Kort om Sandvikas historie
Oversikten nedenfor bygger på en oversikt som står i Sandvika kultursti

Begynnelsen
Rike fiskerier i Sandviksbukten var et viktig grunnlag for den første bosettingen i Sandvika. Sandvikselven har også hatt stor næringsmessig betydning for Sandvika. Den har vært rik på laks og sjøørret, har gitt drivkraft til industrien og gjort transport av varer lettere. En viktig næring for bøndene i distriktet helt fra middelalderen av, var kalkbrenningen med utskipning av brent kalk fra Slependen og Sandvigen. Siden 1600-tallet ga jernverket, Bærums Verk, levebrød for mange i Sandvika. Malm kom i land i Sandvika havn, ble registrert i Malmskrivergården og kjørt til Bærums Verk. Jernvarer ble kjørt motsatt vei.

1600- og 1700-tallet
Sandvigen som tettsted oppsto i knutepunktet mellom hovedveier, sjøtrafikk og slepen over vinterisen. Med kjøreveiene til bergverksindustrien på Kongsberg og Bærums Verk vokste det frem behov for vertshus, skysstasjoner og overnattingssteder. I 1665, da
Den Drammenske Konge- og Postvey ble åpnet, var Sandvigen et lite strandsittersted. På slutten av 1700-tallet beskrives det som et ladested med vertshus, og som et sted hvor det bor mange strandsittere.

1800-tallet
Til langt ut på 1800-tallet var Bærums Verk det eneste sted i bygda som kunne kalles tettsted. Sandvika omtales da som ladested, lasteplass og strandsted. Kjennetegn på by- og tettstedsutvikling i form av hoteller, poståpneri, lege, handlende, håndverkere, dampskipsanløp og jernbane kom i siste halvdel av århundret. Murbyen i Sandvika fikk også sin spede begynnelse. På slutten av århundret etablerte industrien seg med
Brambanis Kalkfabrikker (1871) og Sandvikens Blikvarefabrik (1888), begge Norges første i sine slag. I 1835 fikk Sandvika dampskipsforbindelse med Christiania, og det ble bygget dampskipsbrygge og administrasjonsbygg på Kadettangen.

1900-2003
Sandvika som industristed utviklet seg videre med Victoria Linoleumsfabrikk (1900) Hamang papirfabrikk (1906), og fabrikken Tomten (1907).

Ny bredsporet jernbane kom i 1917 sammen med ny stasjonsbygning i mur.

Med reguleringsplanen fra 1924 oppsto begrepet ”den hvite byen ved fjorden”. Bygningene som understreket dette, var Herredshuset (Rådhusets østre fløy oppført i 1926/1927) og Budstikkagården (1934). Selv om Sandvika ennå var et frodig tettsted med spredt bebyggelse i tre og mur, var urbaniseringen i gang, og nye større bygninger, i stil med Herredshuset, ble reist. Den funksjonalistiske Finstadgården kom i 1953 og Brambanigården i 1956.

Mellom 1960 og 1970 startet saneringen av det gamle Sandvika for fullt. Mesteparten av det som det hadde tatt 100 år å bygge opp, ble revet i løpet av 10 år. I 1964 ble Drammensveien lagt til E18 utenom sentrum. Etter byggingen av Kredittkassegården (senere Rådmannsgården) (1972), Helgerudgården (1973), Trygdegården og Justisbygget (1974) med politistasjon og tinghus, alt i grå betong, begynte man å etterlyse trivselen i Sandvikas byrom.

Sandvika har lenge vært by i gavnet med sitt varierte handelstilbud, offentlig administrasjon, blandete servicetilbud, arbeidsplasser og boliger. Stedet er også et viktig samferdselsknutepunkt. Sandvika Vest-reguleringen med Kommunegården (1990), Sandvika Storsenter og fortettingen omkring (1993), samt Otto Sverdrups plass ved jernbanestasjonen har gitt Bærums hovedstad en stadig mer bymessig form. 4. juni 2003 vedtok kommunestyret å gi Sandvika bystatus.

 

Bærum kommunestyre vedtok 31. mai 2017 at fire sentrale kvartaler i gamle Sandvika skal rives for å gi plass for ny bebyggelse, som vil gi en tredobling av dagens bygningsmasse. De fire kvartalene er Andenæskvartalet (Andenæsgården og Aamodtgården), Helgerudkvartalet (Helgerudgården og Rådmannsgården), Tinghuskvartalet og Finstadkvartalet.


Se også egen omtale av gården Sandiksbukta (Sandviksgrunnene/Sandviksgrundene)


Kilder:

Sandvika kultursti. Bærum kommune. Kultur- og idrettsforvaltningen

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget

 

 

 

 

 



 

Tilbake til startsiden