Det var en kvern ved Røafossen, i alle fall fra 1790-tallet. Men det ble en virkelig stor mølle etter at J. C. Helgesen overtok stedet i 1880. Da ble dalsiden ryddet og sprengt. Helgesen var en av Oslos finanskonger.

Vannhjulet som var minst 10 meter i diameter var plassert nederst i anlegget. Det ga energi til tre store møllesteiner og flere mindre, samt til heiser som løftet det ferdige melet opp til den øverste delen av bygningen.

Fra toppen av hjulhuset var det 5 meter opp til kornmottaket, og 15 meter opp til lasteplanet for mel. Mølla strakk seg mange etasjer oppover dalsiden. Se bildet.

Det var bygget en tre meter høy demning på toppen av den 14 meter høye fossen. Derved fikk man noe større fallhøyde, og man fikk et vannmagasin som kunne gi jevn vanntilførsel til mølla gjennom året. Vannspeilet strakk seg 180 meter bak demningen.

Men gigantmøllen fikk en kort driftstid. Den brant i 1888. Kornstøv var og er et brannfarlig element i enhver mølle. Mølla ble ikke bygget opp igjen fordi vannturbinene overtok for vannhjulene.
På 1880-tallet lagde man store vannhjul av jern med skovler av tre. Vannturbinene utnyttet vannstrømmen på en mer effektiv måte enn vannhjulene. De kunne bygges mindre og kunne rotere raskere.

I dag står en et fire meter høyt damkar ved toppen av fossen på Oslosiden igjen, sammen med en fem meter høy murt steinsøyle som støttet taket over vannhjulet.

Sagen som sto ved fossen, brant ned i 1764. Samtidig gikk saghytta, materiallageret og tømmeret tapt. Det økonomiske tapet var på nær tusen riksdalere.

Kilder:

Fra Fossum til Jar

Wikipedia

Lysakervassdragets venner. (2020). Lysakerelva

Opplevelser langs Lysakerelva