Husmannsvesenet
Mellom 1671 og 1770 ble det begrenset adgang til å dele gårdene i flere bruk. Samtidig var det meste av gårdene som lå øde etter svartedauden gjenryddet. Folketallet fortsatte å øke, og løsningen ble husmannsvesenet.

Husmannsplassene ble gjerne anlagt på marginale områder og kunne være på mellom 5 og 6 dekar (mål). Plassene hadde vanligvis en liten stuebygning og en eller to uthusbygninger. Det skulle være "plass til en stue og muld til en plog".

Husmannsplassene fikk naturnavn som Bakken og Lia, rudnavn som Sleiverud og Tasserud, humoristiske navn som Rolighølet og Makedonien, navn knyttet til ferdselsårer som Grinda og Hvile og navn etter levebrødet som Sagmesterplassen og Ommen.

Husmennene arbeidet for bøndene, og/eller betalte en pengesum mot at de fikk disponere husmannsplass. Mange hadde til å begynne med ikke skriftlige kontrakter/arbeidsavtaler og kunne ved uenigheter med eieren bli oppsagt på kort varsel. Senere ble det krav om skriftlige kontrakter, men disse kunne stille strenge krav til husmannen.
Flere husmenn hadde i tillegg arbeid utover arbeidsavtalen, som kjøring, kalkbrenning og vedhogst. For bonden var husmennene en fleksibel arbeidskraft som kunne betales for en kortere innsats, i motsetning til annet tjenestefolk som måtte festes for et helt eller halvt år av gangen og betales også når det ikke var så mye å gjøre.

Det arbeidet husmannen gjorde, økte verdien av eiendommen. Særlig tydelig kom dette frem hvis husmannen ble oppsagt og det nydyrkede areale ble en del av selve gårdsbruket.

Fra slutten av 1600-tallet vokste tallet på husmenn med stor fart, og i 1801 utgjorde husmennene og deres familier rundt 40 % av hele jordbruksbefolkningen i Asker og Bærum. De store gårdene kunne ha mange husmannsplasser. Det lå for eksempel 16 plasser under Vøyen.

Husmennene kunne komme fra andre bygder, fra byen eller de var fra den lokale bygda. Ofte ble det etablert husmannsplasser på en gård for at barna på gården skulle ha et sted å bo.

Det var klare forskjeller på bonde og husmann. Bonden og hans kone var ofte faddere for husmannens barn, og de kunne invitere husmannen til gilde på gården, men det omvendte forekom ikke.

Det fantes også jordløse husmenn og strandsittere. Disse hadde ingen eller ubetydelig arbeidsplikt; de måtte skaffe seg utkomme på egen hånd. Ofte var dette håndverkere som smeder, snekkere og hjulmakere, eller fiskere og fraktmenn.

Antallet husmannsplasser gikk drastisk ned i løpet av siste del av 1800-tallet. Tallet på husmenn med jord sank fra 133 til 55 fra 1865 til 1890. Plassene i utkant-Bærum kunne vanskelig holde på folk når utveier som Kristiania, Amerika og nye industrinæringer lokket. Men andre faktorer var kanskje like viktige. Jordbruket gjennomgikk krise og omlegning, og kullkjøring hadde opphørt. Den tiltagende mekaniseringen av jordbruket gjorde at bøndene ønsket større sammenhengende jorder å arbeide på. Treskemaskinene tok deler av vinterarbeidet fra husmennene. Arbeidslønningene steg mange steder, men husmannslønna sakket etter.

Noen husmannsplasser ble utskilt som selvstendige bruk. Enda flere var de plassene som gikk tilbake til gården eller rett og slett ble forlatt. Det siste gjaldt først og fremst utmarksplassene.

Men jordbruket trengte fremdeles arbeidskraft. Som vi har sett ble løsarbeidere utveien, særlig etter 1854 da loven om plikt de eiendomsløse hadde til å ta fast tjeneste på gårdene, ble opphevet.

​
Kilde:

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840–1980. Universitetsforlaget