Mer om styring av Norge generelt og Bærum spesielt
Syslemannen (Sysselmannen)
Syslemannen var kongens øverste lokale embetsmann i middelalderen.
Syslemannsombudet dukket opp i andre halvdel av 1100-tallet. Kongemaktens økonomiske og militære behov økte i borgerkrigstiden og stilte store krav til lokalstyret.
Syslemannen var kongens representant i alle grener av lokalstyret. Han sørget for at kongens inntekter, skatter og bøter, kom inn. Han hadde også viktige oppgaver innenfor rettsvesenet. Som rettshåndhever hadde han påtale-, politi- og iverksettende myndighet. Noen ganger dømte han sammen med lagmannen (se nedenfor), andre ganger alene, særlig i straffesaker.
Syslemannen overtok oppgaver som før hadde vært ivaretatt av kongens årmann (kongsgårdsbestyrer) og av lokale stormenn som tjente kongen.
Oslosysla omfattet bygdene i indre Oslofjord fra Follo i øst til Eiker og Sande i vest. Området som senere ble Bærum kommune var inkludert her.
Vestre Bærum ble utskilt fra Oslosysla. Omkring år 1300 ga kong Håkon V Magnusson sysleombudet over denne og flere andre bygder til Mariakirken i Oslo. Mariakirken overtok dermed, i en periode, all administrasjon og alle kongens rettigheter og inntekter av Vestre Bærum og Lommedalen.
I fastlands-Norge ble betegnelsen syslemann (sysselmann) erstattet av andre titler (se nedenfor), men den ble beholdt i nord. Inntil 1. juli 2021 var Sysselmannen på Svalbard regjeringens øverste representant på øygruppen Svalbard. I likestillingens navn ble tittelen da endret til "Sysselmesteren på Svalbard", med samme myndighet som en statsforvalter (tidligere "fylkesmann"). Sysselmesteren er også politimester og notarius publicus, og har dessuten andre offentlige funksjoner.
Lagmannen
Lagmannen var opprinnelig bøndenes tillitsmann på tinget. Han var en særlig lovkyndig mann som var valgt til å lede lagtingsforhandlingene og veilede om rettsspørsmål. Men han dømte ikke, det var et utvalg av tingbønder som avsa dommene.
Utover på 1100-tallet ble lagtingets lovgivende og dømmende virksomhet redusert. Kongedømmet og kirken gjorde seg stadig sterkere gjeldende på alle områder av samfunnslivet. Fra kong Sverres tid, på slutten av 1100-tallet, ble lagmannen oppnevnt av kongen. Med kongemakten i ryggen kunne han dømme på bygdetingene eller holde egne lagmannsstevner. Bøndenes gamle domsorganer ble dermed fortrengt.
Fogder og futer
Fra slutten av 1300-tallet ble syslemenn i økende grad kalt fogder eller futer. Fogdene/futene styrte fogderier. Fogden/futen hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i et landdistrikt. I en periode skulle fogden/futen også holde oversikt over utlendinger. Fogden/futen utstedte og kontrollerte pass.
I norsk folketradisjon var futen i dansketiden en brutal og ubarmhjertig innkrever og håndhever av den myndigheten han hadde fått av Kongen i København. I eventyrene ble han oftest sammenlignet med ulven. Futeembetet var også det mest risikable embetet en danske kunne ha i Norge. I den tidligste fasen av unionstida ble flere av dem drept av krenkede og rasende bønder.
Len og amt
I løpet av 1400-tallet ble syslene til len og syslemennene ble lensherrer.
Fra 1660-tallet ble lenene avløst av amt, både i Norge og i Danmark. Hvert amt fikk sin amtmann utpekt av kongen.
Før 1660-tallet var fogderiene underinndelinger av lensdistriktene, senere av amtene.
Med formannskapslovene av 1837 og opprettelsen av kommuner, ble amtmannens arbeidsområder innsnevret. Ansvar for helsevesen, offentlig veibygging og vedlikehold av lokale veier ble overlatt til kommunene. Amtmannens ansvar for rettsvesen, politi og formynderordningen ble også begrenset.
I 1919 ble amtene omgjort til fylker, og den nye tittelen for statens representant ble fylkesmann. Akershus amt ble Akershus fylke.
Bærum blir en kommune. Litt om Østre og Vestre Bærum.
Da Formannskapslovene ble innført i 1837, ble de gamle tinglagene erstattet av formannskapsdistrikter. Matrikkelloven fra 1853 endret benevnelsen formannskapsdistrikt til kommuner eller herreder. Bærum var en av kommunene som da ble opprettet.
For å forstå hvorfor Bærum kommune ble det området det ble, må vi se litt på den historiske inndelingen av området.
Helt fram til 1894, etter at Bærum var blitt en egen kommune, var Asker og Bærum ett prestegjeld/sogn. Asker kirke var hovedkirke og Tanum og Haslum annekskirker. Bryn kirke ble innviet i 1861 og lå under Asker prestegjeld frem til 1894. I 1894 ble Asker og Bærum prestegjeld delt i Asker, Vestre Bærum og Østre Bærum prestegjeld. Prestegjeld var tidligere et geografisk, administrativt område i Den norske kirke. Prestegjeldet var historisk den grunnleggende forvaltningsenheten i Norge også i verdslig forstand.
Todelingen av Bærum i en østre og en vestre del hadde lange røtter tilbake i tiden, og har vært en viktig faktor i samfunnslivet opp til vår tid. Bærum var på mange måter to bygder; noen ville si tre og ta Lommedalen med som en egen bygd.
Se grense for Østre og Vestre Bærum på dette kartet.
