Skjenkerett og alkoholsalg i Bærum
I middelalderens Norge var alkohol ensbetydende med øl for folk flest. Men fra slutten av
1500-tallet, og særlig fra midten av 1600-tallet, da kunnskapene om destillering ble alminnelig kjent, fikk brennevinet innpass. Et høyt alkoholforbruk var da ikke uvanlig i mange sammenhenger.
Utover på 1700-tallet synes imidlertid alkoholbruken å ha kommet under en viss kontroll. Merkantilismens grunnsetning var at et land burde være mest mulig selvforsynt. Da unngikk man å bruke penger til import av varer, samtidig som man burde begrense forbruket av varer som kunne eksporteres og dermed bringe inntekter til landet. Blant annet gjennom luksuslovgivningen som var rettet mot overdådig og overflødig forbruk og gjennom skatte- og avgiftslovgivningen og nye omsetningsregler søkte kongen å begrense forbruket, også av alkoholdrikker. På denne tiden fikk dessuten pietismen sitt gjennombrudd, noe ikke minst kongemakten ble påvirket av. Pietismens krav om nøysomhet og avstandstaken mot selskapelighet og liknende verdslige sysler virket nok også inn. Ikke minst viktig var det at kornavlingene i mange år slo feil. For å sikre befolkningen mat ble det nedlagt forbud mot brennevinsbrenning i mange og til dels lange perioder på 1700-tallet. Dette endte med at det i 1757 ble satt forbud mot å brenne brennevin på landet i Norge. Alle disse faktorene virket sammen, og hadde som resultat at alkoholbruken ble sterkt redusert.
Senere gjorde en mer liberal politikk seg gjeldende. Etter at Norge i 1814 fikk sin selvstendighet kunne alle (etter en lov fra 1816) fritt brenne sitt eget brennevin. Med denne friheten fulgte imidlertid et høyt forbruk av alkohol og mye sosial ulykke. Frigivelsen var begrunnet med at brennevinsbrenningen ville bedre de økonomiske forholdene på landsbygda ved at det ville tjene både fedrift og åkerdyrking.
Drikkeondet ble sett på som en del av fattigproblemet. Det var for eksempel fattigloven av 1845 som bestemte at utsalg og skjenking av brennevin bare måtte foregå på gjestgiverier og til reisende. På midten av 1850-tallet ble også denne retten inndratt. I Bærum var inntil da brennevin offisielt bare å få tak i på tre skysstasjoner. Disse lå i Sandvika, på Jonsrud og på Stabekk. Ulovlige vertshus fortsatte likevel å eksistere, blant annet på Presterud, Bækkestuen, Gullbakken på den gamle Drammensveien vest for Store Stabekk, og Milestein på Blommenholm.
Salg av øl og vin var det lettere å få tillatelse til, men også her foregikk mye ukontrollert omsetning.
Etter lov av 1869 ble salg av vin og øl ved kommunestyrebeslutning i 1870 gjort til en bevillingssak for bygda. Kommunestyret var raust til å begynne med. Lensmannen klaget i et brev til formannskapet i september over at hele ni personer hadde fått utskjenkningsrett i Sandvika. Folk gikk fra utsalg til utsalg, hevdet lensmann Helmer, og resultatet var fyll, slagsmål og allmenn uorden. Han mente at to eller tre salgssteder måtte være nok. Formannskapet strammet tøylene noe, og resultatet var blant annet at lensmannen utover i 1870-årene hadde hendene fulle med å anmelde folk rundt om i bygda for ulovlig salg og utskjenkning av både øl og sterkere saker.
Loven av 1869 fastsatte tørrlegging mellom klokken 22 dagen før sønn- og helligdag og klokken 13 på sønn- og helligdag. I 1875 ble perioden utvidet og de tilsvarende klokkeslett ble fra 21 til 17. Etter lov av 1884 måtte de tørste vente til klokken åtte første hverdag.
Mye av alkoholforbruket i Bærum skyldtes at folk fra byen tok utflukter til Bærum, særlig til Sandvika.
Samlagene (brennevinssamlagene) var utsalgssteder i landets byer der det ble omsatt spritholdige drikkevarer. De måtte ha kommunal godkjenning. Slike samlag var i drift i årene 1871 til 1916, da brennevinsforbudet ble innført, og de gjenoppsto etter opphevelsen av forbudet fra 1928 til 1938.
Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll i 1922. Etableringen skjedde som en konsekvens av reglene i den norske forbudstiden (1916–1927) da det var brennevinsforbud. Navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge. Etter hvert kjøpte staten ut de private eierne, og siden 1939 har Vinmonopolet vært et fullt ut statlig foretak.
I 1938 overtok Vinmonopolet all aktiva og passiva i de norske samlagene, og har siden hatt enerett på salg av vin og brennevin over disk i Norge.
I 1922, under Forbudstiden da det var forbudt å omsette brennevin i Norge, var det en del hjemmebrenning og smugling. Det ble blant annet avslørt at badehuset på Strand ble brukt som lager for sprit som var levert av smuglerbåter på fjorden. Strand lå forholdsvis isolert til, men en dag hadde noen gutter observert mistenkelig mye biltrafikk ned mot husene, og de hadde funnet en masse kanner i båthuset. Da politiet slo til, ble det funnet 2730 tiliters kanner med sprit, 113 kasser brennevin og portvin, 12 888 sigaretter, tre halve kasser sigarer og tre revolvere.
Smuglerne på denne tiden var utspekulerte. Smuglervarene ble flyttet fra biler over i båter som kjørte innover fjorden. Disse båtene var raskere enn båtene til tollerne, og tollerne fant aldri båtene igjen. Båtene ble nemlig senket på bunnene av fjorden etter at motorene var fjernet. Senere ble båtene hevet, motorene ble montert, og alt var klart for nye oppdrag.
Kilder:
Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget