169 slåmaskiner i Bærum. Bærum lå på dette området langt fremme blant morske bygder.

På 1800-tallet var bondesamfunnet kommet langt på vei inn i en pengeøkonomi. Vi ville nok funnet folk fra den omtalte gjennomsnittsgården Nordre Hauger på veiene i Bærum mange ganger i løpet av året, på vei til Sandvika eller Kristiania med melk eller høy, eller kanskje med et lass ved de skulle selge. Bærum var en viktig melkeleverandør for Kristiania, Ikke bare ble melk fraktet med bøndene til byen, men etter hvert også med jernbanen. Det ble solgt mye høy til byen på grunn av det store hesteholdet her. Bonden reiste neppe hjem fra hovedstaden med tom kjerre. Gjødsel var en viktig eksportvare for byen til bygdene omkring. En del matvarer, klær og redskaper ble også skaffet fra byen.

Siste halvdel av 1800-tallet er blitt kalt en krisetid for landbruket. Selve krisen var utløst av et internasjonalt krakk i 1857. En sterk innstramming i lånemarkedet fulgte, sammen med et prisfall på jordbruksprodukter. Som vi har sett falt kornprisene. Krisen ble forsterket av at korn- og høyavlingene en del år var dårlige, og tørråte ødela potetavlingene.
Dessuten ble det vanskeligere og dyrere å få tak i arbeidskraft til landbruket. Årsakene til dette er mange. Mangel på levebrød kan ha fristet noen til å flytte ut av bygda, kanskje til Kristiania eller Amerika. Noen bæringer tok seg også jobb i industrien som etter hvert vokste frem.
I 1854 ble loven om eiendomsløses plikt til å ta fast tjeneste på gårdene opphevet. Før dette hadde tallet på tjenestefolk, som stort sett var unge mennesker mellom 15 og 30 år, økt. Mulighetene til inntekter utenfor jordbruket og utsikten til bedre lønn som løsarbeidere/dagarbeidere gjorde nå at det gamle nære forholdet som husmenn og tjenere hadde hatt til gårdeieren begynte å gå i oppløsning. Vi fikk en overgang fra fast arbeidskraft bestående av jordbrukshusmenn og tjenestefolk til løs arbeidskraft som husmenn uten jord og løsarbeidere.

De fleste gårder hadde egen skog. Den ga byggematerialer, brensel og materialer til gjerder. Det gikk med mye skog til å gjerde inn jorder, enger og veier. Men en del gårder hadde ikke nok skog og måtte gjøre avtaler med andre.
Baron Wedel-Jarlsberg på Bærums Verk eide over 50 000 dekar (mål) skog, ca. 40% av det som fantes i bygda.
De som hadde mye skog, kunne tjene en del ved å selge "Brænde og Baghun", "Planker, Bord, Lægter og Stav" og en del tømmer til byen. Lommedøler leverte for eksempel dragere til domkirken på 1860- og 1870-tallet. Produksjonen av trekull til jernverkene foregikk til jernverkene ble lagt ned (Fossum i 1858 og Bærums Verk i 1874). Noe trekull var det fortsatt behov for til kalkovner, til smier og til industri i byen.

Det foregikk fortsatt deling av gårder, men gårder, eller deler av gårder ble også slått sammen under én eier. Etter 1840 var det særlig folk utenfra som samlet jordeiendommer i Bærum. Et eksempel er Erling Østby som kom fra Ringerike og eide Dalbo, deler av Skotta, Nordhaug og Gjettum. Andre eiendomssamlinger var eid av pengesterke byfolk. Eksempler er engelskmennene Frederick Field og Alfred Sharpe som eide Store Stabekk, Østre Stabekk og Holtet.

Barna på en gård måtte tidlig ut i arbeid, men giftealderen var likevel ganske høy. De fleste ventet med å gifte seg til de var mellom 25 og 30 år gamle. Man skulle ikke gifte seg før man hadde et utkomme i sikte. Bryllup skjedde mest i vinterhalvåret av hensyn til landbrukets årsrytme, men ble mer spredt utover året mot slutten av århundret.
Nattfrieri var ganske vanlig, og omkring halvparten av brudene var gravide. Få barn, 6-8%, ble født utenfor ekteskap, godt under landsgjennomsnittet.

Det var mye sosial kontakt mellom gårdene. Et gårdsbruk hadde ofte en krets av andre gårder som måtte bes ved selskapelige anledninger, såkalte belag. Gården i Lommedalen hadde som belag, Skollerud, Hellerud og Burud. Men først og fremst ble slekten bedt i selskaper. Farmoren til Eigil Bø (forfatter av boka Gammalt frå Lommedæl'n) hadde søskenbarn på 16 bærumsgårder.

 


Figuren nedenfor viser gårder og matrikkelnumre i Bærum 1838. Antallet gårder og nummereringen var omtrent den samme på 1980-tallet som den var i 1838. Små justeringer ble foretatt ved matrikuleringer i 1888 og 1903. En del av Billingstad (nr. 119 Reverud) ble overført fra Asker til Bærum i 1943.
Istedenfor matrikkelnummer snakker vi i dag om gårdsnummer. Når disse blir delt opp fikk man tidligere løpenummer, i dag bruksnummer. Eiendomsforholdene i skogen er forholdsvis kompliserte og er ikke vist på kartet. Kilde: Kart fra Bærums oppmålingsvesen. Den stiplede linjen (korte og lange streker) viser skillet mellom Østre Bærum og Vestre Bærum.
Kartet er hentet fra Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget
Den stiplede linjen viser skillet mellom Østre Bærum og Vestre Bærum.
Gården Sandviksbukta
(Sandviksgrundene) er kalt Sandvika (7) på kartet

Husmannsvesenet
Husmannsvesenet er nærmere omtalt under Bærum 1537–1840

Antallet husmannsplasser gikk drastisk ned i løpet av siste del av 1800-tallet. Tallet på husmenn med jord sank fra 133 til 55 fra 1865 til 1890. Plassene i utkant-Bærum kunne vanskelig holde på folk når utveier som Kristiania, Amerika og nye industrinæringer lokket. Men andre faktorer var kanskje like viktige. Jordbruket gjennomgikk krise og omlegning, og kullkjøring hadde opphørt. Den tiltagende mekaniseringen av jordbruket gjorde at bøndene ønsket større sammenhengende jorder å arbeide på. Treskemaskinene tok deler av vinterarbeidet fra husmennene. Arbeidslønningene steg mange steder, men husmannslønna sakket etter.

Noen husmannsplasser ble utskilt som selvstendige bruk. Enda flere var de plassene som gikk tilbake til gården eller rett og slett ble forlatt. Det siste gjaldt først og fremst utmarksplassene.

Men jordbruket trengte fremdeles arbeidskraft. Som vi har sett ble løsarbeidere utveien, særlig etter 1854 da loven om plikt de eiendomsløse hadde til å ta fast tjeneste på gårdene, ble opphevet.

Setring
Setring er nærmere omtalt under Bærum 1537–1840

I Bærum har det vært mellom 30 og 40 setre.
På slutten av 1800-tallet ble det stadig mindre setring. Men på Stovivollen var det seterdrift til 1935 og på Vensåsseter var det slutt først omkring 1960. Noen setre, blant annet Gotland og Burås ble plasser med fastboende før de ble nedlagt.

Seterdriften ble lite lønnsom for det markedsorienterte jordbruket som utviklet seg. Det var for langt til byen til at melken kunne leveres på dagen. Tapet av gjødsel ved å ha kyr gående på skogen istedenfor på jordene, betydde en del. Etter hvert ble det også vanskelig å skaffe arbeidsfolk som kunne være lang tid på setra. Dyra var på setra fra omkring 10. juni til Mikkelsmess (29. september). Gårdene forsøkte å spare utgifter ved at kyr fra flere gårder var sammen på en seter.

En del av setrene som fantes på 1800-tallet er vist på kartet nedenfor.