Det var ikke opplagt at vi fikk en egen kommune som heter Bærum og som besto av prestegjeldene Østre Bærum og Vestre Bærum. Men den nye formannskapskommunen i 1837 ble basert på tinglaget i stedet for på prestegjeldet. Det området som ble Bærum kommune hadde hatt sitt eget ting fra gammelt av, og dette ble avgjørende.
Der mer enn 3/4 av Bærum i form av elver «rant ut» i fjorden, lå Sandvika. Sandvika hadde en god havn og ble dermed et naturlig sentrum. Her hadde tingsamlingene som regel funnet sted, og her kom kommunestyret oftest til å ha sine møter.
Selv om vi fikk én kommune, var Bærum likevel lenge delt i en vestlig og en østlig del. Østre Bærum og Vestre Bærum valgte representanter hver for seg til felles formannskap og kommunestyre, og dette var en kilde til mange motsetninger. Kirkene ble administrert separat, fordi utgiftene til Haslums og Tanums kirkevesen var forskjellige, og da ble skatteutligningen i de to sogn ikke helt lik. Fattigvesen, skolevesen og veivesen var felles, men de mindre distrikter, eller roder, gikk sjelden på tvers av den gamle sognegrensen. Det bidro også til å opprettholde skillet.
Ytterst få bæringer hadde imidlertid daglig kontakt med det offentlige på 1800-tallet, og de slapp å stadig måtte orientere seg om administrative inndelinger. Når det gjaldt kirkegangen, måtte man imidlertid forholde seg til om man hørte til Tanum eller Haslum.
Lensmenn
Bondelensmannen ble valgt blant bønder med godt ry i lokalsamfunnet, og representerte syslemannen eller lensherren (se ovenfor). Bondelensmannen må ikke forveksles med en personer som innehadde et len, og som vanligvis kalles lensherre. Da fogdeembetet ble innført, ble bondelensmannen underlagt fogden. Det var fogden som utnevnte bondelensmannen, men allmuen (vanlige folk) måtte godkjenne valget.
Etter innføringen av enevelde og overgangen fra len til amt på 1660-tallet, var det amtmannen som utnevnte bondelensmenn etter anbefaling fra allmuen.
Lensmannens viktigste oppgaver var opprinnelig å drive inn offentlige fordringer (skatt eller bøter) i distriktet på vegne av syslemannen. Han hadde også politimyndighet og kunne blant annet innstevne for lagmannen.
Lensmannens oppgaver har variert en del gjennom tidene. I nyere tid var lensmannen administrativt underlagt fylkesmannen. Ved politireformen i 1994 ble lensmannen integrert i politidistriktet ved at han administrativt ble lagt inn under politimesteren. De tidligere omfattende sivile gjøremålene, bortsett fra namsmannsfunksjonen (med oppgaver knyttet til tvangsfullbyrdelse), ble overført til andre etater. Det var nå nærmest ingen forskjell på gjøremålene til politiet og lensmennene.
Fra 2021 ble tittelen lensmann erstattet av kjønnsnøytrale titler som politistasjonssjef og politiavdelingsleder.
Ting, lagrettemennene og sorenskriverne
Ting var i Norden, i gammel tid, sammenkomster hvor alle frie menn eller særskilt valgte utsendinger møttes og drøftet saker av allmenn interesse, for eksempel lovspørsmål og rettstvister. Tingene fungerte som domstoler, og de store tingene representerte også tilstrekkelig fysisk makt til å fullbyrde dommer. De største tingene, kalt lagting, omfattet store deler av landet.
Bygdetinget var først og fremst domstol; men det det var også et forum der folk kunne få kunngjort avtaler og eiendomshandler, og der myndighetene fikk gjort sine meldinger og krav kjent for allmuen. Der ble samtlige kongelige forordninger opplest for folk etter hvert som de ble utstedt, likeså alle direktiver fra lokale embetsmenn, som amtmann/lensherre, kommanderende general, fut og sorenskriver.
I Bærum fantes ikke tingstuer som var spesielt bygget og innredet for formålet. Man leide seg inn der det var hensiktsmessig, gjerne hos noen som hadde en egnet bygning, ofte på lensmannsgården. På Ekeberg sto en bygning som ble kalt tingstue.
Noen av bygdefolket hadde en mer aktiv rolle på tinget. Det var lagrettemennene. De hadde forskjellige oppgaver i bygdesamfunnet - som takstmenn når det ble holdt arveskifte, som rettsvitner og som deltakere i en rekke andre typer rettshandlinger. På bygdetinget hadde de ennå på 1500-tallet vært de egentlige dommerne, og den gang var det vanligvis en av dem som førte dommen i pennen. Mot slutten av århundret begynte det imidlertid å komme klager over både deres lovkyndighet og deres skriveferdigheter, samtidig som de selv oftere og oftere forsøkte å unngå å dømme i mer kompliserte saker. Som en første hjelp kom det derfor i 1591 bestemmelse om at en edsvoren skriver skulle bistå dem i skrivearbeidet, og dette fikk snart konsekvenser også for deres funksjon som dommere. Ganske snart begynte den svorne skriveren, sorenskriveren, å avansere, først til å bli meddommer (formelt fra 1634) og dernest enedommer i de fleste sakstyper (Christian V's Norske Lov 1687). I praksis var sorenskriveren enedommer atskillig tidligere.
Kilder:
Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840 – 1980. Universitetsforlaget
Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlag
Lokalhistoriewiki (Om lagmannen)
Lokalhistoriewiki (Om fogderi)
Store norske leksikon (Om syslemann)
Store norske leksikon (Om lensmann)
Store norske leksikon (Om fogd)