Stovivannet (Ståvivannet) ligger 109 meter over havet.
Utløpet er i nordøst. Herfra renner Stovibekken ned til Isielven.
Teksten nedenfor bygger på: Stovibekken. En rapport til Bærum Elveforum av Ole Petter Bjerkek og Harald Kolstad. Utgitt i april 2016 – 3. reviderte utgave.
Det blir referert til denne rapporten flere steder.
Stovivannet som drikkevannskilde
Det ble i 1897, etter initiativ fra Caspar Donato Brambani, bygget en vannledning fra Stovivannet ned til bedriftene han hadde i Sandvika.
Selskapet til Sandvigens Vel under ledelse av Caspar Donato Brambani startet i 1898 et privat vannverk på området der Silhuset senere kom.
I 1902 overtok Bærum kommune det private vannverket til Brambani, og det er trolig i denne forbindelse at Silhuset ble oppført. Bygningen er Bærums første vannverksbygning og ble brukt til å rense drikkevann ved hjelp av siler.
Fra år 1900 til 1961 var Stovivannet drikkevannskilde for vestre Bærum. Senere ble Aurevann tatt i bruk som drikkevannskilde.
Da det var vannkrise i 1950 måtte bæringene få vann fra Urdselva ved Kastefossen ovenfor Persbråtan. Det ble lagt en provisorisk sommerledning derfra til Stovivannet.
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 15 i Rapporten.
Isskjæring på Stovivannet
Isskjæring ble drevet frem til 1950-tallet.
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 20 i Rapporten.
Stovivannet som fiskevann
De vanlige fiskesortene i Stovivannet har vært gjedde, abbor og mort. Dessuten har det vært noe ferskvannsmusling. Etter hvert ble det satt ut en betydelig mengde karpefisk og denne var i ferd med å overta vannet.
Helt fra tidlig på 1800-tallet har det blitt fisket mye ål i Stovivannet og i Stovibekken. I vannet ble ålen tatt med ålebakke, mens ålekiste og striesekk var fangstredskapene i bekken.
Ålebakke er en line med opptil 150 kroker. Den ble satt ut fra robåt sent om kvelden. Det var best fiske fra 15. august og ut september. Vanligvis ble ålebakken agnet med meitemark.
Ålekiste ble satt opp i Stovibekken om høsten. Foran selve ålekisten var det en renne med lekter (trelister) i bunnen, og vegger av netting. Vannet rant mellom lektene, mens ålen ble ledet ned i selve ålekisten ved enden av rennen. I stedet for "kiste" ble det også brukt en striesekk.
Flere steder i landet kan vi finne igjen navnet Kistefoss som skriver seg fra fangst i slike "kister".
Om høsten ble det også lystret fra båt etter ål.
Det var Nordre Stovi Vestre som hadde ålerett i Stovibekken.
Som eksempel på en stor fangst kan nevnes at det 1. november 1944 ble tatt 44 ål som veide fra 1,5 til 2,5 kg. Dette var uvanlig så sent på høsten.
Ålen ble enten røkt eller kokt og deretter stekt. Det var på grunn av det store fettinnholdet at den ble kokt før den ble stekt.
Omkring 1974 ble den nedre delen av Stovibekken lagt i rør. Utløpet på denne rørledningen i Isielven ble liggende så høyt at ålen ikke kom opp i røret. En lignende hindring er laget der Gamle Jarenvei krysser Stovibekken. På grunn av slike små tekniske detaljer, ble det slutt på ålefangsten.
Så sent som i 1978 ble det likevel fanget en ål på hele 3,3 kg i Stovivannet! Det ble også sett ål i Stovibekken sommeren 1979.
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 23 i Rapporten.
Bekkekverner langs Stovibekken
Som kartet ovenfor viser, lå det flere kverner langs Stovibekken
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 31 i Rapporten.
Fugleliv og biologisk mangfold langs Stovibekken
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 37 i Rapporten.
Om muligheter for å åpne bekken, og om hindringer i bekken
En grundig behandling av dette temaet er gitt på s. 38 i Rapporten.
Stovibekken. En rapport til Bærum Elveforum av Ole Petter Bjerkek og Harald Kolstad. Utgitt i april 2016 – 3. reviderte utgave.
Kolstad, Harald. Ålefiske i Stovivannet. Vest for byen (Asker og Bærum historielag.
Skrifter 1993 - 1997)
Stovivannet og Stovibekken
