I Bærum har det vært mellom 30 og 40 setre.
Mange gårder hadde seter på 1700- og 1800-tallet, men setring kan ha blitt benyttet mye lenger tilbake i tid.

Seterdriften oppstod for å utnytte beitet i utmarka og dermed avlaste innmarka.

Seterbygningene hadde en enkel standard beregnet på sommerbruk. Noen setre hadde fjøs.

Kinning av smør og ysting av ost var vanlige måter å bruke melken på i forbindelse med seterdriften.

Stovivollen er en av våre eldste bevarte setervoller.
Vensåsseter, der seterhusene også fortsatt står, var tidligere seter for flere gårder i Lommedalen.

På slutten av 1800-tallet ble det stadig mindre setring. Men på Stovivollen var det seterdrift til 1935, og på Vensåsseter var det slutt først omkring 1960.

Seterdriften ble lite lønnsom for det markedsorienterte jordbruket som utviklet seg. Det var for langt til byen til at melken kunne leveres på dagen. Tapet av gjødsel ved å ha kyr gående på skogen istedenfor på jordene, betydde en del. Etter hvert ble det også vanskelig å skaffe arbeidsfolk som kunne være lang tid på setra. Dyra var på setra fra omkring 10. juni til Mikkelsmess (29. september). Gårdene forsøkte å spare utgifter ved at kyr fra flere gårder var sammen på én seter.

Noen setre, blant annet Gotland og Burås, ble plasser med fastboende før de ble nedlagt.

​
Kilde:

Myhre, Jan Eivind (1982). Asker og Bærums historie. Bærum 1840–1980. Universitetsforlaget