Organiseringen og styring av samfunnet
Se også omtalen av organisering og styring av samfunnet under Bærum 1537–1840

Bærum blir en kommune. Litt om Østre og Vestre Bærum.
Da Formannskapslovene ble innført i 1837, ble de gamle tinglagene erstattet av formannskapsdistrikter. Ett av disse distriktene var Bærum. I hvert distrikt ble det innført folkevalgte formannskap og representantskap. Representantskapet endret navn først til herredsstyre og så til kommunestyre. Matrikkelloven fra 1853 endret benevnelsen formannskapsdistrikt til herreder, senere kommuner. Vi fikk Bærum herred, senere Bærum kommune. Etter 1896 ble ikke formannskapet valgt direkte, men ble valgt av representantskapet (kommunestyret) blant dets medlemmer.
I tekstene som følger brukes konsekvent kommune og kommunestyre, ikke herred og herredsstyre (representantskap).

For å forstå hvorfor Bærum kommune ble det området det ble, og ikke ble en del av Asker kommune, må vi se litt på den historiske inndelingen av området. Helt frem til 1894, altså lenge etter at Bærum var blitt en egen kommune, var Asker og Bærum ett prestegjeld/sogn. Asker kirke var hovedkirke og Tanum kirke og Haslum kirke annekskirker. Først i 1894 ble Asker og Bærum prestegjeld delt i Asker, Vestre Bærum og Østre Bærum prestegjeld. Prestegjeld var tidligere et geografisk, administrativt område i Den norske kirke. Prestegjeldet var historisk den grunnleggende forvaltningsenheten i Norge også i verdslig forstand. Det var derfor ikke opplagt at vi fikk en egen kommune som heter Bærum. Men det nye formannskapsdistriktet (kommunen) som ble opprettet i 1837 ble basert på tinglaget istedenfor på prestegjeldet. Det området som ble Bærum kommune hadde hatt sitt eget ting fra gammelt av, og dette ble avgjørende.

Selv om vi fikk én kommune, var Bærum likevel lenge delt i en vestlig og en østlig del. Vestre Bærum og Østre Bærum valgte representanter hver for seg til felles formannskap og kommunestyre, og dette var en kilde til mange motsetninger. Todelingen av Bærum i en vestre og en østre del hadde lange røtter tilbake i tiden. Bærum var på mange måter to bygder; noen ville si tre, og ta Lommedalen med som en egen bygd. Se grense for Østre og Vestre Bærum på kartet øverst på denne siden.

Innføringen av Formannskapsloven i 1837 markerte overgangen til det som ofte kalles moderne tid. Embetsmannsveldet ble redusert, og folkestyret begynte så smått å vokse frem. Men selv om formannskapsloven foreskrev direkte valg, var det ikke folkestyre i vår oppfatning av ordet. Stemmeretten var meget begrenset og avhengig av hvorvidt man hadde eiendom. Frem til 1880-tallet var det neppe mer enn ca. ti prosent av den voksne befolkning i Bærum som hadde stemmerett, og det var svært få som brukte den. Før 1880-tallet ble det ved valgene i Bærum ofte avgitt færre stemmer enn det antall representanter som skulle velges! Det var ingen valgkamp, og interessen for valgene var minimal. Prinsipielle politiske skillelinjer fantes ikke. Grunnholdningen hos de folkevalgte var konservativ; de tilhørte stort sett samme sosiale gruppe, de toneangivende bønder og jordeiere. Arbeidere og husmenn hadde ikke stemmerett, og vi møter dem ikke i kommunal sammenheng før mange år senere. Politiske foreninger dukket ikke opp før på 1880-tallet. Høyre- og Venstre-foreningene ble dannet først. Frem mot århundreskiftet var Høyre og Venstre temmelig jevnbyrdige, men Høyre dominerte i Østre Bærum. I 1885 ble bygdas første sosialdemokratiske arbeiderforening stiftet. I 1902 ble det dannet arbeiderpartilag i Østre og vestre Bærum. Først fra 1904 kom Arbeiderpartiet med i kommunestyret, og klare skillelinjer kom frem i debattene.

Den nye styringen av kommunen innebar blant annet at en mengde kommisjoner og komiteer tok seg av kommunale saker. Formannskapet og kommunestyre hadde ansvaret for, eller innflytelse på, utnevnelse av fattig-, skole-, sunnhets-, lignings- og forlikskommissærer, branntakstasjonsmenn, veirodemestre og kornmagasinbestyrere.

Sandvika ble på mange måter et naturlig sentrum i Bærum. Her hadde tingsamlingene som regel funnet sted, og de hadde en god havn. Her kom derfor kommunestyret oftest til å ha sine møter.
Etter at formannskapsloven ble vedtatt i 1837, leide Bærum lenge lokaler til sine politiske møter flere steder. De holdt en periode til på Fornebo hovedgård og på Bærums Verk. På slutten av 1860-tallet hadde de lokaler i Wallegården, og fra 1873 i Ringigården i Sandvika. Kommuneadministrasjonen skal også ha holdt til i Randersgården. I 1899 ble Kommunelokalet i Løkkeåsveien 2 bygget og tatt i bruk til administrasjon og politiske møter. Bygningen ble oppført i dragestil etter tegninger av slottsarkitekt Hjalmar Welhaven. Bygget hadde kommunestyresal, formannskapssal og kontorer i første etasje, mens det var leiligheter i andre og tredje etasje. Først i 1927 ble administrasjonen og den politiske virksomheten flyttet til det nye Rådhuset.

Ytterst få bæringer hadde daglig kontakt med det offentlige på 1800-tallet, og de slapp å stadig måtte orientere seg om administrative inndelinger. Når det gjaldt kirkegangen, måtte man imidlertid forholde seg til om man hørte til Tanum kirke eller Haslum kirke.

Lensmannen
Bygdas lensmann var symbolet på øvrigheten. Han utførte en rekke oppgaver i lokalsamfunnet som representant for amtmann, fogd eller sorenskriver (se under Bærum 1537–1840). Alle kjente lensmannen. Folk møtte ham ved auksjoner, branntakstforretninger eller skifteregistreringer. Han krevde inn skatter, avgifter og mulkter og var bygdas politi. Men han var ikke bare storsamfunnets representant. Utover på 1800-tallet utførte lensmannen stadig flere oppgaver på vegne av og i samarbeid med kommunestyret. Det gjaldt for eksempel innkreving av penger til forskjellige kommunale kasser. kommunestyret satte veiarbeid ut på anbud, og lot lensmannen administrere dette. Han hadde også tilsyn med veivedlikeholdet gjennom de lokale rodemestre. Videre var det lensmannen og presten som forsynte sentraladministrasjonen i Kristiania med opplysninger om rettslige, økonomiske og sosiale forhold i Bærum.
Det var en milepel i det kommunale selvstyret da kommunestyret i 1884 fikk det avgjørende ord i ansettelse av lensmann.

 

Sosiale skiller
Vi har sett at det fantes store økonomiske og sosiale forskjeller i Bærum. På denne tiden ble slike forskjeller sett på som en del av naturens eller Guds orden. Forklaringene falt ofte tilbake på individuell moral: Friske folk som virkelig ønsket å arbeide, ville klare seg.

Blant dem som disponerte jord, spilte størrelsen på eiendommen en rolle for deres sosiale stilling. De riktig store ble kalt proprietærer, et uttrykk som også antydet noe annet enn størrelse på eiendommene: Proprietærene var gjerne fremmede folk, ofte menn fra byene, med yrkestittel eller utdannelse som det luktet alt annet enn mold av. Det var velutdannede menn som Herman Brodtkorb på Kjørbo og Hans A. Larsen på Store Stabekk. Men den aller høyeste posisjon i bygda hadde herren til Bærums Verk. Han eide ikke bare jernverkene, men fosser, sager og møller, samt store deler av bygdas skog og dyrket mark. Baron Harald Wedel-Jarlsberg var seg bevisst sin stilling som bygdas fremste mann. Adelskapet var opphevet i Norge i 1821, men baronen var født tidligere og hadde rett til å smykke seg med tittelen. Bygdas folk brukte heller ingen annen betegnelse på ham.
Yrket var i høyeste grad også med på å bestemme sosial posisjon. En velansett smed stod over en jordbruksarbeider, selv om begge også var husmenn.
Etter hvert ble folks inntekt en viktig målestokk.

