Kjørbo

Adressen er i dag Kjørboveien 30 og 32. (Opprinnelig: Gårdsnr. 52)

Kjørbo var i vikingtiden (800 evt.−1050 evt.) en liten gård, skilt ut fra Jong. Navnet kommer muligens av ker, som er en fangstanordning for laksefiske, og bu, og knyttes til det rike laksefisket i Sandvikselven (tidligere Løxa). Noen mener navnet kommer av kjarr, som betyr kratt på sumpig grunn, og bu, altså "gården med den krattbevokste sumpige marken". Landhevningen har gjort at gården nå ligger høyere over havet enn opprinnelig. Se også Om gårdsnavn

Kjørbo er den eldste gården med fast bosetting i Sandvikaområdet.

Kjørbo ble på 1600-tallet registrert som en ødegård under Nesøygodset. Den danske adelsmannen Christopher Urne giftet seg med en arving til Nesøygodset i 1624, og overtok da Kjørbo. Han var riksråd, elefantridder (Danmarks fornemste ridderorden), stattholder (styrte på vegne av danskekongen) i Norge fra 1629 til 1642. Han var også fungerende kommandant på Akershus festning, mye takket være at familien sto på god fot med Kong Christian IV.
Urne eide et stort antall gårder i Asker og Bærum, herunder Kjørbo. I 1639 kjøpte Urne også gården Lysaker, der hans fogd Peder Nielsøn bosatte seg. Lysaker ble da setegård for Nesøygodset. En setegård var en adelsmanns hovedgård.

Etter Christopher Urnes død i 1663, solgte sønnen, Christian Urne, Nesøygodset med Kjørbo og Lysaker til den danskfødte Knud Frantzen, som var slottsskriver på Akershus. Knud Frantzen bosatte seg senere på Kjørbo. Kjørbos betydning i forhold til Nesøygodset er diskutert i artikkelen Nesøygodset og Kjørbo av Helge Karlsen i Asker og Bærum historielags skrifter nr. 55.

På 1670- og 1680-tallet ble deler av Knud Frantzens eiendommer, deriblant Kjørbo, solgt til Anna Felber Krefting som var eier av Bærums Verk. Hun overdro senere Kjørbo til sin sønn Jacob Krefting. Hans etterkommere, Kjørbogrenen av Kreftingfamilien, eide Kjøbo til gården i 1763 ble solgt til Morten Leuch på Bogstad. Hans enke, Mathia Collett, solgte Kjørbo i 1771 til Gustavus Strømboe. Kjørbo kom i 1783 tilbake til Bærums Verk som da hadde eierne Conrad Clausen, så Julius Kaas og til slutt Peder Anker.

Under Conrad Clausens ledelse anla Bærums Verk et steinkullfyrt stålverk basert på engelsk teknologi på Kjørbo. Se Detaljkart. Stål var enda sterkere enn stangjernet man fikk ved å bearbeide råjernet fra masovnen. Man kunne lage blant annet stålfjærer til klokker. Stålet ble fremstilt ved å varme opp stangjern (som var ganske rent jern) sammen med kull uten lufttilførsel. Da fikk man kullet (karbonet) til å blande seg med jernet, og det ble til stål (karbonstål).

Peder Ankers tidligere gartner og agronom på Bogstad, Johan Grauer, også kalt potetkongen, forpaktet Kjørbo fra 1787 og kjøpte den av Peder Anker i 1801. Han eide Kjørbo til 1819.

Johan Grauer var en foregangsmann. Han anla frukthage, dyrket poteter i stor stil, og brakte med seg tuja og en sort rose til Norge. Han innførte den engelske stilen i norske parker.
Johan Grauers gate i Sandvika er oppkalt etter Johan Grauer.

Melkeproduksjonen var viktig. Om våren ble kuene ferget over til Borøya, som Kjørbo eide.
Nye reklamemetoder ble tatt i bruk, og på melkevognen sto det:

Si det med melk
si Kjørbo gård.
Kjørbo gård ingen slår.

I 1853 kjøpte Herman Hoë Brodtkorb fra Tjøtta Kjørbo, og fru Brodtkorb ga penger til bygging av bedehus ved enden av Kjørboalleen. Fru Brodtkorb var redd for at arbeidernes moral var i ferd med å forfalle. Brodtkorb fornyet gårdsbruket. De gamle uthusbygningene ble revet. Han oppførte på 1860-tallet stabbur, vedhus og låve. Låven og andre nye uthus ble oppført mye lengre mot vest enn tidligere. Ved flytting av gårdsdriften vestover kunne parken utvides. Rundt de gamle bygningene anla Brodtkorb Kjørboparken med løvtrær som ble store og gamle og preger stedet.
Brodtkorb kjøpte bøker, malerier og verker av de betydeligste norske og nordiske kunstnere, og Kjørbo minnet etter hvert om et kunstmuseum. Han holdt et åpent og gjestfritt hjem både for sine slektninger og for studenter.
Senere overtok svigersønnen, høyesterettsadvokat Axel Bruun, gården. Hans etterslekt eide den frem til 1968.

