Ett av områdene som ble undersøkt
Områdene mellom Ringeriksveien (E16) og Kjaglidalen, og området nord for Svartvann i Vestmarka har blitt kalt Finneskauen. Finnene innvandret til disse områdene fra rundt år 1650. De flyktet fra uår og harde tider i midtre deler av Finland. Svenskekongen, som styrte i Finland på den tiden, lovet finnene bedre forhold i de øde skogsområdene i Sverige. Senere vandret de videre til Norge.
Finnene drev med svedjebruk. De brente skogen og sådde rug. Rugplantene kunne bli store og ga stor avkastning. Etter flere avlinger på samme sted, måtte nye områder brennes. De dyrket også neper før det ble vanlig med poteter. Dessuten drev de jakt og fiske. På denne måten ble de konkurrenter til de lokale bøndene. Etter at trekullbrenning til jernverkene ble vanlig, og sagbrukene kom i gang, ble det særlig stor konkurranse om skogen.
Finnene kalte den beste granskogen som ble brent for "huutha", og de bråtene som lå lengst unna kalte de "heithi". Nordmennene tok opp disse ordene, og i dag sier vi at et avsides område ligger borti "hutta heiti".
Finnene var til å begynne med ikke velkomne. Det ble laget et eget finnemanntall for å kartlegge dem. Danskekongen hadde gitt ordre om at "Skovfinner, Tryglere (løsgjengere/tiggere) og Jøder ikke maa findes i riket".
Riktignok hadde mange finner skaffet seg bygsel fra kongen med rett til å bruke "et stykke skog", uten nærmere angivelse av grenser og utstrekning. Derfor innrettet de seg som det passet dem, også på nedlagte plasser og setre når de sto tomme.
Finnene var kjent for å drive med trolldom, og mange gikk til dem for å bli spådd.
Mange finner var også godt ansett og hadde god kontakt med resten av befolkningen. Bent Finne, Mannen til Kari Hiran som villedet Karl XII, gjorde tjeneste som spion.
I Norge er skogfinnenes etterkommere fra 1998 anerkjent som én av fem minoritetsgrupper. (Jøder er en annen minoritetsgruppe. Samer er ikke en minoritetsgruppe, men et urfolk).
Skogfinnenes språk og kultur ble ødelagt ved fornorskningsprosessen de ble utsatt for. Blant annet ble det bestemt at de skulle ha norske navn, ikke de "vanskelige" finske navnene.
Skogfinnene har eget flagg (se bilde), de har en egen forening, Skogfinneforeningen, og de bygger (2024) et eget museum, Skogfinsk museum.
Kilder:
Lokalhistoriewiki
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag.
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek
Grimestad, Sverre (2013). Nordmarka i nord. Dreyers forlag, Oslo
Trulsrud, Halstein og A. Morgan Olsen. Foredrag holdt på Lommedalen og Bærums Verk seniorsenter
Davidsen, Trygve M. (1971). Mer om livet i min barndoms dal. Eget forlag
Rune Hernes Bjerke. Skogfinneforeningen