Verksgata (også kalt Gaten og Verksveien) er en gate gjennom de sentrale deler av det gamle Jernverksområdet. Den gikk forbi masovnen, den gamle hovedbygningen og arbeiderboligene.

Arbeiderboligene, bolighusene på østsiden av gata, er fra 1770-tallet. Noen av husene kan være eldre. Hvert hus hadde en grunnflate på ca. 110 kvadratmeter fordelt på tre leiligheter. Det bodde i gjennomsnitt seks personer i hver leilighet. De som jobbet på sammen skift bodde i sammen hus.
Til boligene hørte en liten jordflekk. På vestsiden av gata lå små uthus som hørte til arbeiderboligene. De var laget av slaggstein som igjen var laget av slagg fra jernproduksjonen. Bak uthusene, ned mot elven, lå vaskeplassen.
.
Det var flere bolighus i Verksgata tidligere, i dag er det bare fem igjen.
Det lå flere slaggsteinshus syd for bolighusene vi ser i dag (se det nederste bildet). De ble bygget omkring 1815 og ble revet i forbindelse med omlegging av Lommedalsveien.
De andre bolighusene ble restaurert 1984/1985.

Verksgata var en del av den viktige ferdselsveien som gikk mellom Bærums Verk og Sandvika. Malm ble fraktet til verket, og kanoner, kanonkuler, stangjern, ovner og mye annet ble fraktet den andre veien. Fra Sandvika gikk transporten til og fra Bærums Verk langs to traseer.

I dag er Verksgata navnet på blindveien fra nåværende Lommedalsvei til den gamle hovedbygningen. Tidligere fulgte Lommedalsveien Verksgata og fortsatte opp på østsiden (baksiden) av hovedbygningen (se det nestnederste bilde). Veien ble lagt om omkring andre verdenskrig (1940−1945). Da ble også de gamle slaggsteinshusene (se bilde) revet.

Før 1984 het Verksgata Verksveien. Gangveien videre nordover på vestsiden av Lomma het fra 1984 Elvegangen.

Litt om levevilkårene til arbeiderne som bodde i Verksgata
Vi kan forestille oss at livet til tider kunne være vanskelig for beboerne i arbeiderboligene.
Christian Gierløff utgav i 1935 boka "Liv og død i Norge", om levestandarden i Norge
på 1800-tallet. Her står det om Bærums Verk: "Sikkert er det at det på Gaten er slett luft, oppfylt av sot og støvpartikler fra fabrikkene, med lukt av fjøs og uthus. Likeså tar de høye åser meget bort av solskinnet og lyset." Han skriver videre at "Arbeiderne hjemsøktes hyppig av lungebetennelse, bronkitt og angina". Kvinnene led av "nervøse og hysteriske tilstander", og barna led av "kjertelsykdommer og øyenlidelser". Kostholdet var ikke særlig variert. Det var mye sild, poteter og dårlig stekte rugbrød.
Den personlige hygienen var ikke helt på topp. En bakersvend forteller om sin hverdag på Verket blant milebrennere og kølakjørere: "Bare den uberørte sne og jeg var hvite".

Det var harde levevilkår på Verket, men samtidig følte verkseieren ansvar for sine arbeidere, som trolig hadde det bedre enn lønnsmottakere flest i det gamle Bærum. Verket sørget blant annet for å lage en god skole til arbeidernes barn. Anna Krefting (født Vogt) opprettet et legat på 200 riksdaler der rentene skulle gå til "de fattige nødlidende og de husarme enker på Bærums Verk".

Barna lekte i gaten som unger gjør. De lekte gjemsel i de gamle bygningene og kastet stein etter rottene ved avfallsskuret ved elven.

Det var en alminnelig oppfatning på Bærums Verk at en bedre prinsipal (eier) enn Peder Anker hadde de ikke hatt. Arbeidet ble om mulig hardere og mer krevende enn før under han, men det ble mer av den engelske tobakken, man drakk søndags-ettermiddagskaffe i alle hus, og de fleste hadde minst ett måltid ferskmat i uken.

Kilder:

Bærums Verk, Guide over gamle bygninger. (Bærum Kommune. Kommunalavdelingen for undervisning)

Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek.

Bærum bibliotek

Bakken, Thor Chr. (red). (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget.

Verksgata på Bærums Verk

Elisabeth Høvås: En historie om Bærums Jernverk.

Tore Sandem, Løvenskiold Eiendom AS

Budstikka 08.11.2004

Christensen, Jan (redaktør). (1996). Idrettsglede gjennom 100 år. Bærums Verk idrettsforening