Gården ble senere utparsellert til kontorer og butikker. Låven er bygget om til parkeringshus.

Det kom nye eiere på Kjørbo. Først Thiis & Co. og deretter Sameiet Norconsults hus som kjøpte Kjørbo i 1975. De gjennomførte rehabilitering og delvis restaurering av den gamle hovedbygningen til bruk som møtelokaler og kontorer. En større bygningshistorisk undersøkelse med hovedvekt på farger og dekor i hovedbygningen ble gjennomført av Riksantikvaren i 1976, og denne ble delvis lagt til grunn for restaureringsarbeidene. Se bildene øverst på siden. I 1990 ble Saga Petroleum eier. Da Saga ble nedlagt i 1999, ble eiendommen delt mellom Norsk Hydro, som restaurerte interiøret, og Statoil. Siden 2005 har Staten, ved Entra ASA, vært eier.
I 2013 ble gården fredet.

Asker og Bærum politidistrikt flyttet til området i 2009. For politiet er det blitt bygget et nytt spesialbygg som er plassert innskåret i et stykke av Bestemorskogen. Bestemorskogen er den naturlig skogkledte kollen som ligger vest for Kjørbobekken. Den har navn etter "bestemor" Maren Johanne Brodtkorb. Dette var en romantisk park. I dag er parken gjengrodd med skog.
Se Detaljkart

Det oppussede våningshuset ble i 2022 benyttet som selskapslokaler.

Fra Grindstua og ned til gården gikk den vakre Kjørboalleen. Den var en berømt kjærlighetssti.

Kjørbo hadde husmannsplasser på Kalvøya og på Borøya

Tidligere hørte Kjørbotangen (Limtomta) til Kjørbo, men den ble senere solgt til
Hamang Papirfabrikk.

Kjørbos bondekalkovn lå ved stranden nordvest for Bestemorskogen.

I Tanum kirke hadde Kjørbo sin egen stol.

I 1826 hadde Kjørbo 240 dekar (mål) innmark, med en besetning på 4 hester, 14 kuer og
16 sauer. De sådde 16 tønner korn og satt hele 38 tønner potet.
I 1939 hadde Kjørbo gård 900 dekar (mål) totalareal, hvorav 295 dekar var jordbruksareal. Brukeren Thomas Waller hadde 4 hester, 2 kalver, 2 okser, 4 kviger, 30 kyr, 4 gris og 10 høns. Han dyrket 21 dekar hvete, 80 dekar havre, 16 dekar grønnfôr, 13 dekar poteter, 20 dekar kålrot, 1 dekar gulrot og 0,5 dekar jordbær. I hagen var det 71 frukttrær og 119 bærbusker.

Det er mange sagn og historier om Kjørbo gård, blant annet at det har vært en røverborg. Dette er nok ikke riktig, men et spøkelse, Den hvite dame, skal ha hatt sitt tilhold der.

I Kjørboparken, på vestsiden av Sandvikselven, erligger minnestedet etter terrorhendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.

En detaljert beskrivelse av Kjørbo og bygningene der finnes i en rapport fra 1976 som ble laget i forbindelse med at daværende eiere, Norconsult A/S, skulle restaurere bygningskomplekset på Kjørbo: Brænne, Jon. Kjørbo gård. Vest for byen (Asker og Bærum historielag.
Skrifter 1974−1977)

Mer om landbruk, gårdsutvikling, seterdrift og skogsdrift: Se Rik på historie s. 23 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum

Se også Utvikling av eierforhold for gårdene i Bærum

Mer om Parker og hager: Se Rik på historie s. 104

Kilder:

Lokalhistoriewiki

Wikipedia

Kjørbo gård

Kulturminner i Sandvika. (2005). Bærum kommune. Kultur- og idrettsforvaltningen

Wøllo, Knut (Red.). (2006). Sandvika. Fra tettsted til by − en billedkavalkade. Selskabet til Sandvikens vel

Schjander d.e., Fredrik. Knud Fransen. Et tidsbilde fra Asker og Bærum i 1600-årene. Vest for byen (Asker og Bærum historielag. Skrifter 1968−1973)

Nettum, Rolf Nyboe (red). (1994). Det Sandvika som forsvant

Karlsen, Helge. (2015). Nesøygodset og Kjørbo. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 55