Titler var viktige for å markere forskjell. For mennene var en yrkesbetegnelse i regelen nok. Vi kjenner titler som baron, høyesterettsassessor, offiser, embetsmann og statsråd. Kvinnene ble plassert i forhold til ektemenn eller fedre. De ugifte kvinnene kunne være en pike fra "almuen", en jomfru fra "middelstanden" og en frøken fra "de kondisjonerte". Etter bryllupet ble de kone, madam og frue.

Da jernbanen kom til Sandvika 1872, ble jernbanesporet nærmest en sosial markeringslinje. På nordsiden slo arbeidsfolk, håndverkere og småhandlere seg ned. De mer velhavende innbyggere på stedet tok arealene på den andre siden. Der var tomtene større, med strandrett og mulighet for å ha båt og å sette opp badehus.

Bærums formannskap besluttet i 1848 å beholde den gamle ordning for begravelsesplasser ved Haslum kirke. Den gikk ut på at gårdsfolk skulle begraves ved gårdenes faste plasser øst, syd og vest for kirken, mens husmenn, tjenere og fattiglemmer ble lagt mer spredt på nordsiden.

Mange arbeidere og fattigfolk hadde lav status i samfunnet. De bodde tett i kalde hus, kostholdet var lite variert og hygienen var dårlig. Disse ble oftere rammet av sykdom. De fleste av de som døde av kolera i 1843 bodde i slumlignende bebyggelse i Sandvika, omkring Bærums Verk eller andre tettbebyggelser.

 

Kirken
Vi har sett at helt frem til 1894, etter at Bærum var blitt et eget kommune, var Asker og Bærum ett prestegjeld/sogn. Asker kirke var hovedkirke og Tanum kirke og Haslum kirke annekskirker. Bryn kirke ble innviet i 1861 og lå under Asker prestegjeld frem til 1894. I 1894 ble Asker og Bærum prestegjeld delt i Asker, Vestre Bærum og Østre Bærum prestegjeld.

I 1853 Kjøpte Bærum kommune Tanum kirke og Haslum kirke fra Harald Wedel-Jarlsberg. Slikt eierskifte var på den tiden vanlig i norske kommuner der kirkene var privateide. De to kirkene var i 1723 blitt solgt til private, og var eid av Bernt Anker, så av broren Peder Anker og til slutt av Harald Wedel-Jarlsberg.
Det ble i forbindelse med overtakelsen gjort store reparasjonsarbeider på de to kirkene. Men kirkene var små, i Tanum kirke var det bare plass til 300. Dette var en av grunnene til Bryn kirke ble bygget. I Østre Bærum kom det på 1870-tallet ønske om å bygge ny kirke på Høvik. Det var knyttet mye diskusjon til etableringen av denne kirken, og Høvik kirke ble først innviet i 1898.

På slutten av 1800-tallet sank tallet på folk som gikk til alters i kirkene. I 1910 gikk under 10% av menighetens voksne til alters. I Østre Bærum var andelen enda lavere. En grunn til den lave oppslutningen om kirken her var nok nærheten til hovedstaden.
Alle mennesker skulle døpes, konfirmeres og ha kirkelig begravelse. De fleste hadde også kirkelig vielse. Presten sørget for disse kirkelige handlingene. Han skrev også ut attester når folk skulle flytte ut av prestegjeldet og mottok papirer fra de som flyttet inn. Presten hadde mange oppgaver i tillegg til å være forkynner.

Som talsmann for moral og nestekjærlighet var det naturlig at presten sto i spissen for fattigvesen og skolevesen. Han var selvskreven formann i fattigkommisjonen og skolekommisjonen. Men han hadde fra gammelt av hatt bygdefolk som medhjelpere, og fra 1837 kom folkevalgte representanter, via kommunestyret, inn ved hans side.

Skolen
Skolevesenet var lite enhetlig i Bærum på 1800-tallet. En revidert plan fra 1813 fastslo at Jernverkene Bærums Verk og Fossum jernverk skulle ha egne faste skoler, og det skulle være fire omgangsskoler for bygdas 350 skolepliktige barn. Noen av gårdene i Tanumområdet kunne sende barna på øvelsesskolen til Asker seminar.
Skolen på Bærums Verk ble regnet for en mønsterskole i første halvdel av århundret. Omgangsskolen ble derimot ikke prioritert høyt, og det var vanskelig å få kvalifiserte lærere. For de fleste barna i Bærum ble det bare om lag 14 dagers skolegang årlig.

"Loven om Almueskolen paa Landet", fra 1860, fastskoleloven, bestemte at skolen skulle holdes i et eget bygg. Først i 1866 ble det rapportert at fastskolevesenet var gjennomført i Bærum. Da stod det skolestuer på Evje, Haug, Lysaker, Økri og i Lommedalen. Med unntak av en skole på Bjørum som kom i 1880, tok så kommunen pause i byggingen av skoler. Industribedriftene Høvik Verk og Snarøens Bruk opprettet etter loven egne skoler, så på 1880-tallet hadde bygda i alt 11 folkeskoler.

Det foregikk stadig deling av gamle skolekretser og nye ble opprettet. Skui skole kom i 1895, Stor elevtilstrømning til Lysaker skole bidro til at Høvik skole ble etablert i 1897, og Egne Hjem-utbyggingen på Nadderud bidro til opprettelsen av Stabekk skole i 1906.

På 1800-tallet kom, i tillegg til arbeid med religiøs litteratur, lesing og skriving, også praktiske fag inn i skolen. I 1864 vedtok skolekommisjonen å starte en håndarbeidsskole for jenter i Sandvika. Senere ble det flere husflidskurs i Sandvika og enkelte andre kretser. I 1890 startet skolestyret skomakerkurs i noen av skolekretsene. I 1907 overtok skolene sløydundervisningen, som sogneselskapet tidligere hadde startet. I 1907 ble håndarbeid tatt inn som fag i de kommunale skolenene. Samme år ble det også avsatt penger til innredning av skolekjøkken på Lysaker skole, Stabekk skole og Høvik skole.

Den videregående undervisning ble ivaretatt av aftenskolene som kom i drift fra 1876. Undervisningen var åpen for konfirmert ungdom, og bygget videre på fagene fra folkeskolen. Skoleopplegget var ikke fast og regelmessig, men det hadde likevel sin betydning for utdannelsesnivået. Aftenskolene var i drift fram til omkring første verdenskrig (1914).

Bærum private middelskole, eller Sandvika kommunale høiere almenskole som den offisielt het fra 1923, ble etablert i 1888 på Valler. Elevtallet økte raskt, og skolen ble i 1890 flyttet midlertidig til Hansengården, et forretningslokale i Sandvika som lå der Randersgården kom senere. Kommunen overtok skolen. I 1896 sto en ny skolebygning klar i Sandvika, omtrent der Rådmannsgården, tidligere Kreditkassegården, lå.

Skolene som fantes på 1800-tallet er vist på kartet nedenfor.

 

Fattigvesenet.
Fattigkasse og legdordning, som er omtalt under Bærum 1537–1840,
ble etter hvert avviklet. Omkring 1850 var det 60 på legd, og etter 1897 var ingen på legd i Bærum.

Utover 1800-tallet økte fattigdomproblemene. De fattige var i alle aldre. Det var mange barn som ikke hadde forsørgere, ungjenter som var kommet i "uløkka", gamle husmenn som jo ikke så lett fikk kåravtaler, enker som ikke klarte seg økonomisk med de dårlige lønningene kvinner fikk, løsarbeidere som økte i antall og fysisk og psykisk utviklingshemmede.

I 1863 ble fattigomsorgen lagt under kommunestyret, og fem år senere ble det opprettet en fattigforstanderstilling. Men det viktigste var at man ikke lenger betraktet fattigdom som en forbrytelse, selv om mange fortsatt mente at fattigdom var selvforskyldt.

I 1878 ble det opprettet en fattiggård på Dønski, og dette bidro til at legdordningen falt bort.
Fattiggårder skulle virke avskrekkende ved at fattigvesenet kunne bortvise den arbeidsføre fattige, dersom han ikke ville finne seg i å arbeide. De fattige skulle arbeide på gården til ”fastsatte Tider efter deres Kræfter og Anlæg”. De kunne ikke forlate anstalten uten lov, og ble straffet med ris eller isolasjon for dovenskap, ulydighet, uhøflighet eller andre brudd på husets regler.

Fattiggården på Dønski kunne ta imot 30 fattiglemmer. Flesteparten av beboerne var gamle og syke og egnet seg dårlig som gårdsarbeidere.

I 1898 ble fattiggården omgjort til pleiehjem, og ble senere et pleie og sykehjem for eldre.

Organisert helsevesen var det ellers lite av på 1800-tallet.

Handel.
Etter gammelt næringssyn og lovgivning var handel forbeholdt byborgere, men disse kunne også ha utsalg i landdistriktene. Midt på 1800-tallet hadde ikke Bærum noen landhandel, bortsett fra det en handelsbod
som Bærums Verk hadde hatt i en del år.

I 1842 falt kravet om borgerskap bort, men kongelig landhandlerbevilling var nødvendig.
Da det ble søkt om utsalg av fødemidler ute i Bærumsbygda, uttalte de folkevalgte: "Udsalg i selve Bygden af alle Sager Fødemidler hvortil kan henregnes Kolonialvarer, Fedevarer, Korn osv. kan muligens give Anledning til Sammenkomster, der vilde dels forhindre Gaardbrugerne fra deres vigtigere Sysler, dels give Adgang til hyppigere Nydelse af Fødemidler som til Exempel 'Kaffe', naar disse kunde erholdes til hver Tid paa Dagen".

Handelsloven av 1866 løsnet på restriksjonene. Nå trengtes bare tillatelse fra fogden for å opprette landhandel. I 1874 ble nesten alle restriksjoner fjernet, bare registreringsplikt og krav om handelsbrev sto igjen. Nå var slusene åpnet for lokalhandelen i Bærum, og det var omtrent 15 landhandlere i bygda i 1880. Omtrent 50 landhandlere prøvde seg i årene mellom 1874 og 1890, men to tredjedeler av disse ga opp etter få år.

 

 

Sjenkerett og alkoholsalg
Dette temaet er grundigere omtalt under Skjenkerett og alkoholsalg i Bærum


i 1757 ble det av forskjellige grunner satt forbud mot å brenne brennevin på landet i Norge. Senere gjorde en mer liberal politikk seg gjeldende. Etter at Norge i 1814 fikk sin selvstendighet, kunne alle (etter en lov fra 1816) fritt brenne sitt eget brennevin. Med denne friheten fulgte imidlertid et høyt forbruk av alkohol og mye sosial ulykke.
Drikkeondet ble sett på som en del av fattigdomsproblemet. Det var for eksempel fattigloven av 1845 som bestemte at utsalg og skjenking av brennevin bare måtte foregå på gjestgiverier og til reisende. På midten av 1850-tallet ble også denne retten inndratt. I Bærum var inntil da brennevin offisielt bare å få tak i på tre skysstasjoner. Disse lå i Sandvika, på Jonsrud og på Stabekk. Ulovlige vertshus fortsatte likevel å eksistere.

Etter lov av 1869 ble salg av vin og øl ved Kommunestyrebeslutning i 1870 gjort til en bevillingssak for bygda. kommunestyret var raust til å begynne med. Lensmannen klaget i et brev til formannskapet i september over at hele ni personer hadde fått utskjenkningsrett i Sandvika. Folk gikk fra utsalg til utsalg, hevdet lensmann Helmer, og resultatet var fyll, slagsmål og allmenn uorden. Han mente at to eller tre salgssteder måtte være nok, og formannskapet strammet tøylene noe. Resultatet var at lensmannen utover i 1870-årene hadde hendene fulle med å anmelde folk for ulovlig salg og utskjenkning av både øl og sterkere saker.

Loven av 1869 fastsatte tørrlegging mellom klokken 22 dagen før søn- og helligdag og klokken 13 på søn- og helligdag. I 1875 ble perioden utvidet, og de tilsvarende klokkeslett ble fra 21 til 17. Etter lov av 1884 måtte de tørste vente til klokken åtte første hverdag.
Mye av alkoholforbruket i Bærum skyldtes at folk fra byen tok utflukter til Bærum, særlig til Sandvika.



Gamle og nye næringsveier
Figuren nedenfor viser at forholdet mellom de ulike næringsveien i Bærum endret seg mye på 1800-tallet. Etter hvert var ikke jordbruket dominerende. Håndverk, industri og tjenesteyting kom for fullt.

 

Industri og håndverk var gamle næringer i Bærum. Se Bærum 1537–1840

Håndverkerne var smeder, skomakere, skreddere, tømmermenn, hjulmakere, snekkere, salmakere, dreiere, garvere, bøkkere (laget tønner), gjørtlere (arbeidet med messing) og pottemakere.

På 1800-tallet reiste mange håndverkere fortsatt rundt fra gård til gård og tilbød sine tjenester, men mange fikk også egne verksteder.
Hvis vi utelater jernverkene, ser vi at antall håndverkere økte fra 34 i 1801 til nesten 300 i 1890.
Etter 1839 fikk bygdehåndverkere lov å arbeide for kunder i byen. Noen var da bekymret for at håndverksnæringene og andre næringer knyttet til handel og transport kunne ta overhånd til fortrengsel for jordbruket i Bærum.

Industri med lange tradisjoner var sagbrukene, kalkovnene, kverner/møller, teglverkene og jernverkene. På 1800-tallet utviklet disse gamle industriene seg videre.

Sagbrukene
Gamle reguleringsordninger hadde ført til at storparten av sagbruksnæringen ble samlet på noen få hender; sagbruk var blitt borgernes næring. Sagbruksnæringen ble ikke helt fri igjen før i 1860.
Vi fikk etter hvert en del store sagbruk i Bærum. Snarøens Bruk ble etablert i 1867 av Valentin Fürst. I 1888 samlet Wedel Jarlsberg sine sager langs Lysakerelven på Fossum. Sagbruk lengre ned i Sørkedalselven ble da nedlagt. Guribysaga ble grunnlagt i 1856 av brødrene Rytterager fra Ringerike. Mange andre mindre sager (Muserud, Vøyen, Jonsrud, Bjørum, Jar og Lysaker) var i drift på 1870- og 1880-tallet.
Oppgangssagene ble avløst av sirkelsager på 1800-tallet. Omkring år 1900-tallet kom elektrisiteten, og flere sagbruk fikk montert elektromotorer som drev sirkelsagene. Sagene var ikke lenger avhengig av fossefall og flom.
Se også Sagbruksnæringen i Bærum

Kalkovnene
Vi har sett at svært mange gårder i Bærum hadde enkle bondekalkovner. Kalkbrenning ble etter hvert en storindustri. Fra 1870-tallet anla Donato Brambani tre fabrikkovner i Asker og Bærum. Det var Kampebråten Kalkfabrik og
Sandviken Kalkfabrik og teglverk
i Bærum og Brønnøya Kalkfabrik i Asker. Dette var ovner med en annen konstruksjon enn bondekalkovnene. Hver ovn kunne levere 25 tonn kalk pr. dag. Dette ble slutten på en 700 år lang epoke med bondekalkovner.
Se også Mer om kalkbrenning

Kverner og møller
Det som startet som mindre kverner ved naturlige vannfall, ble mange steder erstattet av store møller. Eksempler er
Grini Mølle
, Lysaker mølle, Bærums Verks mølle, Vøyen mølle og møllene ved Jar.

