Adressen er Dæliveien 133. (Gårdsnr. 4, Bruksnr. 1)
Gården ble bosatt i eldre jernalder (500 fvt.–550 evt.), men lå øde i senmiddelalderen, etter svartedauden (1350).
Gårdsnavnet kommer trolig fra "fleskheim", der ordet flesk er brukt i positiv forstand som viktig næringskilde. Noen mener også navnet kan stamme fra ordet fles som betyr sumpig. Det var kanskje mer fuktig i området tidligere.
I Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390 er gården oppført som Flæskeimi.
Gården var tidligere kirkegods. I år 1400 tilhørte den bispestolen i Oslo og i 1692 Kristiania sogneprests canoni. Den var i kirkelig eie helt frem til 1825, da gården ble solgt til brukeren Karl Hansen for 800 speciedaler og en årlig avgift til Kristiania stiftsprost.
Gården har hatt flere kalkovner og leverte 23 tonn kalk til Akershus festning i perioden
1601–1602. En av de første industriovner var i virksomhet her på 1880-tallet. Her ble det brukt kull og koks (kull der gassen er fjernet) til brenningen. I de gamle bondekalkovnene ble det brukt ved. Se Fleskum kalkovn og detaljkart.
I 1826 ble gården matrikulert (registrert) med 90 dekar (mål) innmark og en besetning på 2 hester, 6 storfe og
8
sauer, samt kalkberg.
I 1939 hadde gården 100 dekar innmark og 250 dekar skog og en besetning på 2 hester, 13 storfe, 15 sauer og 2 griser.
Det har vært en rekke eierskifter på Fleskum. Grosserer Fritjof Plahte (på Nordre Høvik) kjøpte gården i datteren Margrethes (Maggies) navn. Margrethe fikk gården i bryllupsgave da hun giftet seg med maleren Christian Skredsvig i 1882. Se omtale av Skredsvig nedenfor.
Da Margrethe døde, kjøpte Chr. J. Lehmkuhl gården.
Etter andre verdenskrig (1940–1945) ble det anlagt en stor frukthage på Fleskum, og frukt- og bærdyrking ble en del av gårdsdriften.
Gården har vært utsatt for brann to ganger.
Gården eies fortsatt (2020) av familien Lehmkuhl.
For å se informasjon om hvilke arealer gården i dag eier, gårdsbygninger, gårds- og bruksnummer m.m., kan man klikke på denne lenken: norgeskart.no. Skriv gårdsnavnet i søkefeltet, og klikk på det riktige gårdsnavnet som dukker opp. Velg deretter
"SE EIENDOMSINFORMASJON". Huk av for "MARKER EIENDOM". Nå blir gårdens areal farget. Klikk også på "VIS MER INFORMASJON".
Har man først norgeskartet oppe, kan man enkelt bare klikke på den gården/det stedet man ønsker informasjon om.
Mer om landbruk, gårdsutvikling, seterdrift og skogsdrift: Se Rik på historie s. 23 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Fleskumsommeren
Ekteparet Skredsvig (se omtale nedenfor) var vertskap for den kjente malerkolonien på Fleskum sommeren 1886. De andre malerne var Harriet Backer (se omtale nedenfor), Kitty Kielland (se omtale nedenfor), Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Erik Werenskiold. Fleskumsommeren er blitt et begrep innen norsk kunsthistorie, og regnes som starten på nyromantikken i norsk malerkunst.
Det ble malt en rekke stemningsbilder med motiver fra områdene omkring gården. Blant de mest kjente resultater av kunstnerkoloniens virksomhet finner vi malerier av Kielland og Peterssen med tittelen "Sommernatt", Backers maleri "På blekevollen", Munthes "Epletreet", Skredsvigs "Seljefløyten" og Werenskiolds "Tunet på Fleskum" (Se bildet ovenfor).
Skredsvik ble skilt fra Margaret i 1894. Skredsvig forlot Fleskum samme år, og flyttet til Eggedal der han etablerte en ny familie. De andre malerne flyttet for en stor del til Lysakerområdet der de ble en del av Lysakerkretsen.
Maggie Plahte ble senere gift med minister Michael S. Lie, sønn av forfatteren Jonas Lie.
Ved Dælivannet er det et kulturminneskilt der Christian Skredsvig malte sitt berømte bilde "Seljefløyten". Skiltet ble avduket av ordfører Odd Reinsfelt 3. mai 2000.
