Lysakerelven
Se også Hele Lysakerelven med kart og opplysninger om alle severdighetene langs eleven.
Lysakerelven er en omkring syv kilometer lang elv som renner fra Bogstadvannet i Oslo til Oslofjorden. Den renner ut i fjorden ved Lysaker. Elven er en del av Lysakervassdraget som besår av Sørkedalselven, Langlielven og Heggelielven.
Navnet har elven fått etter gården Lysaker som lå der Lysaker stasjon ligger i dag. Navnet Lysaker kommer, ifølge Oluf Rygh (arkeolog, historiker og filolog), av gammelnorsk Ljosaker, en lys kornåker.
Frem til langt ut på 1800-tallet var navnet på elven Foð eller Fað, som betyr grense eller gjerde. Dette navnet finner man igjen i gården Fåbro. Siden 1874 har elven markert grensa mellom Aker (Oslo) og Bærum, og tidligere var den gårdsgrense og grense mellom prestegjeldene Aker og Asker.
Elven ble tidlig brukt som energikilde for industri. Samlet fallhøyde for hele elven er 145 meter. Kjente bedrifter var Voksen mølle, Grini mølle, Granfos Brug, O. Mustad & Søn, Lysaker Kemiske Fabrik, Jar sag, Jar mølle og Lysaker sag.
Etter hvert som byggingen av boliger langs elven økte sterkt fra 1920-tallet, ble forurensning av vannet i elven et problem. Mye av kloakken fra bebyggelsen ble sluppet fritt ut i skråningene ned mot elven. Elven ble uegnet for bading, og det var store rotteplager. Først på 1960-tallet ble det lagt kloakkledning som ledet forurensninger bort fra elven. Dermed kom badelivet og fisket tilbake. I nyere tid har elven blant annet blitt mye brukt til padling under vårflommen.
Det er i nyere tid også gjort mye for å gjøre Lysakerelven tilgjengelig for allmenheten. På begge sider av elven er det bygget stier og turveier. I boken Lysakerelva står følgende:
"Man kan ikke tale om Lysakerelven uten å nevne fotograf Anders Beer Wilses navn. Denne naturelsker var rent forhekset av elvens ville skjønnhet. Med Løvenskiolds tillatelse tok han initiativet til å opparbeide en naturpark her. Han ville at både unge og gamle skulle få glede av elven. Under hans ledelse, og ved hjelp av dugnadsarbeide fra vellets medlemmer, ble det opparbeidet en god sti fra Bærumsveien og opp til Sannbunnen. Denne stien har Voll vel senere ført videre til Mølledammen. Jar vel fulgte eksemplet og utførte et lignende arbeide nedenfor Jarbroen.
Det var sikkert Wilses arbeide som førte til at Løvenskiold senere overlot oppsynet av naturparken til kommunens parkvesen. Det har vært et godt samarbeide mellom parkvesenet og Jar og Voll vel om elveparken, og både vellene og parkvesenet har årlig foretatt vedlikeholds- og utbedringsarbeider langs elven. Wilse ble utnevnt til vellets æresmedlem for sitt arbeide med elveparken." En egen vei er oppkalt etter fotograf Wilse.
I en periode var elven tilholdssted for tatere. Tatere var tidligere en upresis betegnelse på folk fra Øst-Europa og Asia som levde et omflakkende liv. Barna til de fastboende fikk streng beskjed om å holde seg unna disse.
Det har også vært uvennskap mellom ungdomsgjenger fra Oslosiden og Bærumsiden av elven. De ropte til hverandre, kastet stein, skjøt med pil og bue og det kunne bli nærkamper hvis noen torde å vasse over elven. For guttene på Jar hadde betegnelsen "Lilleakra" en spesiell klang i mange år, og fordommene var mange.
Kilder:
Engebretsen, Geir (Red). (1999). Boken om Jar. Jar vel
Heide, Eivind. (1983). Lysakerelva