Teglverk
Teglverkene på Grini og Vøyen fortsatte sin drift på 1800-tallet. Hovedproduktene var murstein og takstein. Etter hvert som det moderne landbruket utviklet seg, ble drensrør av tegl også et viktig produkt.
Ringvold teglverk sto ferdig i 1899. Dette var Bærums eneste moderne teglverk. Teglverket på Ringvold hadde en ny type ovn som var mer effektiv en de gamle. Donato Brambani startet Bjørnegaard teglverk i 1873, men dette ble nedlagt etter få år.

Jernverkene
I Harald Wedel Jarlsbergs tid, nærmere bestemt 22. mai 1874, ble masovnen på Bærums Verk "blåst ned" for siste gang. Jernproduksjonen på Fossum jernverk ble slutt i 1858. En viktig grunn til dette var at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder.
Flere forhold gjorde det vanskeligere for Bærums Verk å klare seg økonomisk utover 1800-tallet. Da Napoleonskrigene var over, og Norge ikke lenger var en del av Danmark, var det ikke så lett å eksportere jern til Danmark. Det ble slutt på tollfrihet på salget. Derimot ble det fritt frem for svenskene å selge sitt jern tollfritt til Norge, og svensk jern kunne konkurrere med det norske. Etter hvert ble det også mer lønnsomt å lage trelast av skogen enn å lage trekull til jernproduksjon.

Etter at masovnen på Bærums Verk stanset, ble driften her lagt om til å bare være jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Det ble benyttet utenlandsk jern og skrapjern som råstoff. Det mekaniske verkstedet drev videre bearbeiding av produkter fra støperiet. 

Bærum blir en industribygd
Fra midt på 1800-tallet merket mange bæringer at det ble vanskelig å finne utkomme. En løsning var da å reise ut av bygda til Kristiania eller til Amerika. Men innenfor bygda ble det også nye muligheter fordi nye arbeidsplasser ble etablert. Det var ny industri som hindret at folketallet i Bærum gikk nedover slik det gjorde i mange andre østlandsbygder. I Østre Bærum økte folketallet mest. En del innfødte bæringer fikk arbeid i industrien, men mange arbeidere kom også utenfra.

Det var flere faktorer som bidro til at industrien ble etablert, og som bestemte hvor industrien ble etablert. Det var kraftkildene (vannfall, damp, ved og trekull), råvarer (trevirke, kalkstein, leire og blikk), markeder (byen og andre land), arbeidere (fra hele Østlandet) og gründere (blant andre M. C Tobiesen som startet Granfos Brug, Valentin Fürst som startet Snarøen bruk og Donato Brambani som startet flere bedrifter).

Kraftkildene
Vannkraften var den viktigste kraftkilden for de gamle kvernene/møllene og sagene. Den eldste måten å utnytte vannkraften på var å la vannet treffe et skovlhjul, som da roterte slik at kraft kunne overføres til kvernsteiner eller til et sagblad i en oppgangssag eller sirkelsag. Etter hvert begynte man å bruke turbiner. Turbiner har også en slags skovlhjul, men er annerledes og mer kompakt bygget, slik at de kan utnytte vannstrømmen mer effektivt.
Kraftproduksjon med vann har alltid hatt en ulempe, nemlig at den varierte gjennom året. Mange sager og kverner kunne bare drives når det var stor vannføring, vanligvis om våren og høsten. Det var mange såkalte flomsager og flomkverner.
De fleste bedrifter i Bærum ble drevet med vannkraft, men de to største, Høvik Verk og Snarøen bruk ble drevet med damp. Granfos Brug, enkelte mindre sagbruk og Sandvikens Blikvarefabrik tok også i bruk damp som kraftkilde.
For å lage damp måtte man brenne tre eller kull for å få varmet opp vann.
Kull ble benyttet i de nyeste ovnene ved Sandviken Kalkfabrik og teglverk, ved Kampebråten Kalkfabrik og ved Ringvold teglverk.

Marked og transport
Kristiania var det viktigste mål for varer som ble produsert i Bærum. Byen tok blant annet imot kalk fra hele Bærum, mel fra Lysaker mølle og Grini Mølle, murstein og takstein fra Grini teglverk og planker fra Fossum Bruk.
Men alt som ble laget ved Granfoss Brug gikk til utlandet, det samme gjaldt produktene fra Snarøens Bruk.
Sagbrukene tok imot tømmer som var fløtet ned elvene. Men Granfoss Brug fikk tilkjørt tømmeret sitt med tog.
Snarøens Bruk
hentet råvarene på en litt kronglete måte. Tømmeret kom med jernbane til Kristiania, delvis fra Sverige, og ble slept med brukets egne båter ut til Snarøya.
Frakt av både råvarer og produkter forgikk også i stor grad sjøveien, og etter 1872 ble jernbanen viktig.

Arbeiderne
Det var neppe noe problem å skaffe arbeidskraft for dem som ønsket å starte en industribedrift. Hele østlandsområdet var nærmest blitt ett arbeidsmarked på denne tiden. Mange av glassverkarbeiderne på Høvik Verk kom fra Hadeland og Biri, men også fra Sverige, Tyskland og Østerrike.
I 1875 var bare 165 av 486 industriarbeidere, altså 1/3, innfødte. Innfødte fra Bærum var ansatt særlig i de mindre bedriftene, i eldre bedrifter og ved jernverkene.

Gammelt og nytt, likheter og forskjeller
Den nye industrien hadde mange likhetstrekk med de gamle jernverkene: Bedriftene var sosialt nokså isolere fra resten av bygda. Høvik Verk og Snarøens Bruk hadde egne skoler. Flere av bedriftene drev eget jordbruk og hadde handelsmann, bakeri og mølle. Arbeiderne bodde som regel ved selve bruket, selv om unntak fantes. Men Jernverket skilte seg fra den nye industrien på et viktig område: Produktene fra Granfoss, Snarøya, Høvik og Sandvika forsvant ut av bygda, mens
Bærums Verk
, iallfall fra 1830-tallet, hadde forsynt mange bønder i bygda med blant annet landbruksredskaper. Verket hadde gitt arbeid til store deler av Bærums befolkning gjennom skogsarbeid og kjøring av kull, malm og jernvarer. De nye bedriftene hadde ikke den samme kontaktflaten mot bygda. Det ble opprettet mange nye arbeidsplasser, men størstedelen av arbeiderne, særlig de faste, kom utenfra.
Industrien var ikke en utvei for så mange innfødte bæringer, men kanskje for bygda som helhet, som fortsatte å vokse i folketall. Industrien ga selvsagt betydelige økonomiske ringvirkninger. Bedriftene og arbeiderne betalte skatt, og industriarbeiderne hadde behov for en del tjenester som transport, håndverk, varehandel, underholdning og som fabrikkene ikke kunne gi. Ølutsalg og skjenkesteder tjente godt på at industrien kom til bygda. Men med en ny befolkning i bygda kunne det også bli klasse- og kulturkonflikter.

 



 


Arbeiderbevegelsen
Arbeiderbevegelsen ble i Bærum startet som en del av Thranebevegelsen. Arbeiderforeningen på Bærums Verk ble stiftet
4. juli 1849. Fossum Verk Arbeiderforening og Østre Bærums Arbeiderforening på Lysaker ble stiftet samme sommer, og Vestre Bærum Arbeiderforening ble etablert på Skui i 1850. Foreningene opprettet sparekasse, hjelpekasse, leseforening og søndagsskole for voksne. De hadde til sammen 315 medlemmer da Thranebevegelsens ledere ble arrestert høsten 1851. Da gikk foreningene i oppløsning. Etter dette var arbeiderbevegelsen i Bærum stort sett uorganisert frem til omkring år 1900.

 


Transport og kommunikasjon
Veinettet
Se også omtalen av veier under Bærum 1537–1840

Veinettet var midt på 1800-tallet sparsomt, særlig nordvest i bygda. Se det øverste kartet nedenfor.
De fleste gårder kunne nås med vogn eller kjerre på private gårdsveier, men en del mindre plasser kunne bare nås til fots.

Det fantes bare ca. 50 km rodelagt vei, det vil si offentlige veier som befolkningen hadde vedlikeholdsplikt på.

De viktigste veiene er nevnt nedenfor.
- To hovedveier krysset Bærum, veien til Drammen og veien til Ringerike. Ringeriksveien tok av ved Østre Stabekk, passerte mellom Haslum og Øverland, gikk over Steinsskogen til Bærums Verk, fulgte det som nå er Gamleveien i Lommedalen, og gikk fra Øvre Jonsrud over Krokskogen.
- Andre rodelagte veier var Ankerveien, som kom fra Aker ved Fossum og møtte Ringeriksveien ved Øverland.
- Kirkeveien førte folk fra
Ramstad og Høvik til Haslum og Ringeriksveien.
- Fra Sandvika brakte en vei kirkegjengerne fra de vestlige deler av sognet over Nes til Haslum. Haslum ble sentrum for alle viktige veier i Østre Bærum unntatt
Drammensveien.
- Tanum kirke var mindre strategisk beliggende i sitt sogn. En vei gikk sørover fra kirken til Staver og Asker, og den gikk nordover fra kirken til Vøyen, der den fortsatte til Bryn og Bærums Verk.
- Sandvika hadde forbindelse nordvestover via
Evje, Helgerud, Rud og Vøyen til Frogner.

Veisaker var kanskje det som opptok kommunestyret mest etter formannskapsloven ble innført i 1837, og det ble bevilget store beløp. Store veiprosjekter ble gjennomført, og nye bygdeveier ble rodelagt i tiårene etter 1850. Se det nederste av kartene nedenfor.
- I 1859 var omleggingen av Drammensveien mellom Lysaker og Sandvika ferdig. Den gikk nærmere fjorden i et rettere løp.
- Et større prosjekt var ferdigstillelsen av en helt ny ringeriksvei fra Sandvika til Sollihøgda i 1858.
- En ny bygdevei som ble rodelagt var veien fra Staver over Ås til Jong som bandt sammen Drammensveien og Kirkeveien sørover fra Tanum kirke.
- Veien fra Bryn over Økri til Kalveløkka knyttet sammen den nye Ringeriksveien og veien fra Sandvika til Bærums Verk og Lommedalen. Den ble rodelagt i 1877.
- Omkring 1870 ble tre viktige veier offentlige: Vollsveien fra Lysaker til Voll-gårdene, Snarøyveien og den nye Lommedalsveien som avløste Gamleveien.
- I årene 18891891 ble veien fra Haslum over Haug til Eik anlagt, den vi i dag kaller Griniveien. Hovedveien gjennom Nordbygda kom på denne måten til å gå syd for Øverlandselva istedenfor på nordsiden (Ankerveien).
- En del gårder eller grupper av gårder fikk rodelagt vei helt fram. Det gjaldt blant annet Horni, Kveise, Fleskum og Muserud.
- Den nye veien over Steinshøgda var ferdig i 1890, på nordsiden istedenfor på sørsiden av Steinstjernet.

 

 



På fjorden ble det gjort forsøk med dampbåter som fraktet passasjerer og last. Denne trafikken kom etter hvert inn i fastere former. Det skyldtes både at folk fikk seg sommerhus ved sjøen, og at den store arbeiderbefolkningen på Høvik og Snarøya hadde behov for transport.

Drammenbanen
Drammenbanen ble åpnet 7. oktober 1872 som Christiania–Drammenbanen (CDB)

Bakgrunnen for etableringen av jernbanen var selvfølgelig behovet for transport av varer, men også at man ønsket å tilrettelegge for bosetning i områdene mellom Christiania og Drammen.
Etter at jernbanen kom, økte utbyggingen i Bærum raskt. Det ble mulig å bygge seg hus rundt stasjonene og arbeide i byen. Jernbanen gjorde det også mulig for Christianiafolk å ta utflukter i helgene og i feriene.
Jernbanen ga også arbeidsplasser. Selve etableringen og senere driften av jernbanen og stasjonene trengte arbeidskraft. Indirekte skapte banen behov for folk blant annet til å drive transport til og fra stasjonene og handel omkring stasjonene.

Banen ble anlagt som smalsporbane med en sporvidde på 1067 mm, men ble senere oppgradert til normalsporet bane med sporvidde 1435 mm. Grunnen til at man fra starten anla en smalsporet bane, var at man mente norsk natur var vanskelig å legge jernbaneskinner i. Mange argumenterte mot dette, og mente viktigheten av å ha en jernbane som tålte tyngre trafikk veide mer.

I Drammen var man skeptiske til å anlegge jernbane til hovedstaden. Man var redd for å miste økonomiske fordeler. Dampskipstrafikken til Christiania ville bli utkonkurrert, og de mente Drammen ville ende opp som en forstad til hovedstaden.

Det var ikke bare behagelig å kjøre tog den første tiden. Vognene var trange, og om vinteren ble det fyrt i koksovner som bare varmet en del av vognen; ved vinduene var det iskaldt. Belysningen var parafinlamper. Først I 1922 ble banen elektrifisert, og det ble slutt på røyk og sot både inne i togene og for dem som bodde langs linjen.

Den første tiden var togene ofte forsinket, ikke minutter, men timer.
Forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, som bodde en periode på Høvik, skrev en meget sint artikkel om dette. Driftsbestyreren for jernbanen følte seg krenket og anla sak, som Bjørnson tapte. Forfatteren måtte betale en stor bot.

Følgende stasjoner finnes det markører for på kartene på dette nettstedet (barumhistorie.no):
Lysaker, Myra, Stabekk, Strand, Høvik, Ramstad, Blommenholm, Sandvika, Jong og Slependen


Folk på flyttefot
Som nevnt var det mange mennesker i Bærum som merket at det var vanskelig å finne utkomme, særlig etter midten av
1800-tallet. For noen ble industrien en redning, men ikke for så mange innfødte bæringer. Mange flyttet isteden ut av bygda, og da først og fremst til byen. I 1875 bodde det i Kristiania 661 mennesker som var født i Bærum. Den mest typiske utflytter var en ung ugift kvinne fra "husmannsklassen", som fikk tjenestepost i byen. Mange unge menn flytte også, men de var spredt ut over flere ulike yrker som håndverkere, vognmenn og sjauere. Man kan ikke se bort fra at for en del mennesker var ikke flyttingen bare en nødutvei; byen kan på mange måter ha virket tiltrekkende og spennende.

Det var også flytting den andre veien. Mange håndverkere, spesialarbeidere innen industrien og handelsfolk kom til Bærum. Noen kjøpte også eiendommer i bygda. Innflytterne hevdet seg stort sett godt. De overtok noen av de store gårdene i bygda, bygde seg villaer, tok spesialjobber i industrien og preget den nye middelstand av funksjonærer og handelsfolk. Foruten glassarbeidere skaffet Sverige påfallende mange fagfolk til jordbruket i Bærum, blant annet agronomer og gartnere. Men til Bærum kom i perioder også mange arbeidssøkende fattige svensker.

Utvandringen fra Bærum til Amerika startet omkring 1850. Ved slutten av første verdenskrig (1918) hadde 2300 emigrert fra bygda. Men sammenlignet med byflyttingen var utvandringen liten.

Utvandringen skjedde i fire bølger. I den første, med topp i 1854, dro så mange som 104 mennesker ut. Dette kan ha sammenheng med at jernverkene begynte å gå dårlig. Men det kan også være at en del i Thranitterbevegelsen, som var blitt kriminalisert av myndighetene, følte seg presset til å reise.
Det var nok også en del mennesker som reiste fordi de syntes Amerika virket tiltrekkende, og mente de der kunne tjene seg rike. Homestead Act (en samling lover i USA) fra 1866 ga 600 dekar (mål) til bønder som ville slå seg ned og dyrke jorda på offentlig grunn i Vesten i USA.

Til Amerika reiste oftere hele familier, særlig i den første utflyttingsbølgen, mens til byen reiste flere enkeltpersoner. Det var også flere gårdsfolk som dro til Amerika sammenlignet med de som dro til byene. De eiendomsløse var minst bundet og var i flertall blant emigrantene. Til å begynne med var det særlig utkant-Bærum folk reiste fra. Mot slutten av århundret reiste også mange fra de mer sentrale deler av bygda.

Tilbakeflyttingen ble stor etter hvert. I 1920 bodde det 366 hjemvendte norsk-amerikanere i Bærum.

Urbanisering
Berggrunnen i Bærum er foldet, og foldene går i nordøstsydvestretning. Samtidig har vi elvedalene der elver har gravet seg ned i sprekker som går i mer i nordsydretning. Se Steinalder i Bærum. Mange hovedveier går derfor naturlig i
nordøstsydvestretning mellom foldene, og noen stede steder krysses de av veier i mer nordlig retning, for eksempel av Kirkeveien, Gamle Ringeriksvei, den nye Ringeriksveien (E16) og Vollsveien. I kryssene var det naturlig at sentre oppstod, vi fikk Haslum, Stabekk, Bekkestua, Høvik, Sandvika og Lysaker.

Jernbanen bidro også til at det ble etablert sentre; det ble bygget tett med hus rundt stasjonene. Der ble det også behov for transportfirmaer, butikker og andre serviceinstitusjoner. Stasjonene ble fort et senter for det sosiale liv. Folk kom dit for å hente aviser, for å slå av en prat og for å levere eller hente folk som reiste med toget. Ungdom begynte også å samle seg ved stasjonene, og noen steder måtte det organiseres politivakt.
Kommunikasjonene og det nye næringslivet forandret tyngdepunktet i bebyggelsen. Det som ble kalt Jernbane-Bærum økte sin andel av folketallet fra 21% i 1855 til 57% omkring år 1900.

Sandvika
Rike fiskerier i Sandviksbukten var et viktig grunnlag for den første bosettingen i Sandvika (Sandvigen/Sandviken). Sandvikselven har også hatt stor næringsmessig betydning for områdene omkring Sandvika. Den har vært rik på laks og sjøørret, har gitt drivkraft til industrien og gjort transport av varer lettere.
En viktig næring for bøndene i distriktet helt fra middelalderen av, var kalkbrenningen med utskipning av brent kalk fra Slependen og Sandvika.
Siden 1600-tallet ga Bærums Verk, levebrød for mange i Sandvika.
Malm kom i land i Sandvika havn, ble registrert i Malmskrivergården og kjørt til Bærums Verk. Jernvarer ble kjørt motsatt vei.

1600- og 1700-tallet
Sandvika som tettsted oppsto i knutepunktet mellom hovedveier, sjøtrafikk og slepen over vinterisen. Med kjøreveiene til bergverksindustrien på Kongsberg og Bærums Verk vokste det frem behov for vertshus, skysstasjoner og overnattingssteder.
I 1665, da Den Drammenske Konge- og Postvey ble åpnet, var Sandvika et lite strandsittersted. På slutten av 1700-tallet beskrives det som et ladested med vertshus, og som et sted hvor det bor mange strandsittere.

1800-tallet
Til langt ut på 1800-tallet var Bærums Verk det eneste sted i bygda som kunne kalles tettsted. Sandvika omtales da som ladested, lasteplass og strandsted. Kjennetegn på by- og tettstedsutvikling i form av hoteller, poståpneri, lege, handlende, håndverkere, dampskipsanløp og jernbane kom til Sandvika i siste halvdel av 1800-tallet. Murbyen i Sandvika fikk også sin spede begynnelse da. På slutten av århundret etablerte industrien seg med blant annet Brambanis
Sandviken kalkfabrik og teglverk
(1871) og Sandvikens Blikvarefabrik (1888), begge Norges første i sine slag.

I 1835 fikk Sandvika dampskipsforbindelse med Christiania, og det ble bygget dampskipsbrygge og administrasjonsbygg på Kadettangen.

 

Kultur
Bondebygda hadde sin egen kultur. Bondespillemenn spilte til dans på gårdene til bryllup og til lørdagsmoro, bygdekunstnere dro rundt og laget bruks- og prydgjenstander og fortellere berettet gamle sagn og historier.
Bilthuggerne på jernverkene laget former til ovnsplater med relieffer; de laget kunstverk. For ettertiden har deres arbeider vært verdifulle vitnesbyrd om stilsans og kunstoppfatning på den tid de ble laget.

Den tidligste finkulturen i bygda var knyttet til herresetet på Kjørbo og residensen på Bærums Verk. På disse stedene kunne man møte europeisk kultur, en kultur som adel og fremstående borgere hadde bragt med seg.
Høvik utfoldet det seg omkring år 1800 et livlig overklassemiljø etter at Akers sokneprest og slottsprest Bernt Anker Sverdrup kjøpte gården i 1788. Han var en velhavende mann, han innredet den gamle hovedbygningen og anla den store parken på Søndre Høvik.
Det liv som utfoldet seg på Øvre Stabekk, kalt Ring-Stabekk etter at Jens Ring kjøpte gården i 1839, er beskrevet av hans sønnedatter, forfatterinnen Barbra Ring, i hennes barndomserindringer.

Kjørbo oppsto et helt spesielt miljø etter at cand. jur. Herman Hoë Brodtkorp kjøpte og restaurerte stedet i 1852. Han kjøpte bøker, malerier og verker av de betydeligste norske og nordiske kunstnere, og Kjørbo minnet etter hvert om et kunstmuseum. Brodtkorp holdt et åpent og gjestfritt hjem både for sine slektninger og for studenter.
Et lignende samlingssted for politikere og forfattere oppsto hos Johan Sørensen på Fagerstrand på Høvik på 1890-tallet.

Maleren Johan Fredrik Eckersberg opprettet den første private malerskole i Norge, og han tok hvert år med seg elevene til Bærum og holdt friluftskole. Elevene ved skolen, som ofte bodde i Ringigården, malte mange motiver fra Sandvika. En av elevene var Hulda Grønneberg som blant annet malte bildet av hagen til Walle Hotel. Bildet er vist her.
En annen av Eckersbergs elever var Christian Skredsvig som selv begynte å samle malerkolleger om seg på Fleskum fra 1886. Den faste kretsen på Fleskum, Fleskummalerne, var foruten Skredsvig selv, Fritz Thaulow, Harriet Backer, Kitty Kielland, Gerhard Munthe, Erik Werenskiold og Eilif Peterssen.
1880-tallets naturalistiske gjennombrudd i norsk malerkunst skjedde i stor grad i Bærum, og mange av disse malernes mest kjente arbeider og motiver er hentet fra Fleskumtrakten og andre steder i Bærum. I 1889 flyttet Erik Werenskiold inn på gården Solberg, og i 1895 flyttet han til Lagåsen ved Fornebu. Også Gerhard Munthe bosatte seg der.

Omkring århundreskiftet ble Lysaker og Lagåsenområdet ved Fornebu samlingssted for kunstnerne. Foruten malerne Gerhard Munthe, Erik Werenskiold. Eilif Peterssen og Otto Sinding, hadde sangerinnen Ellen Gulbranson og Fridtjof Nansen slått seg ned her. Nansen var delvis bæring, idet han var dattersønn av baron Christian Wedel-Jarlsberg som kjøpte Fornebu i 1824.

Også i Sandvikaområdet oppsto et kunstnermiljø etter at Jenny Bjørnson kjøpte Bjørnegård i 1891 og åpnet pensjonat. Gerhard Munthe, som var hennes svigersønn, bodde der i perioder og laget mange bilder i Sandvika. Det var på Bjørnegård den kjente franske maleren Claude Monet oppholdt seg vinteren 1895, da han malte flere motiver fra distriktet. Også andre kunstnere og kulturpersonligheter kom og gikk på Bjørnegård.