Fleskumsommeren, og kunstnerne knyttet til denne, er grundig beskrevet i Thomsen, Ingrid Reed. (1979). Fleskummalerne og norsk billedkunst på 1800-tallet. Kunst i skolen
Se også:
Werenskiold, Marit: Fleskum-malerne sommeren 1886. Vest for byen 6 (Asker og Bærum historielag.
Skrifter 1983−1986)
Det er laget en video om fleskummalerne.
Mer om
Christian Skredsvig
Christian Skredsvig (født 12. mars 1854 på Modum, død 19. januar 1924 i Eggedal i Sigdal) var en norsk maler og forfatter.
Han var sønn av Erich Hansen Ihleneie Glosimot og Berthe Karine Nilsdatter Garaas, men endret etternavnet sitt til Skredsvig omkring 1870. De var mange søsken og familien var fattig, så Christian fikk kun fullført omgangsskolen.
15 år gammel fikk han gratisplass på Eckersbergs tegne- og malerskole i Christiania. Han studerte senere i København, ved Akademie der Bildenden Künste München og i Paris. I 1881 vant han, som eneste norske kunstner, gullmedalje for maleriet «Une ferme a Venoix» («En bondegård i Venoix») ved Salongen i Paris.
Etter mange år i Paris flyttet han i 1886 hjem til Norge og gården Fleskum i Bærum, hvor han sammen med kunstnervenner var med på å innlede nyromantikken i norsk malerkunst under Fleskumsommeren samme år. Skredsvigs mest kjente maleri «Seljefløiten» er malt ved Dælivannet i Bærum.
31. august 1882 giftet han seg med borgerdatteren Margaret Ann "Maggie" Plahte fra Høvik, men ble skilt fra henne i 1898. De hadde fått en datter, Daisy, sammen i juni 1883, men datteren døde i januar 1885. Etter skilsmissen flyttet han til Eggedal hvor han etter hvert bygget sitt hjem Hagan. 15. juli 1898 giftet han seg med den yngre tjenestepiken Beret Knudsdatter Holt fra Eggedal, og de fikk fire barn sammen. Eggedalsnaturen ga Skredsvig ro og inspirasjon. Kjente malerier fra Eggedal er «Vår i Hagan», «Idyll» og «Jupsjøen». I 1896 flyttet også Skredsvigs gode venn fra studietiden i München, kunstneren Theodor Kittelsen, til Sigdal.
Skredsvig skrev også bøker. I 1908 utgav han minneboken «Dage og Nætter blandt Kunstnere», senere fulgte romanene «Møllerens Søn» (1912) og «Evens hjemkomst» (1916). Samleverket «Romaner og Fortællinger» utkom i tre bind i 1924 med romanene og ett bind fortellinger. I senere utgaver av selvbiografien er også «Det gamle skilderi» (1921) inkludert.
Christian Skredsvig er hedret med Christian Skredsvigs vei på Stokka i Stavanger.
Skredsvig ble boende i Hagan i Eggedal frem til sin død i 1924. Hagan er siden 1970 et museum over Skredsvigs liv og kunst. Sammen med Kittelsens hjem Lauvlia markedsføres området som «Kunstnerdalen».
Mer om Harriet Backer
Harriet Backer (født 21. januar 1845 i Holmestrand, død 25. mars 1932 i Oslo) var en norsk maler. Hun er en av landets viktigste kvinnelige malere. Hun er kjent for sine interiørmotiver og landskapsbilder. Bildene hennes er detaljrike og formidles med fyldige farger og stemningsfull lyssetting. Harriet Backer var en eldre søster av komponisten og pianisten Agathe Backer-Grøndahl.
Harriet Backer ble født i Holmestrand, men flyttet som 12-åring med familien til Christiania. Der fikk hun utdannelse ved Johan Fredrik Eckersbergs malerkurs, samt Christen Brun og Knud Bergsliens malerskoler. Senere var hun elev av Eilif Peterssen og Léon Bonnat. Hun studerte i München (1874–1878) og var tilknyttet Madame Trélats malerskole i Paris. Backer bodde i Paris i årene 1878–1888. Hun delte atelierleilighet med sin venninne Kitty Kielland (se nedenfor).
Backer hadde sin debut på «Salonen» i 1880 med maleriet «Solitude» og hadde jevnlige sommeropphold i Norge. Hun flyttet tilbake til Norge i 1888 og nøt stor respekt som kunstner der, også blant de yngre malerne. Backer holdt sin første separatutstilling i Christiania Kunstforening i 1907.
Harriet Backer arbeidet i realisme-tradisjonen innen malerkunsten, der hun regnes både som naturalist og en tidlig impresjonist. Hun var sentral i kretsen av Fleskummalerne som møttes på Fleskum gård i Bærum sommeren 1886. Harriet Backer vant sølvmedalje på Verdensutstillingen i 1889 og fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1908. Fra 1921 mottok hun Statens kunstnerlønn. Hun ble æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening i 1920.
Hun døde i sitt hjem 25. mars 1932 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Mer om Kitty Kielland
Kitty Lange Kielland (født Christiane, 8. oktober 1843 i Stavanger, død 1. oktober 1914 i Kristiania) var en norsk maler, spesielt kjent for landskapsbilder fra Jæren.
Kitty Kielland kan regnes som en av de største norske landskapsmalerne. Hennes tidligste bilder er holdt i en realistisk stil, mens hun senere var med på å bidra til utviklingen av nyromantikken. Kielland er representert i en rekke norske gallerier, med flest bilder i Stavanger kunstmuseum og i Nasjonalgalleriet.
I 1884 var Kielland en av stifterne av Norsk Kvinnesaksforening, der hun var hovedstyremedlem til 1894. Hun deltok ofte i samtidens debatter om kvinnesak og om kunst. Kitty hadde et nært forhold til den yngre broren, forfatteren Alexander Kielland.
Kitty Kielland vokste opp i Stavangers bedre borgerskap, familien var en av de eldste handelsfamiliene i byen. Faren Jens Zetlitz Kielland var både konsul og bankdirektør, men levde hovedsakelig som rentenist og kunstner. Han drev både med maling og musikk. Moren het Christiane (Janna) Kielland, født Lange. Kitty var nest eldste barn i en søskenflokk på åtte, og forfatteren Alexander Kielland var en yngre bror.
En kneskade gjorde at Kielland i tyveårene måtte sitte i rullestol, og hun begynte da å male. Sin første undervisning fikk hun i hjembyen av Fanny Zeuthen. Først da hun var tretti år, i 1873, startet hun utdannelsen som elev av Hans Gude i Karlsruhe. Gude hadde sett Kiellands arbeid da han var på et familiebesøk i Stavanger i 1872. Yrkesvalget var ikke særlig populært i familien, men hun ble støttet av broren Alexander. Hun var elev hos Gude i to år. I 1875 reiste Kielland til München, der hun ble boende fram til 1878. I München delte hun leilighet med Harriet Backer (se ovenfor). Hun fikk undervisning av Eilif Peterssen og delvis også av den tyske landskapsmaleren Herman Baisch. Eilif Peterssen ble senere, i 1888, gift med Kittys søskenbarn Magda Kielland.
Somrene 1874, 1876 og 1878 oppholdt Kielland seg på Jæren for å male. Bildene er holdt i en naturalistisk stil, men en lys koloritt. Bildene er ofte laget som små utsnitt av naturen, med en detaljert forgrunn og store linjer i landskapet. Hun er preget av Gudes realisme i landskapsframstillingen, mer enn den stemningsstilen som var populær i München. Det var nytt i Norge at en kvinne malte landskapsbilder og ikke holdt seg strengt til de «passende» motivene for en kvinne: portretter, interiør og blomsterbilder. Sammen med Nicolai Ulfsten kan Kitty Kielland regnes som innlederen til jærmaleriet.
I 1879–1889 bodde Kielland i Paris, også her i samboerskap og fortrolig vennskap med Harriet Backer. I 1879 var hun elev ved Académie Julian, og siden ved Académie Colarossi i 1883, 1886 og 1887. Hun hadde i flere perioder mellom 1880 og 1886 den franske landskapsmaleren Léon Pelouse som lærer, i Cernay-la-Ville og i Bretagne. Han var naturalist og fikk stor innflytelse på Kiellands utvikling.
I Paris ble Thomasine og Jonas Lie blant Kiellands gode venner, sammen med Arne Garborg. Hun malte i 1887 bildet Arne Garborg i malerinnens atelier i Paris, nå i eie hos Nasjonalgalleriet. Da Arne og Hulda Garborg giftet seg, fikk ekteparet 1500 kroner til bryllupet, en stor sum på denne tiden. Kiellands følelser for Arne Garborg stakk dypere enn bare vennskap, noe Garborg først skjønte da hun i et brev skrev "Det er somme ting, jeg ønskede annerledes, men alt i alt saa tror jeg, det er godt som det er".
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 4. Bærum Bibliotek
Skiforeningen
Thomsen, Ingrid Reed. (1979). Fleskummalerne og norsk billedkunst på 1800-tallet. Kunst i skolen
Fleskum og Fleskumsommeren