Et annet kulturelt „velstandsfenomen" fra 1800-tallet er opprettelsen av almueboksamlingene i Bærum. Østre og Vestre Bærum fikk hver sin boksamling omkring 1830, men allerede før den tid var det etablert mindre boksamlinger ved verkskolene. Folkeboksamlingene var plassert i kirkene, og de ble vedlikeholdt og supplert. I 1874 vedtok kommunestyret å opprette boksamlinger i skolekretsene, og „kirkebibliotekene", som var på noen hundre bind, ble da fordelt på skolekretsene.

 

Tanumvollen
Grønland
Stovivollen
Ringivollen
Hornivollen
Burås
Gotland
Økriseter
Svarvesetra
Isivollen
Kullebunden (Hellesbonn)
Aspelund
Vuivollen
(Vøyenvollen)
Avtjernsetra
Søndre Kjaglia
Øvre Mastekastet (Kvernhusdalen)
Knappnæring
Kroken
Myra
Sæteren (Haugseter)
Bærums Verk
Haug skole
Økri skole
Lommedalen skole
Høvik Verk skole (nyeste)
Fossum
Bjørum skole
Lysaker skole
Asker seminar
Skui skole
Høvik skole
Stabekk skole
Kommunelokalet 1984. Sett fra syd.
Kilde: Bærum bibliotek
Bryn kirke 1911. Sett fra sydøst. Kilde: Bærum bibliotek
Værtshuset på Bærums Verk (til høyre) 1874. Sett fra syd. Kilde: Bærum bibliotek
Her lå opprinnelig Fattiggården på Dønski. Bildet viser murbygningen som kom i år 1900. Vi ser gårdsbygningene på Dønski bak til høyre. Bildet er fra 1950.
Sett fra sydvest. Kilde: Bærum bibliotek
Snarøens Bruk med verkspipa 1910.
Kilde: Bærum bibliotek
Høvik Verk 1909. Sett fra syd.
Kilde: Bærum bibliotek
Jernbanebroen over Løkketangen i Sandvika 1875. Byggematerialet var tre. Sett fra øst.
Kilde: Bærum bibliotek
Damplokomotiv fra 1893. Kilde: Askerbibliotekene
Noen av skolene som ble bygget på denne tiden var flotte teglsensbygninger. Bildet viser Stabekk skole omkring 1920.
Kilde: Bærum bibliotek
Oversiktsbilde fra Sandvika fra første del av
1900-tallet. Sett fra syd. Kilde: Bærum bibliotek
Vertshus og skysstasjon 1874. Sett fra syd. Kilde: Bærum bibliotek
Fredrik Colletts maleri av Løkke bro 1889.
Kilde: Bærum bibliotek
Bærum Skytterlag på skytebanen på Gommerud 1926. Kilde: Bærum bibliotek
Her ble Bærums Skiklub startet i 1885. Huset er Lillehagens materialverksted på Kadettangen. Huset var senere havnekontor.
Kilde: Sars, Michael. (1985). Bærums skiklub 1885 - 1985. Bærum skiklub
Claude Monet malte dette bildet, "Paysage de Norvege", da han bodde på Bjørnegård i 1895. Kilde: Bærum bibliotek
Her ser vi en Installasjon som er laget av den svenske kunstneren Tobbe Malm. Sett fra nordøst. Den heter "Sandviken, Norge, i snø. 1895", og forestiller Claude Monets staffeli med bildet "Løkke bro". Legg merke til snøskuffen og underlaget som skal forestille snø. Løkke bro lå tidligere der broen til venstre står i dag. Monet sto på den andre siden av elven da han malte bildet. Foto: Knut Erik Skarning
Harriet Backers maleri "Barnedåp i Tanum kirke" fra 1892. Kilde: Bærum bibliotek
"Tunet på Fleskum". Maleri av Erik Werenskiold.. Malt i 1886.
Kilde: Fleskummalerne og norsk billedkunst på 1800-tallet
Christian Skredsvig malte motivet "Gutten med seljefløyten" i 1889. Kilde: Lokalhistoriewiki
Ovn støpt på Bærums Verk 1918.
Kilde: Bærum bibliotek
Gammelt maleri (1862?) der vi ser Sandvika i bakgrunnen. Kilde: Bærum bibliotek
Harald Wedel-Jarlsberg på Bærums Verk hadde høyest status i Bærum.
Kilde: Lokalhistoriewiki
En del telmarkskyr ble tatt inn i Bærum. Bildet er fra Lurdalen i Øvre Eiker. Kilde: Lokalhistoriewiki
Slik kunne en treskemaskin se ut på 1800-tallet. Kilde: digitaltmuseum.no
Slåmaskin ute på et jorde. Kilde: Lokalhistoriewiki
Til høyre ser vi slåmaskinens konstruksjon.
Kilde: digitaltmuseum.no

Gårdsdrift og landbruk
På begynnelsen av 1800-tallet fikk bøndene hånd om mer jord. I 1838 eide bøndene i Vestre Bærum 93 prosent av jorda.
I Østre Bærum var bøndenes andel 75 prosent.
En del gårder var fortsatt eid av jernverkene.
Se mer om endringer av eiendomsforhold under Bærum 1537–1840

I årene fra 1818 til 1838 ble det foretatt en ny matrikulering (registrering), og en ny skyldsetting (skatteberegning) av jordeiendommene i hele landet. I 1850 var det i Bærum ca. 220 matrikulerte gårder. De enkelte gårdene var ikke særlig store. I hele Akershus var det 16 gårder med matrikkelskyld (skattetakst) over 30 riksdaler, og tre av disse lå i Bærum.
Det var
Vøien, Fossum og Fornebu. Se oversikt over matrikulerte gårder på kartet nedenfor.
Utover på 1800-tallet ble det utparsellert (fraskilt) stadig flere nye tomter fra gårdene, og antaller løpenumre/bruksnumre økte.
Matrikkelens historie er grundig beskrevet i Anders Ilebekks artikkel Slik ble matrikkelen til
i Årbok for Asker og Bærum historielag nr. 64 (2023). Årboka kan lånes på bibliotekene i Bærum.

Kveldsro Landhandleri ved Stabekk. Bildene er tatt før 1923.
Kilde: Fra Norges næringsveie i tekst og bilder (1923)
Høvik kirke omkring år 1900. Sett fra nordøst.
Kilde: Bærum bibliotek
Idrett og foreningsliv
Skytterlagene og skiklubbene er de eldste organiserte idrettsaktiviteter i Bærum, og i lang tid også de eneste idretter som ble drevet i særlig utstrekning. Bærum Skytterlag ble stiftet i 1861 og Bærums Skiklub i 1885.
I mange år var Husebyrennene og andre skiarrangementer en innbitt konkurranse mellom skiløperne fra Bærum og Telemark om hvem som skulle være de ledende i landet. Det ble laget flere skianlegg og skibakker i bygda, blant annet Solbergbakken som ble bygget på 1880-tallet. Omkring århundreskiftet var denne bakken verdens største hoppbakke med bakke- og verdensrekord på 35.5 meter.

Også andre foreninger og organisasjoner fikk etter hvert sin plass i aktivitets- og kulturbildet i bygda. Mange kvinneforeninger har opp gjennom årene arbeidet med et utall forskjellige formål: Misjons- og Sanitetsforeninger, husflid- og husstellforeninger, mødreforeninger, hjelpeforeninger, kristelige foreninger, avholdsforeninger, sangforeninger og mye annet.
Bærums Verk Musikkorps
startet i 1801.
Kilde: Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget
Tilbake til startsiden for tidslinje
Bjørnegårds Teglverk
Løkke Teglverk

 

Vensås
Guriby

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vensås
Vensås
Vensås